Nyheter
Landets første planlagte spredtbosetting
Vi skal denne gangen starte med Rigstula, som vi finner nedskrevet i Edda-samlingene, og ende med Norges eldste bevarte plan for spredt bosetting, anno 1741.
6. juli 2006
Rigstula slår fast at samfunnet har tre klasser: trellen, bonden og jarlen. I kortform: Trellen kjører møkk og gjeter krøtter. Bonden pløyer og bygger hus. Jarlen smir sverd.
Her aner vi en eldgammel Europa-tradisjon. Helt opp til nyere tid var det forbudt for en adelsmann å besudle sine hender med annet arbeid enn å produsere våpen – og bruke dem.
Det hendte noen tillot seg å definere synåla som «våpen» og ble dyktige til å brodere. Men langt flere utvidet begrepet våpen til også å omfatte gruve- og jernverksdrift.
Så når grev Frederik Anton Wedel af Jarlsberg helst bodde på gården Eikholdt på Konnerud (ved Drammen), i stedet for på stamgodsets hovedgård, så var det fordi han var opptatt med gruvedrift. For øvrig «en tvilsom grevelig rettighet», som det står å lese i heftet «Gamle Tønsberg: Jarlsberg». Driften skaffet ham stort sett bare utgifter.
Stort mer om gruvedriften får man ikke vite i denne kilden. Men i den noe spesielle «Generalplan for Drammen 1966-1990» får vi vite litt mer om selve verket. Her skriver daværende byplansjef Per Pihl blant annet at:
«I 1731 fikk «Det Jarlsbergske sølvhaltige Blye og Kobberverk» sine kongelige privilegier. Den første direktør var Johan Friderich Cicignon, sønnesønn av Caspar de Cicignon, som skapte Trondheims berømte byplan. Johan Friderich må ha arvet noen av sin bestefars egenskaper som byplanlegger. Istedenfor å lage et tettbygd sted som overalt ellers, planla han en åpen bebyggelse. Verkets gårder ble ’udstykket deels blant Betjenterne deels blant Arbeiderne, hvoraf enhver har 1-2 og 3 smaa Løkker, hvorpaa de ved at kjøbe lidt Foer til, føde 1-2 til 3 Køer og nogle Faar.’
Det var en stor tanke som fødtes en vakker maidag på Konnerud: en ny by i sunde omgivelser med jordbruk som støttenæring, egne sosiale institusjoner og landlige områder rundt byen. Dett er helt tilsvarende ideer som i den engelske hagebybevegelse 170 år senere.
En annen sak er at verket gikk dårlig, slik at Konnerud ble en soveby til Drammen, for igjen å bruke et moderne ord. Beboerne måtte ernære seg ’deels ved Haandverker, deels paa Dagarbeide i Drammen og i Egnen heromkring.’»
At bergverksarbeiderne drev jordbruk ved siden av gruvearbeidet, finner en som tradisjon ved de fleste norske bergverker. Så akkurat det har liten interesse i denne sammenheng. Men her snakker vi om bevisst fysisk planlegging – og europeisk tradisjon. Greven tilhørte det danske adelsvesenet, som igjen var en del av det europeiske. Cicignons bestefar var også europeer. Han kom fra Luxembourg og tilhørte den kontinentale militæreliten.
Litt rart å tenke på, at spredt bebyggelse i dag anses som noe provinsielt norsk noe, som vi bør se til å kvitte oss med. Kanskje på tide å revidere vår oppfatning? Vi bor tross alt i et land med god plass, bare vi holder oss unna de små arealene som egner seg for landbruksdrift i rimelig rasjonell skala.
I alle fall er det for lettvint bare å øke konsesjonsgrensene og selge småbruk til kreti og pleti uten planlegging. Samt hytter på hver en knaus og strand, i praksis også det uten planlegging.
Her aner vi en eldgammel Europa-tradisjon. Helt opp til nyere tid var det forbudt for en adelsmann å besudle sine hender med annet arbeid enn å produsere våpen – og bruke dem.
Det hendte noen tillot seg å definere synåla som «våpen» og ble dyktige til å brodere. Men langt flere utvidet begrepet våpen til også å omfatte gruve- og jernverksdrift.
Så når grev Frederik Anton Wedel af Jarlsberg helst bodde på gården Eikholdt på Konnerud (ved Drammen), i stedet for på stamgodsets hovedgård, så var det fordi han var opptatt med gruvedrift. For øvrig «en tvilsom grevelig rettighet», som det står å lese i heftet «Gamle Tønsberg: Jarlsberg». Driften skaffet ham stort sett bare utgifter.
Stort mer om gruvedriften får man ikke vite i denne kilden. Men i den noe spesielle «Generalplan for Drammen 1966-1990» får vi vite litt mer om selve verket. Her skriver daværende byplansjef Per Pihl blant annet at:
«I 1731 fikk «Det Jarlsbergske sølvhaltige Blye og Kobberverk» sine kongelige privilegier. Den første direktør var Johan Friderich Cicignon, sønnesønn av Caspar de Cicignon, som skapte Trondheims berømte byplan. Johan Friderich må ha arvet noen av sin bestefars egenskaper som byplanlegger. Istedenfor å lage et tettbygd sted som overalt ellers, planla han en åpen bebyggelse. Verkets gårder ble ’udstykket deels blant Betjenterne deels blant Arbeiderne, hvoraf enhver har 1-2 og 3 smaa Løkker, hvorpaa de ved at kjøbe lidt Foer til, føde 1-2 til 3 Køer og nogle Faar.’
Det var en stor tanke som fødtes en vakker maidag på Konnerud: en ny by i sunde omgivelser med jordbruk som støttenæring, egne sosiale institusjoner og landlige områder rundt byen. Dett er helt tilsvarende ideer som i den engelske hagebybevegelse 170 år senere.
En annen sak er at verket gikk dårlig, slik at Konnerud ble en soveby til Drammen, for igjen å bruke et moderne ord. Beboerne måtte ernære seg ’deels ved Haandverker, deels paa Dagarbeide i Drammen og i Egnen heromkring.’»
At bergverksarbeiderne drev jordbruk ved siden av gruvearbeidet, finner en som tradisjon ved de fleste norske bergverker. Så akkurat det har liten interesse i denne sammenheng. Men her snakker vi om bevisst fysisk planlegging – og europeisk tradisjon. Greven tilhørte det danske adelsvesenet, som igjen var en del av det europeiske. Cicignons bestefar var også europeer. Han kom fra Luxembourg og tilhørte den kontinentale militæreliten.
Litt rart å tenke på, at spredt bebyggelse i dag anses som noe provinsielt norsk noe, som vi bør se til å kvitte oss med. Kanskje på tide å revidere vår oppfatning? Vi bor tross alt i et land med god plass, bare vi holder oss unna de små arealene som egner seg for landbruksdrift i rimelig rasjonell skala.
I alle fall er det for lettvint bare å øke konsesjonsgrensene og selge småbruk til kreti og pleti uten planlegging. Samt hytter på hver en knaus og strand, i praksis også det uten planlegging.