Arkitektnytt

Jeg handler på kjøpesenter. Hver uke. Vi tar bilen opp klokken ni lørdag morgen. Handler mat for en uke på en Ultra med godt utvalg. Bursdagsgave til en onkel. Cherokser til et barn. Hudkrem og hagesaks. Hjemme før klokken er elleve. Etter å ha utført en operasjon som ville krevd en lang og særdeles anstrengende dag om den skulle utføres i et tradisjonelt bysentrum.

Det handler om å frigjøre tid til å gjøre mer givende ting enn forbruk, og påfunnet som så effektivt besørger dette, er altså det bilbaserte kjøpesentret. En typologi så foraktet i vår fagstand at jeg har mistanke om at strategien for å bekjempe uvesenet har vært kollektiv ihjeltielse. Det har vist seg å være en lite fruktbar taktikk.

Det er synd av flere årsaker. For det første og mest presserende: Den vonde bivirkningen av effektiviserte handlerutiner er trusselen og tidvis fullbyrdelsen av en vandalisert sentrumskultur, særlig i mindre byer og på småsteder. For det andre er det sørgelig for arkitektene som fagstand at vi skusler vekk muligheten til å anvende fagekspertisen som formgivere og planleggere på et felt hvor vår kunnskap er like ettertraktet som den er fraværende. Jeg mener at kjøpesenterproblematikken er en utfordring som må løses arkitektonisk.

Der det første bud må være at vi stikker fingeren i jorda og slutter å komme med kommentarer av typen: «Hvorfor har de et kjøpesenter her? Alle disse butikkene og aktivitetene kunne vi like gjerne hatt i et vanlig, klassisk gatemiljø.» Vi kan ikke forandre verden ved å fornekte dens egen natur. Kjøpesentre er ikke funnet opp for å være en konkurrent til småbyene. De er simpelthen den fysiske manifestasjonen av de forente behov hos selger og kjøper, akkurat slik fremveksten av byene en gang var drevet av slik pragmatikk snarere enn ønsket om å skape noe formalt vakkert.

Men byen ble arkitektens naturlige domene. Og dette nummeret av Arkitektnytt forfekter at kjøpesentrene også må bli det. Det kan selvsagt hevdes at enkelte allerede er seg ansvaret bevisst. Mon det. AHO og Norsk Form er i ferd med å avslutte en stor studie av kjøpesentre og sentrumsutvikling. Jeg ba om ett eneste nasjonalt prosjekt vi kunne trekke frem som positivt og nyskapende. Det klarte de ikke å komme opp med.

Kan et lite bysentrum utvikles uten at man avklarer forholdet til et kjøpesenter? Jeg tror ikke det. Og ser det derfor som arkitektens plikt og fornøyelse å finne opp, produsere og implementere typologier som tar både sentrum og senter på alvor.