Arkitektnytt

De sørafrikanske landskapsarkitektene er ikke mange, men de ga et imponerende inntrykk av å ha innflytelse og påvirkning i samfunnet. Lederen for et tverrfaglig planleggingsfirma i universitetsbyen Stellenbosch, arkitekten Dennis Moss, mente like fullt at det var heller langt fram til målet: «The power of landscape architecture is completely underestimated today.»
Den markante landskapsarkitekten Clare Burgess nevnte en økende tendens til det hun kalte afrikanisme.

– Hvis en har tro på de europeiske verdiene som landskapsarkitekturen fører med seg, må en være beredt til å kjempe for det, sa hun.

Tre hovedområder, der landskapsarkitektene i Kapprovinsen har satt tydelige spor og arbeider med sterkt engasjement, merker seg ut: Økologisk rettet planlegging, bymiljø, samt forbedringstiltak i fattigstrøkene.

Økologisk rettet planlegging og formgivning
Opptakten kan føres tilbake til Ian Mc Hargs besøk i landet på 70-tallet. En økologisk bevegelse vokste gradvis fram, der landskapsarkitektene var engasjert fra starten av. I senere år er saken satt på spissen gjennom politiske program for utrydding av innført vegetasjon. Det kan ligge nær å se dette i tilknytning til den nye «afrikanismen», men forklaringen ligger i Kapplandets egen natur. Den vestre Kapprovinsen har 8 500 arter av høyere planter og er definert som et av verdens seks florariker. Om lag halvdelen av artene er endemiske (finnes bare her). På grunn av sitt unike biologiske mangfold er området satt på UNESCOs liste over verdensarven. Dette forplikter nasjonen til å drive en forvaltning som er bærekraftig på lengre sikt.

Resultatet er forbud mot planting av innførte vekster, arbeidsbrigader som feller planteskog og press på private eiere om å fjerne eksotisk materiale fra sine gårder og hager. I utgangspunktet gjelder det særlig eucalyptus og andre australske arter som brer seg ugrasaktig, men i prinsippet inngår alt med fremmed opphav. Det virker kompromissløst, uten hensyn til kulturhistorisk betydning som plantningene kan ha. Clare Burgess snakket derfor litt ironisk om «fundamentalistene». Et typisk eksempel er pinjeskogen ved foten av Taffelberget. Den står for tur til å bli fjernet, på tross av at ingen synlige tegn viser at den sår seg selv og sprer seg utover.

Table Mountain nasjonalpark strekker seg fra Cape Towns berømte byfjell Taffelberget i nord helt ned til spissen av Kapp det gode håp, og har gitt store utfordringer til landskapsarkitektene. I 1997 startet arbeidet med å rehabilitere fjellplatået øst for gondolstasjonen, etter mange års nedsliting under planløs bruk. Trafikken er styrt inn på stier med fast belegg og opparbeidete utsiktsplasser, og vegetasjonen er gjenskapt med godt resultat. Området ligger nå som et bevis på at selv sårbare miljøer kan tåle intensiv bruk, om det er forsvarlig tilrettelagt.

Det samme finner vi helt ut mot pynten av Kapp det gode håp, i et dramatisk og storslagent landskap med fjell og hav, som oppsøkes av mer enn en halv million turister om året. Trafikken følger trappeveier og stier. Kapplandets karakteristiske krattvegetasjon («fynbos» – utt. fainbos, som kanskje kan oversettes med småskog) står frodig og tett inn til stiene, med sitt fargerike artsmangfold, og bavianene lever uforstyrret ved siden av det stadige tilsig av folk på stiene.
Boulders Beach i byen Simonstown på østsiden av halvøya ble lagt inn under nasjonalparken etter at den sårbare Afrika-pingvinen, som bare har tre hekkeplasser på fastlandet, slo seg ned her i 1982. Fuglen fant effektivt skjul for reirplassene i den tette buskvegetasjonen som var plantet for å stoppe flygesanden. Det hører med til historien at en stor del av buskene er spredningsfarlige australske arter(!). Gangbroer bygd på stolper, fører gjennom buskaset ned til stranden og gir folk nærkontakt med pingvinkolonien, uten å forstyrre fuglene.

Bidrag til Cape Towns bymiljø
En fransk arkitekt utarbeidet i 1947 plan for et nytt forretningssentrum i Cape Town mellom dokkene og det gamle bysenter.

Gjennomføringen ble iverksatt av Nasjonalistpartiet etter at det kom til makten året etter, men i en monumental, gold og lite menneskevennlig form. Vinden ble et problem mellom høyhusene, og treplantninger var ikke tillatt i det nye, «urbane» miljø. Fra 1990-tallet er det satt i verk omfattende miljøforbedring her. Arealet ligger på fyllmasser av sjøsand, og det krevdes store plantegroper fylt med jord og et vanningssystem for å få trær til å klare seg.

Bystyret vedtok i 1985 et gangveisystem i de sentrale bydelene. Gågaten St. George’s Mall, som ble fullført seks år etter, er hovedåren i dette nettverket og et attraktivt gaterom med skyggefulle trekroner, men totalt dødt etter at butikkene har stengt.

Livet bobler derimot til midnatt på den nye sjøfronten – the Victoria & Alfred Waterfront. Utbyggingen av det gamle havneområdet ble påbegynt i 1989 og blir omtalt som en suksess både byplanmessig og økonomisk. Her inngår store kjøpesentra, et utall av restauranter og kneiper, samt boliger som ennå ikke er ferdig utbygd, til dels i luksusklassen. Samtidig er det tatt vare på gamle havnefunksjoner, med en operativ tørrdokk, fiskerihavn og yachthavn. Landskapsarkitekt Johan van Papendorp demonstrerte hvordan inngående studier av tradisjonell materialbruk i området var lagt til grunn for møblering og belegg. Robuste materialer som selvimpregnerende treverk og rustbestandig metall var brukt konsekvent. Frodige treplantninger får vannet de trenger fra selve området, samlet opp i tanker til bruk i tørketiden. Ikke en dråpe går til spille, ble det sagt. Alle fotgjengerareal har belegg av tegl i veksling med svart skifer og med båndmønstre av gatestein. Det samme er nyttet som bindeledd opp til det nye internasjonale kongressentret, etter harde bataljer med andre faggrupper, som mente asfalt var bra nok.

For å markere tilknytningen mellom sjøfronten og sentrum er det bygd en kanal som fører fra indre del av havnebassenget opp til kongressentret. Den ligger to meter over middels høyvannsstand og er fylt med sjøvann som pumpes opp. Meningen er at den skal trafikkeres med båtdrosjer, men de er ikke kommet i gang. Gangvei langs kanalen finnes ikke, og den 20–30 minutter lange fotturen opp til den gamle bykjernen byr på livsfarlige krysninger av brede gjennomfartsårer. Det omtalte fotgjengerprogrammet har ikke en gang lykkes med å få trafikketaten til å foreta en forsvarlig lysregulering. Selv den sprekeste kommer ikke lenger enn til midtlinjen etter å ha krysset den ene kjøreretningen, før lyset skifter til rødt igjen.

Tiltak i fattigkvarterene
De svarte slumkvarterene har økt enormt i omfang etter at utallige arbeidsløse begynte å strømme inn til Cape Town så snart Apartheidregimet var gitt på båten. For en fremmed synes problemet å være uløselig. Men Dennis Moss slo ganske enkelt fast: «Hvis vi ikke lykkes med å rive fattigdommen opp med rot, har vi ingen framtid.»

Som et viktig tiltak for å stimulere økonomisk vekst, har presidenten vedtatt et nasjonalt Interchange Program for bedre transporttilknytning mellom svarte «townships» og sentrum. Ved Cape Town er en hovedåre for rask kollektivtrafikk under utbygging, kombinert med gang- og sykkelveier. I drabantbyen Mitchells Plain, som ble planlagt i 1980-årene etter New Town-prinsippet og var ment som et utstillingsvindu for Apartheidregimet, ligger den nye bussterminalen med stort kjøpesenter. Det hele er ledd i et byfornyelsesprogram, blant annet med omfattende treplanting. Som Dennis Moss uttrykte det, mangelen på trær i sosiale utviklingsområder er et av de store kjerneproblemene.

– Gi folk mulighet til å sitte i fred i skyggen av et tre! sa han.

Cape Town har utviklet et nytt program for verdige byrom – Dignified Spaces Program. Et mål er å skaffe folk adgang til grønnområder og offentlige friareal i maksimalt 20 minutters gangavstand fra der de bor. Friarealene får ofte dekke av grus eller asfalt. Treplantningene blir utstyrt med et undergrunns dryppvanningsopplegg, men må i tillegg beskyttes mot geiter som går fritt omkring. Som del av Dignified Spaces-programmet er det satset på nabolagssentre med samfunnshus og torg, gjerne med kunstnerisk utsmykking. Anleggsarbeidet inngår i opplæringsprogram for ufaglærte, som blant annet lærer å legge mosaikk og plante trær.

Clare Burgess har lagt ned et stort engasjement i disse oppgavene og bygd opp et nettverk av svarte medarbeidere blant beboerne. Både hun og arkitekten hun samarbeider med, er blitt overfalt og ranet flere ganger etter kveldsmøter de har hatt, men fortsetter like fullt, med tro på det de holder på med.

Hennes arbeid omfatter også utvikling av en økologisk våtmarkspark som brukes i miljøfagundervisningen av åtte skoler i nærheten. Samtidig er den et rekreasjonsområde, med areal for byjordbruk og hageparseller i den ytre buffersonen. Det må her skytes inn at en hegrekoloni har skaffet seg reirplass i en klynge av australske «Jackson Willows» på en av småøyene, på tross av at trærne i høyeste grad er uønsket(!).

Et nytt boligfelt i bydelen Philippi viser situasjonens nattside. Hver bolig leies ut for 500 rand (ca. 500 kr) pr. måned i fem år. Deretter får leietakerne huset til eie. Men juks og korrupsjon førte til dårlige materialer og ubrukelig håndverk. Ei kone på stedet ga en rystende skildring av tak som lekket og vinduer som det blåser rett igjennom.

På tross av enkelte positive tilfelle, hvor det ved store og kostnadskrevende byggeprosjekter blir avsatt fondsmidler som går til sosial boligreising, er skilnaden mellom svart fattigdom og uhemmet overflod sterk og påfallende. Noen kilometer fra bølgeblikkskurene på Cape Flats vokser det fram landlige boligkvarter omgitt av høye murer og vakter, med grønne golfbaner der vanningssprederen går og går. Og langs de attraktive havstrendene nord for byen skyter luksusboliger i været for de nye rike, som har råd til både beliggenheten og vaktholdet.

Kulturarven tas hånd om
Kapprovinsens landskapsarkitekter gjør en stor innsats for å skjøtte den rike kulturarven i landskapet. Særlig gjelder det de mange vingodsene med hager og parker som ofte har opphav tilbake til 1700-tallet. Her er monumentale alleer av europeisk eik og ruvende enkelttrær, som de enorme kamfertrærne på Vergelegen – Sør-Afrikas eldste levende trær, erklært som nasjonalmonumenter allerede i 1942. Byparken i Cape Town er en fortsettelse av ostindiafarernes gamle Company Gardens og har enorme eksemplar av sumpsypress fra Florida og gummitre fra India. I slike tilfelle må til og med økofundamentalistene tydeligvis ta hatten av.