Leder 03/2016: Den selvbeviste byen
Vakker. Klisjeene ble igjen bekreftet ved vårt siste bergensbesøk. Bergen er en av landets vakreste byer. Den har en intens naturnærhet, skapt av fjordene og fjellene, og en slags fortettet kulturnærhet, skapt av den lange og tilstedeværende byhistorien. Det gir byen en særdeles tydelig karakter.
Selvbevissthet. Og, som for vakre vesener flest, ligger selvbevisstheten og lurer. Bergen vet utmerket godt hvem den har vært og hva den har hatt. Denne skjerpede bevisstheten rundt egen fremtoning og identitet dukker stadig opp i bergensernes fortellinger om seg selv. Byen skal være «nokke for seg sjøl», noe som selv politiske dokumenter slår fast.
Rebelsk konservativisme. Selvbevisstheten har skapt en slags rebelsk konservatisme. Som Hans-Jacob Roald forteller på side 36, er byens urbane utvikling kjennetegnet ved en sterk stahet og motvilje mot innblanding utenfra. På makroskala hindret det blant annet danskekongene i å forme byen, slik de formet Oslo og Trondheim. I mindre skala har det blant annet ført til en historisk skepsis i Bergen Arkitektforening til den hovedstadsbaserte NAL-administrasjonen – en skepsis som nylig har kommet til uttrykk i debatten om ny felles arkitektorganisasjon.
Bybrannene. Kanskje var det på grunn av denne generelle motstanden mot forandringer at den sterkeste livsfornyende kraften i Bergens byhistorie ble bybrannen – forandringsagenten som det ikke hjalp å argumentere mot. Selv arkitekt Schak Bull, som mistet mange av sine bygninger i den store 1916-brannen, sa seg visstnok enig i at brannen hadde vært til det beste for byen. Fordi han, som angrende bypatriot, mente at han ikke hadde tegnet dem bergenske nok.
Nye bybranner. Flere av våre intervjuobjekter beskriver hvordan man nå, etter bybrannenes tid, etterlyser forandringsmekanismer med samme styrke og resistens mot protester, som brannene hadde. Én av dem har det tatt lang tid å få fart på, men bybanen har nå blitt et ustoppelig utviklingslokomotiv som omorganiserer byen fra innsiden. Nå spørres det hvilke mekanismer som må settes i gang for at havneutviklingen får et tilsvarende moment.
Kritiske røster. Debattklimaet i Bergen er og har alltid vært høyt, og vi fikk føle det på kroppen. Skal vi tro tidligere arkitekturkritiker Siri Skjold Lexau, har arkitektene aldri vært mindre redde for å uttale seg i offentligheten enn nå. Er det for lite arkitektkompetanse i det offentlige? Da står landets mest aktive Afag-forening på barrikadene. Er det lang kommunal saksbehandling? Det klages og kritiseres både i offentligheten og på privaten. Bybane, samtidsarkitektur, havneutvikling? Alt skal til debatt!
Selvpisking. Den bergenske selvbevisstheten fører også til en sterk selvkritikk, som grenser til selvpisking. Man er minst like klar over alle sine utfordringer som man er over sine kvaliteter. Holdningen minner meg om en venn som med en slags stolthet pleide å si: «jeg er min egen sterkeste kritiker». Han mente at han var langt strengere mot seg selv enn noen andre ville klare – derfor hørte han også sjelden på andres kritikk.
Handlingslammelse. Og resultatet for hans del ble noe som minnet om handlingslammelse. Høy grad av selvbevissthet, høye ambisjoner og sterk selvkritikk skaper frykt for å feile. For Bergens del har historien vist at det helst vil gå bra.
Robust. Byens sterke karakter gjør byens identitet særdeles robust. Det skal mye til, langt mer enn noen senmodernister eller høyhus, feilplasserte bybanetraseer eller feilslåtte boligprosjekter, for å rokke ved byens karakter. Bergen vil nok helt sikkert forbli Bergen en god stund til.
Takk for raust vertskap, Bergen!