Arkitektnytt

Nye fem og et halvt år med studier virket egentlig ikke så avskrekkende, men jeg husker at jeg tuslet forbi biblioteket en av de første dagene og tenkte at akkurat den biten fristet ikke så mye. De to siste årene i England hadde jeg lest mye og investert en god slump tid og energi på generell kunstteori parallelt med filmteorien.

Nå stålsatte jeg meg for å ta hele runden på nytt, men stor var overraskelsen (og lettelsen) da dette aldri ble tilfelle. Litt historie fikk vi jo servert, og noen ideer ble nevnt. Men min opplevelse var – og er – at for mine medstudenter, lærere og kollegaer er interessen for den underliggende teoretiske diskursen i arkitekturen så og si fraværende.

Jeg synes ikke lenger dette er så merkelig. Arkitektur er et praktisk fag. Kvaliteten ligger i brukbarheten og det intuitive menneskelige møtet. Stygt og pent er fortsatt relevante begreper. I alle fall bra eller dårlig. I alle mine møter med faget og de som utøver det, er arkitektur først og fremst noe veldig konkret.

Med kunsten er det på mange måter stikk motsatt. For å i det hele tatt å nærme seg samtidskunsten, må man erkjenne at materien er sekundær, mens det abstrakte kommer først: Tanken. Det teoretiske, historiske og diskursive rammeverket.

Denne distinksjonen er imidlertid ikke noe opprinnelig. Så langt frem som til Art Nouveau og Bauhaus kan det se ut som byggekunst og Kunst med stor K var del av en parallell bevegelse. Så hva skjedde?

«Den amerikanske avantgarden søkte lerretets hvite flate slik Melvilles Ishmael søkte havet,» sa kunstkritikeren Harold Rosenberg om de modernistiske malerne. De fant det de lette etter, men i stedet for å gå til grunne i møtet med maleriets nullpunkt, gjorde de en heroisk manøver og frigjorde seg fra materien og materialene. Et maleri, et foto, en bevegelse, en plastbøtte fra Nille, Ingen har forrang; det er ideen objektet er fylt med som er avgjørende.

 Et slikt trekk er utenfor rekkevidde for arkitekturen. Men selv om det formelt sett ikke var særlig med teoretisk undervisning eller definert orientering i retning av samtidskunsten på AHO, ble det jo i løpet av utdannelsen klart at det var en serie treffpunkter mellom kunst og arkitektur utover det felles opphavet. Og det er i all hovedsak disse grenseovergangene denne utgaven skal handle om. Hvilke kontaktpunkter finnes mellom disiplinene og hva skjer i møtene.