Arkitektnytt

Oslo arkitektforening hadde i samarbeid med BULL (Byutviklingens lange linjer) invitert de politiske partiene til å diskutere boligpolitikken i Oslo forut for kommunevalget 14. september. Arrangementet ble avviklet på Litteraturhuset den 27. August, og ordstyrer var arkitekt og boligforsker Jon Guttu, norsk boligforsknings grand old man. Til å være en partidebatt var det tankevekkende konsensus mellom partiene om de store byplangrepene og behovet for kvalitet i boligutbyggingen.

  

Konsensus og marginale tallforskjeller

Med unntak av FrP, var det bred enighet om behovet for å bygge 100 000 boliger innen 2030. Partiene var kun uenige om hvordan og hvor utbyggingen skal skje. Partiene støttet alle opp om den nye kommuneplanens strategi med omfattende boligutbygging innenfra og ut, med utgangspunkt i fortetting langs kollektivtraseene.
 

Diskusjonen ble derfor redusert til å handle om marginale tallforskjeller. Hvor mange boliger det skal reguleres til, og hvor fort bør utviklingen gå? Innen hvilken radius fra kollektivknutepunktene skal boligene legges? Og hvor stort antall godkjente reguleringsplaner trengs for å imøtekomme den forventede veksten?
 

Arbeiderpartiet har en formening om at godkjente reguleringsplaner i store mengder kan øke takten på boligbyggingen, men det vil etter vårt skjønn lett føre til større sosial ulikhet og gi kommunen mindre mulighet for å styre utviklingen.

 

Privat regi

Det var nærmest en udiskuterbar enighet om at utbyggingen skal gjennomføres i privat regi, med supplement fra kommunen i form av bistand til teknisk infrastruktur og utbygging av kollektivtransportnettet. Alle støttet, med unntak av Rødt, opp om at de nye boligene i hovedsak skal legges der hvor den nye kommuneplanen har pekt ut egnede steder for fortetting. Primært langs de østgående t-banelinjene som går fra indre by og ut gjennom Groruddalen. I følge SSBs prognoser vil i overkant av 100 000 mennesker flytte til Oslo innen 2030.
 

Rødt vektla i stedet knutepunktsutvikling i Oslo vest og stilte seg som SV og MDG positivt til boligstiftelser og kommunale tomteselskap, uten at det ble et sentralt tema i debatten. Det ble i stedet mye snakk om den prognoserte befolkningsveksten.
 

I prognosene antas det at befolkningsveksten primært vil skyldes innvandring utenfra og sekundært tilflytting av folk fra andre deler av Norge. FrP ønsker, som eneste parti, ikke en økt takt på boligbygging. De sier eksplisitt at dette er for å ta hensyn til de som allerede bor i Oslo. Selv om det ikke sies direkte er det tydelig at FrP ikke ønsker en by for alle. 
 

Befolkning og kjøpekraft 

En ting er å bygge på prognoser som om de var fakta, en annen ting er ikke å adressere, hvem de menneskene som det skal bygges for er. Et paradoks i debatten er at politikerne ønsker å tilrettelegge for en økt boligutbygging som forutsetter en videre vekst med kjøpesterke innbyggere, mens begrunnelsen for boligutbygging er befolkningsprognoser som tilsier en reduksjon i kjøpekraft, da en stor andel av veksten skyldes innvandring. Ambisjonene om boligutbygging baserer seg på prognoser, men tar ikke høyde for hvem som har et reelt behov for boliger eller om disse har den nødvendige kjøpekraften.
 

Selv hvis man, som hovedparten av de politikere som deltok i debatten, antar at de nye innflyttere til byen klarer å skaffe seg adgang til markedet, er det underlig at ingen problematiserte hva det vil bety for de østlige bydelene dersom fortettingen nesten utelukkende legges her? Hvordan vil en så markant utbygging påvirke den eksisterende byen og de menneskene som allerede bor her sosialt, kulturelt og økonomisk?

Boligstandard på østkanten 

Nyere historie viser at dersom man vil bygge og selge boliger på østkanten, kan man ikke forvente å få samme eller bedre standard enn man får i indre by. En utbygger som Selvaag har vært ganske eksplisitt på dette. Slik har det imidlertid ikke alltid vært, for selv om det ble bygd enormt mange boliger i etterkrigstiden, ga man den gang ikke slipp på ambisjonene. Man var heller ikke redd for å sette ord på dem og definere normer for hvordan man skulle skape gode boliger for folk flest. Mange av de områdene som ble bygd ut den gang, og som kan hevdes å gjenspeile vesentlige historiske samfunnsstrukturer, er i den nye kommuneplanen definert som steder med fortettingspotensial.
 

Vern og kvalitet 

Under debatten ble politikerne utfordret fra salen på hvordan balansen og samspillet mellom vern og utbygging kunne håndteres bedre enn nå. Ingen av de tilstedeværende politikere klarte å si noe om dette, selv om flere var enige i at problemstillingen er viktig. Likeledes forholdt det seg med kvalitet. Alle vil ha det i nybyggingen, men ingen kan si noe presist om hvordan eksisterende kvaliteter skal tas vare på i fortettingsområdene. Kvalitet er tydeligvis noe man vil skape, ikke noe man mener allerede finnes i de knutepunktsområdene de ønsker å fortette.
 

Debattantene kastet om seg med begreper som fortetting, gode bokvaliteter, urbanitet og bærekraft, men få gjorde seg umake med å definere hva de egentlig mente. De lot det være opp til tilhørerne selv å legge betydning i ordene. Dette kan være lurt som politisk manøver. Så vel tilhørerne som politikerne selv kan imidlertid forledes til å tro at de er enige og legger det samme i begrepene. Hvem kan forresten være uenig i at det skal utvikles boliger og boområder med høy kvalitet og gode bomiljøer, med gode uterom, lett adgang til kollektiv transport, gode sykkelveier og service tilbud. Men konsensusen er ikke akkurat fremmende for en god debatt og tydeliggjør heller ikke profilene i Oslos politiske landskap.

 

Langt perspektiv

Langsiktig planlegging synes i debatten å være mot 22030-2050, men som MDG tydeliggjorde er det behov for et mye lengre perspektiv. Vi må snakke om neste generasjon, om boliger som skal vare både i hundre og to hundre år fremover. At boligutviklingen skal finne sted innenfor byggesonen i Oslo er helt tydelig. Men skal det skje ved å bygge videre på byen, eller skal man bleke deler av lerretet og tegne opp noe nytt? Den historiske settingen og den eksisterende byveven blir i stor grad redusert til noe ubetydelig i flere større utbygginger. Disse blir feilaktig kalt transformasjoner, på tross av at vern av eksisterende byvev kun tidvis blir ivaretatt. Det man i realiteten ender opp med å gjøre er å transformere et og annet bygg til helt ny bruk.
 

Løren, Ensjø og Sørenga fremheves som eksempler på eksemplarisk byutvikling og transformasjon, hvor kommunen har modnet områdene og utbyggerne i regi av kommunen, som så har realisert planene. Sett fra vårt faglige ståsted er disse prosjektene dog, selv om de kalles fortettingsprosjekter, utviklet uten særlig spor av den byveven som opprinnelig karakteriserte disse områdene. Og her er kanskje et kjerneproblem. Transformasjon, fortetting og nye begynnelser versus fortsettelser av det som allerede er. Det er to svært ulike tilnærminger og hvilken man velger har stor betydning for i hvilken grad fanen for bærekraftighet kan heises til topps.
 

Bærekraft

Bærekraftig utvikling skal ikke bare sees i et økonomisk perspektiv. Det handler ikke om å forbruke alt som har blitt overlevert til oss. Det handler om å la de som kommer etter oss selv ha en mulighet til å definere hvilke ressurser som skal ivaretas for videre overlevering; økologiske, økonomiske, kulturelle og sosiale. Derfor burde man i den boligpolitiske debatten også ta for seg gjenbruk av boligmasse som tidligere har hatt andre funksjoner og ikke kun interessere seg for nybygging. I et kortsiktig perspektiv er det muligens mer økonomisk lønnsomt med nybygg, men i et langsiktig perspektiv vil gjenbruk ofte være lønnsomt i alle betydninger av bærekraftighetsbegrepet.

  

Vern og utvikling under samme tak

Det må legges en strukturell forståelse til grunn for debatten om hvor fortetting skal finne sted. MDG går til valg med et forslag om å etablere et byarkitektkontor og styrke fagetatene for den komplekse utviklingen Oslo går i møte. Dette forstås som et ønske om bedre forståelse for arkitekturen og bedre forvaltning og administrering av utviklingen. Et håp herfra er at såfremt dette skulle lykkes, blir all saksbehandling vedrørende vern og utvikling samlet under ett tak så man ikke risikerer at de ses som motsatt rettede størrelser, men snarere som to sider av en sak. Den manglende viljen til å gå i dybden og diskutere kjernen i boligutviklingen, herunder balansen mellom vern og utvikling, hemmer både debatten og synliggjøringen av de politiske ståstedene.

Vi mener det burde vært tydeligere hvem sine meninger som representeres av de som er på valg og hvordan ressurser og kvaliteter defineres og tenkes ivaretatt. Å drive byutvikling er å forvalte en arv. Det interessante er da å vite hvilken arv som skal forvaltes, og hvem den skal forvaltes for. Slik vi ser det, er politikernes tidsperspektiv på boligpolitikk og byutvikling ikke langt nok, verken framover eller bakover i tid.