Arkitektnytt

Konkurranser gir en mulighet til faglig fordypning og resultatet er ofte et felles kunnskapsløft. Dette gjør at store, åpne arkitektkonkurransene har tiltrukket seg opp mot 250 deltakere. Hvert år arrangeres det rundt 50 offentlig utlyste arkitektkonkurranser i Norge. Offentlige myndigheter og organer er underlagt Lov om offentlig anskaffelser, og der står det svart på hvitt at anskaffelser så langt det er mulig skal være basert på konkurranser. Arkitektkonkurranser er imidlertid ikke nevnt i Plan- og bygningsloven (PBL). Det betyr at utfallet av en arkitektkonkurranse er likestilt med en mulighetsstudie.

PBL har et eget kapittel om medvirkning i planleggingen. Prinsippet er at alle skal høres før det blir fattet en beslutning. Realiteten er at få har innflytelse. Det er verken juryen i en arkitektkonkurranse, arkitekten, velforeningen, byråkratene eller riksantikvaren som har beslutningsmyndighet. Det er de folkevalgte politikerne. Riksantikvaren har som offentlig myndighet likevel litt mer å si enn oss andre. Hvis man for eksempel ikke blir enige i meklingsrunden etter Riksantikvarens innsigelser mot Munch-museet i Bjørvika, er det Miljøverndepartementet og ikke byrådet i Oslo kommune som avgjør saken.

Debatten rundt Lambda og Munch-museet, og de påfølgende innsigelsene fra Riksantikvaren viser med all mulig tydelighet at noe må gjøres med konkurranseinstitusjonen. Jeg støtter arkitekt og professor Elin Børrud, som i et debattinnlegg i forrige nummer av Arkitektnytt tar til orde for en planjuridisk forankring av arkitektkonkurranser. I ny PBL er det lovfestet at oppstart av planarbeid skal varsles. Arkitektorganisasjonene og de berørte departementene (KRD, MD, FAD) burde derfor sette seg ned å diskutere om hvorvidt arkitektkonkurranser kan betraktes som oppstart av planarbeid og hvordan dette kan lovfestes.

I dag er det først når et reguleringsforslag er ferdig og ute på høring at folket skal høres og de ulike offentlige myndighetene kan komme med innsigelser. Man burde se på muligheten for å snu konkurranseprosessen på hodet, og hele den politiske prosessen i en plan- eller byggesak. Et konkurranseprogram kunne, som Børrud foreslår i sitt innlegg, tilsvare et planprogram, og dermed behandles politisk. Slik blir det mer tidkrevende å gjennomføre en arkitektkonkurranse, men konkurranseprogrammet vil bli politisk og juridisk forankret. Til gjengjeld vil et vinnerforslag i en arkitektkonkurranse kunne komme raskere opp til politisk beslutning og realisering.

I dette nummeret av Arkitektnytt er arkitektkonkurranser hovedtema, og flere av artiklene har et historisk perspektiv. Blant annet kommenterer tidligere konkurransesekretær i NAL, Gaute Baalsrud, om hvordan konkurranseinstitusjonen har utviklet seg det siste århundret og hvor vi står i dag. Professor Elisabeth Tostrup forteller om hvordan en hver tids rådende samfunnsverdier uttrykkes retorisk i arkitektkonkurranser. Siste nytt på konkurransefronten er parallelle forhandlinger, som blir stadig mer utbredt, og vi har fått ulike aktører i tale.