Arkitektnytt

De første årene i hovedstaden levde jeg uten sykkel, og ble derfor kjent med byen til fots og som trikk- og busspassasjer. Gleden var stor da jeg fikk en ny sykkel i tredveårsgave fra mannen min. Nå skulle endelig byen utforskes med vind i håret.

Våren etter, i 2012, ble det arrangert Sykle til jobben-konkurranse her på Arkitektenes Hus. Inspirert av den nye sykkelen min og kollegakonkurransen, byttet jeg ut ståplass på 21-bussen med sykkelsetet og tråkket i vei. Hver dag tok jeg fatt på jobbruta fra Birkelunden, over Alexander Kiellands plass, forbi St. Hanshaugen, nedover til Bislett og innover Josefines gate til Arkitektenes Hus. Jeg var ni måneder gravid da jeg parkerte sykkelen siste arbeidsdag før foreldrepermisjonen.

Jeg fikk noen skeptiske blikk på magen og sykkelen, og selv om jeg syklet i sakte tempo føltes det ikke alltid like trygt å konkurrere med bilene og bussene om plassen i vegbanen. Første hinder på jobbvegen er rundkjøringen på Alexander Kiellands plass. Både Sannergata og kryssende Uelands gate er sterkt trafikkerte gater, og både gående, syklister, biler, busser og taxier skuler på hverandre i kampen om å være først ute i rundkjøringa. Neste etappe er langstrakte Waldemar Thranes gate, som smalner og utvider seg med ujevne mellomrom. Er man uheldig havner man foran bussen et sted mellom gateparkerte biler og et fotgjengerfelt med en liten øy i midten. Da må man tråkke som en gal og håpe at bussjåføren ikke er morragretten. I bakken ned mot Bislett blir farta stor og sikten dårlig. I et uoversiktlig y-kryss kaster gående seg ut i gata uten å se seg til siden, og biler kan komme uanmeldt fra høyre. For å unngå Bislett-krysset med både trikk, buss, taxier og biler er det lett å velge å sykle over utekafeen foran Bislet bad og krysse trikkesporene over til Josefines gate. Heldigvis er siste etappe mer oversiktlig, uten gate-parkering og med lysregulering over Bogstadveien. Og premien for sykkelinnsatsen i jobbkonkurransen var et gavekort til bruk i en sportsbutikk.

Når sant skal sies, har jeg ikke bare gode sykkelerfaringer fra min gamle studieby Trondheim heller. En regnfull søndag trynet jeg i overgangen mellom brostein og fortauskant i bunnen av en lang bakke på Bakklandet. Resultatet var flere sting under venstre øyenbryn på legevakta og ei reparert tann hos tannlegen.

Jeg er både forundret og ikke forundret over at jeg er i den eksklusive gruppen av ti prosent norske bybeboere som jevnlig sykler til jobb. Forundret fordi det er en fantastisk følelse å komme seg fort fram og sykle forbi biler i kø i rushen på tur hjem. Ikke forundret fordi det mange ganger oppleves som du sykler i kampen om tilværelsen med tutende og rusende biler. Alle er enige om at sykling er samfunns-økonomisk lønnsomt. At det er billig, sunt og bærekraftig. Likevel tør ikke politikerne og byråkratene i norske byer å prioritere sykkelen som transportmiddel i byen. Sykkelen må settes over bilen i byhierarkiet. Det må lages sammenhengende sykkelstier i nettverk i alle norske storbyer. I denne utgaven av Arkitektnytt kan du lese om hvordan det gjøres i sykkelhovedstaden København, og hvor langt vi har kommet i Norge – og om hvorfor det stopper opp i sykkelbyplanleggingen. 

Grete Kristin Hennissen, redaktør