Nyheter
Landskap i verdensklasse
I sommer førte Verdensarvkomiteen øyriket Vegaøyan opp på Verdensarvlisten. Norge har nå fem steder på den prestisjetunge listen over verdens mest betydningsfulle kultur- og naturarv.
2. november 2004
Urnes stavkirke, Røros, Bryggen i Bergen og Helleristningene i Alta har med dette fått selskap av et større kystlandskap med unike kvaliteter skapt av samspillet mellom menneske og natur.
To av de internasjonale miljøvernkonvensjonene Norge har ratifisert, tar for seg vern og bruk av landskap, om enn med noe ulik tilnærming.
Den europeiske landskapskonvensjonen (presentert i Arkitektnytt 15/04) tar for seg alt landskap, og skal gjennom generelle tiltak bidra til å styrke landskapstemaet i det enkelte partslands arbeid med vern, forvaltning og planlegging. Verdensarvkonvensjonen (UNESCO World Heritage Convention) omfatter også både kultur- og naturverdier i landskapet, men retter seg primært mot et celebert utvalg av geografiske områder med unike kultur- og naturkvaliteter, verdensarvområdene. Den forpliktende avtalen er nå underskrevet av i alt 178 land.
Hindrer tap
Verdensarvstatus er den høyeste internasjonale anerkjennelse et landskap kan få, og innebærer at området og kvalitetene får stor oppmerksomhet. For å beholde statusen, er det enkelte land forpliktet til å løse oppgaver som kunnskapsformidling, forskning, samarbeid og arealplanlegging på en måte som sikrer at kvalitetene ikke forringes. Dette krever at alle bidrar på beste måte til en samfunnsutvikling som tar hensyn til og bringer verdiene inn i framtiden. Det er det nasjonale lovverket som skal brukes, og ingen overnasjonale bestemmelser trer i kraft i tilfelle verdensarvstatus. Hvert sjette år blir områdene gjenstand for ettersyn og kontroll.
I løpet av de siste 30 år viser en rekke suksesshistorier at konvensjonen kan spille en avgjørende rolle. I flere tilfeller har verdensarvstatus bidratt til etablering av forpliktende samarbeid om løsninger som har hindret tap av uerstattelige kultur- og naturverdier. Slik kan verdensarvområdene fungere som «fyrtårn» i arbeidet med utvikling av stadig bedre planleggingsmetoder, gjerne med utgangspunkt i gjensidig internasjonal erfaringsutveksling.
Verdensarvområdet Vegaøyan
1. juli 2004 vedtok UNESCOs komité for vern av verdens kultur- og naturarv å innskrive Vegaøyan på den prestisjetunge World Heritage List.
I begrunnelsen for vedtaket uttaler komiteen:
«The Vega archipelago reflects the way generations of fishermen/farmers have, over the past 1500 years, maintained a sustainable living in an inhospitable seascape near the Arctic Circle, based on the now unique practice of eider down harvesting, and it also celebrates the contribution made by women to the eider down process.»
Ærfugl og menneske
Vedtaket bekrefter at den harde ytterkystens strandflatelandskap, med spor og tradisjoner etter 10 000 års bruk og bosetting, representerer uerstattelige verdier som ikke må gå tapt for menneskeheten. Landskapet er skapt gjennom et komplekst samspill mellom menneske og natur. Det er summen av alle de ulike sammenhengene som gjør Vegaøyan universelt unikt og verdig oppføring på listen. Det ca 1000 km2 store området med hav, øyer, holmer og skjær skiller seg vesenlig fra monumentale byggverk og historiske byer som mange assosierer med verdensarv. Foruten å være et representativt utsnitt av en større landskapsregion, har verdiene som ligger i tradisjoner, mennesker og kunnskapen om bruken av landskapet et hovedfokus. Og fundamentet for det hele er de rike naturressursene i et særpreget og storslått kystlandskap.
Av alle detaljer i det mangfoldige landskapet har samspillet mellom den ville ærfuglen og menneskene en nøkkelposisjon. Tradisjonen med egg og dunsanking har vært en betydningsfull næring langs deler av norskekysten. I Vegaøyan er den tradisjonelle driften fortsatt levende, og årlig produseres det nye edderdunsdyner for salg. Fra ærfuglen går på land i april, passer «fuglevokterne» på at de får ruge uten forstyrrelser i ærfuglhus laget av rekved og stein. Når fuglene går av reiret kan den dyrebare duna sankes inn og en møysommelig prosess med dunrensing ta til.
Lokal forankring
Direktoratet for naturforvaltning har på oppdrag fra Miljøverndepartementet hatt ansvaret for gjennomføring av nominasjonsprosessen og utarbeidelse av søknadsmaterialet. Selve nominasjonsdokumentet skal oppfylle gitte tekniske krav og inneholde detaljerte opplysninger om natur- og kulturforhold i dag og tidligere. Tema som avgrensing, integritet, juridisk status, planstatus, forvaltningsregime skal også utredes. I tillegg kreves gode kart og omfattende fotodokumentasjon. Nominasjonsarbeidet forutsetter lokal forankring. Det lokale engasjementet og oppslutningen omkring arbeidet i Vegaøyan har vært avgjørende. I tillegg har en rekke fagmiljøer bidratt med vitenskapelige utredninger av spesialtema. En lokal prosjektgruppe, samt en større referansegruppe med representanter fra regionalt og nasjonalt nivå, har sammen med sekretariatet i Trondheim sørget for at sluttresultatet ble omforent, gjennomarbeidet og fyllestgjørende.
Lokalt har arbeidet med verdensarvkonvensjonen vært preget av entusiasme og positiv vilje. Prosessen har utløst et mangfold av positive initiativ som bærer bud om at verdensarvstatus vil føre til noe godt for lokalsamfunn og region. Det arbeides nå med å opprette en stiftelse som er tiltenkt en nøkkelrolle som koordinator og knutepunkt i den stedlige oppfølgingen av verdensarvområdet.
Vestnorske fjorder neste?
I februar 2004 leverte Børge Brende nominasjonen av vestnorske fjorder til UNESCO. Det endelige svaret på om Geirangerfjorden og Nærøyfjorden får plass på listen, kommer først under komitémøtet sommeren 2005.
De norske fjordene er nominert ut fra sine enestående kvaliteter knyttet til landform, pågående geologiske prosesser og opplevelsesverdier. At det internasjonale ordet fjord er hentet fra det nordiske språket, at vestlandfjordene av mange anses som det klassiske fjordlandskapet, og at over en million tilreisende besøker fjordene hvert år, er likevel ingen garanti for at områdene oppnår verdensarvstatus. Søknaden er nå ute til kritisk evaluering blant ledende eksperter som blant annet vil utføre omfattende sammenlignende analyser mot fire andre storslåtte fjordområder som allerede er oppført på verdensarvlisten. Seks vestlandskommuner, tre fylker og nasjonale myndigheter venter i spenning på utfallet.
Positivt engasjement
UNESCOs Verdensarvkonvensjon og etableringen av verdensarvlisten er av enkelte karakterisert som en «landskapets missekonkurranse» som favoriserer enkeltområder på bekostning av like viktige verdier i hverdagslandskapet. En ovenfra og ned-konvensjon hvor utenforstående eksperter avgjør hva som er bra og dårlig.
Erfaringene fra arbeidet med nominasjon av Vegaøyan og Vestnorske fjorder tegner et annet bilde. En konvensjonsoppfølging som vektlegger åpne prosesser, lokal forankring, bredt samarbeid og praktiske løsninger, utløser stort positivt engasjement omkring viktige spørsmål på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
I tillegg er grunntanken for UNESCO-konvensjonen stadig like aktuell. Forpliktende felles innsats for bevaring av verdens kultur- og naturarv skal gi gjensidig respekt for kultur- og naturforskjeller, og bidra til fredelig sameksistens.
To av de internasjonale miljøvernkonvensjonene Norge har ratifisert, tar for seg vern og bruk av landskap, om enn med noe ulik tilnærming.
Den europeiske landskapskonvensjonen (presentert i Arkitektnytt 15/04) tar for seg alt landskap, og skal gjennom generelle tiltak bidra til å styrke landskapstemaet i det enkelte partslands arbeid med vern, forvaltning og planlegging. Verdensarvkonvensjonen (UNESCO World Heritage Convention) omfatter også både kultur- og naturverdier i landskapet, men retter seg primært mot et celebert utvalg av geografiske områder med unike kultur- og naturkvaliteter, verdensarvområdene. Den forpliktende avtalen er nå underskrevet av i alt 178 land.
Hindrer tap
Verdensarvstatus er den høyeste internasjonale anerkjennelse et landskap kan få, og innebærer at området og kvalitetene får stor oppmerksomhet. For å beholde statusen, er det enkelte land forpliktet til å løse oppgaver som kunnskapsformidling, forskning, samarbeid og arealplanlegging på en måte som sikrer at kvalitetene ikke forringes. Dette krever at alle bidrar på beste måte til en samfunnsutvikling som tar hensyn til og bringer verdiene inn i framtiden. Det er det nasjonale lovverket som skal brukes, og ingen overnasjonale bestemmelser trer i kraft i tilfelle verdensarvstatus. Hvert sjette år blir områdene gjenstand for ettersyn og kontroll.
I løpet av de siste 30 år viser en rekke suksesshistorier at konvensjonen kan spille en avgjørende rolle. I flere tilfeller har verdensarvstatus bidratt til etablering av forpliktende samarbeid om løsninger som har hindret tap av uerstattelige kultur- og naturverdier. Slik kan verdensarvområdene fungere som «fyrtårn» i arbeidet med utvikling av stadig bedre planleggingsmetoder, gjerne med utgangspunkt i gjensidig internasjonal erfaringsutveksling.
Verdensarvområdet Vegaøyan
1. juli 2004 vedtok UNESCOs komité for vern av verdens kultur- og naturarv å innskrive Vegaøyan på den prestisjetunge World Heritage List.
I begrunnelsen for vedtaket uttaler komiteen:
«The Vega archipelago reflects the way generations of fishermen/farmers have, over the past 1500 years, maintained a sustainable living in an inhospitable seascape near the Arctic Circle, based on the now unique practice of eider down harvesting, and it also celebrates the contribution made by women to the eider down process.»
Ærfugl og menneske
Vedtaket bekrefter at den harde ytterkystens strandflatelandskap, med spor og tradisjoner etter 10 000 års bruk og bosetting, representerer uerstattelige verdier som ikke må gå tapt for menneskeheten. Landskapet er skapt gjennom et komplekst samspill mellom menneske og natur. Det er summen av alle de ulike sammenhengene som gjør Vegaøyan universelt unikt og verdig oppføring på listen. Det ca 1000 km2 store området med hav, øyer, holmer og skjær skiller seg vesenlig fra monumentale byggverk og historiske byer som mange assosierer med verdensarv. Foruten å være et representativt utsnitt av en større landskapsregion, har verdiene som ligger i tradisjoner, mennesker og kunnskapen om bruken av landskapet et hovedfokus. Og fundamentet for det hele er de rike naturressursene i et særpreget og storslått kystlandskap.
Av alle detaljer i det mangfoldige landskapet har samspillet mellom den ville ærfuglen og menneskene en nøkkelposisjon. Tradisjonen med egg og dunsanking har vært en betydningsfull næring langs deler av norskekysten. I Vegaøyan er den tradisjonelle driften fortsatt levende, og årlig produseres det nye edderdunsdyner for salg. Fra ærfuglen går på land i april, passer «fuglevokterne» på at de får ruge uten forstyrrelser i ærfuglhus laget av rekved og stein. Når fuglene går av reiret kan den dyrebare duna sankes inn og en møysommelig prosess med dunrensing ta til.
Lokal forankring
Direktoratet for naturforvaltning har på oppdrag fra Miljøverndepartementet hatt ansvaret for gjennomføring av nominasjonsprosessen og utarbeidelse av søknadsmaterialet. Selve nominasjonsdokumentet skal oppfylle gitte tekniske krav og inneholde detaljerte opplysninger om natur- og kulturforhold i dag og tidligere. Tema som avgrensing, integritet, juridisk status, planstatus, forvaltningsregime skal også utredes. I tillegg kreves gode kart og omfattende fotodokumentasjon. Nominasjonsarbeidet forutsetter lokal forankring. Det lokale engasjementet og oppslutningen omkring arbeidet i Vegaøyan har vært avgjørende. I tillegg har en rekke fagmiljøer bidratt med vitenskapelige utredninger av spesialtema. En lokal prosjektgruppe, samt en større referansegruppe med representanter fra regionalt og nasjonalt nivå, har sammen med sekretariatet i Trondheim sørget for at sluttresultatet ble omforent, gjennomarbeidet og fyllestgjørende.
Lokalt har arbeidet med verdensarvkonvensjonen vært preget av entusiasme og positiv vilje. Prosessen har utløst et mangfold av positive initiativ som bærer bud om at verdensarvstatus vil føre til noe godt for lokalsamfunn og region. Det arbeides nå med å opprette en stiftelse som er tiltenkt en nøkkelrolle som koordinator og knutepunkt i den stedlige oppfølgingen av verdensarvområdet.
Vestnorske fjorder neste?
I februar 2004 leverte Børge Brende nominasjonen av vestnorske fjorder til UNESCO. Det endelige svaret på om Geirangerfjorden og Nærøyfjorden får plass på listen, kommer først under komitémøtet sommeren 2005.
De norske fjordene er nominert ut fra sine enestående kvaliteter knyttet til landform, pågående geologiske prosesser og opplevelsesverdier. At det internasjonale ordet fjord er hentet fra det nordiske språket, at vestlandfjordene av mange anses som det klassiske fjordlandskapet, og at over en million tilreisende besøker fjordene hvert år, er likevel ingen garanti for at områdene oppnår verdensarvstatus. Søknaden er nå ute til kritisk evaluering blant ledende eksperter som blant annet vil utføre omfattende sammenlignende analyser mot fire andre storslåtte fjordområder som allerede er oppført på verdensarvlisten. Seks vestlandskommuner, tre fylker og nasjonale myndigheter venter i spenning på utfallet.
Positivt engasjement
UNESCOs Verdensarvkonvensjon og etableringen av verdensarvlisten er av enkelte karakterisert som en «landskapets missekonkurranse» som favoriserer enkeltområder på bekostning av like viktige verdier i hverdagslandskapet. En ovenfra og ned-konvensjon hvor utenforstående eksperter avgjør hva som er bra og dårlig.
Erfaringene fra arbeidet med nominasjon av Vegaøyan og Vestnorske fjorder tegner et annet bilde. En konvensjonsoppfølging som vektlegger åpne prosesser, lokal forankring, bredt samarbeid og praktiske løsninger, utløser stort positivt engasjement omkring viktige spørsmål på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.
I tillegg er grunntanken for UNESCO-konvensjonen stadig like aktuell. Forpliktende felles innsats for bevaring av verdens kultur- og naturarv skal gi gjensidig respekt for kultur- og naturforskjeller, og bidra til fredelig sameksistens.
Nærøyfjorden (over) og Geirangerfjorden med fossen De syv søstre (under) er nominert til verdensarvlisten under samlebegrepet «Vestnorske fjorder». Saken avgjøres til sommeren.
Ærfugl og ehusarkitektur i Vegaøyan.