Arkitektnytt

Smak litt på dette utsagnet fra kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, som kom i forbindelse med at nok et skreddersydd monumentalbygg nå skal fraflyttes. Sammen med Nasjonalgalleriet, Deichmanske, Munchmuseet, er NRK en del av over et titalls institusjoner i den indre byen som skal flytte på seg i løpet av de neste årene.
 

Uttalelsen til Eriksen har en klang av en slags selvforklarende og dogmatisk funksjonalisme. Form følger funksjon. Og når funksjonen er i endring, må den gamle formen forkastes. Åpenbart. Det er påtakelig at så mange av byens tunge institusjoner har resonnert på samme måte på akkurat samme tid.

 

Arkitekter er muligens ikke de som bør dømme andre for å legge vekt på koblingen tidsånd, funksjon og form. Men en slik dogmatisk funksjonalisme er i dag i stor grad forlatt av arkitektene. Under den store saneringsiveren på 1960-tallet kom et stemningsskifte, og en generasjon arkitekter utøvde fadermord ved å kjempe for bevaring av historiske bygningsmiljøer. 
 

 Etter en periode på 1990-tallet og tidlig 2000-tall med stort fokus på storslåtte nybygg, har interessen for bygningsvern og transformasjon igjen akselerert både som praktisk og teoretisk felt – nå gjerne under betegnelser som experimental preservation, eller eksperimentelt bygningsvern. I fjor meldte arkitektskolen i København at avdelingen for bygningsvern var blitt skolens største, med over 1/3 av alle studentene på skolen. Selv internasjonale stjerner fra OMA til Herzog de Meuron, eller Jensen og Skodvin, Space Group og Fehn her hjemme, har intelligente bearbeidinger av gamle bygninger blant sine beste prosjekter.
 

 Den store fraflyttingen kan gjerne ses som en ny sanering av bymaterien i Oslo. Selv om man utelater problemstillinger rundt ressursbruk eller eventuell overdreven tro på bilbaoeffekter, er det ett kjerneproblem som fortsatt står ubesvart: Hvilke konsekvenser får de store forflytningene for de etterlatte nærområdene, bydelene som mister de kraftsentraene som har gitt puls og identitet gjennom lang tid? Hva blir Marienlyst uten NRK, hva blir Hammersborg uten bibliotek og Kunstindustrimuseum? Hva blir Tullinløkka uten Nasjonalgalleri?
 

 Og hva med hele indre by, sett under ett, når så mange institusjoner forsvinner innenfor en svært kort tidsramme? Konsekvensene er potensielt store i et bymiljøperspektiv, og dette er spørsmål som burde vært utredet før den store flyttesjauen ble påbegynt. Det handler ikke nødvendigvis om hvor ofte man besøker biblioteket, men like mye hvordan man orienterer seg i byen, mellom energipunkter og landemerker, vissheten om at man passerer en pulserende, publikumsåpen institusjon på vei fra et sted til et annet. En bymaterie av utelukkende bolig og næring gir neppe et særpreget og levende bysentrum.
 

I dette nummeret skriver Even Smith Wergeland, basert på et utstillingsprosjekt han har gjort sammen med arkitektkontoret Superunion og undertegnede, om den ideologisk styrte og dels tautologiske retorikken bak fraflyttingen. Og han etterlyser de store, samlende tankene om hvordan sentrum kan revitaliseres.
 

For å få til dette er det neppe verdt å bruke energien på stadige omkamper om byggene som allerede er under oppføring. Derimot er det verdt å kaste et nytt, kritisk blikk på utredningene av institusjonene hvor flyttingen fortsatt bare er på planleggingsstadiet. Hvor dyptpløyende og realistiske er de, og i hvilken grad er de styrt av underliggende føringer?
 

 Deretter må det kastes nye blikk på de etterlatte bygningene som allerede står tomme eller er i ferd med å forlates. Hvilke programmer kan bidra til ny identitetsbygging for de enkelte nærområdene og sentrum som helhet, og hvilke grep av mindre eller større art kan gjøres arkitektonisk for å styrke effekten av dem? 
 

Her spiller arkitektkompetansen en avgjørende rolle. For det er ikke nødvendigvis så åpenbart at formen er uforenlig med funksjonen. Selv ikke for institusjoner som ser seg selv som moderne og framtidsrettede.