Nyheter
MINNEORD:
Kurt Jørgensen
Kurt Jørgensen, Husbankens første sjefarkitekt, vil bli husket som boligkvalitetens far innen sosial boligbygging. Fra gjenreisningen i Finnmark etter krigen, den store boligreisningen i etterkrigstiden og utarbeiding av Husbankens typetegninger – hele tiden med det målet at gode boliger skulle være et mulig gode for alle, uansett inntekt.
18. januar 2006
GODE, ENKLE, RIMELIGE BOLIGER TIL FOLKET kan man si var hans valgspråk.
Kurt Jørgensen ble født i Kristiania i 1912 og ble ferdigutdannet arkitekt fra høyskolen i Stuttgart i 1937. Som en del av studiet møtte han kunsthistorien, som senere skulle bli en hovedinteresse. Studiene ble avsluttet med en studietur til Italia. Etter hjemkomsten startet han som arkitekt ved Aker kommune, hvor han tegnet skoler, kirker og andre bygg som i dag er i bruk fremdeles. Røa kirke er ett eksempel.
Etter krigen sluttet han i Aker kommune for å delta i gjenreisningen i Finnmark. Han ble distriktsarkitekt i Honningsvåg og var der frem til 1947. Med sin frue, Mosse Jørgensen, etablerte de seg nå i Oslo, etter hvert med to barn.
Perioden i Finnmark og arbeidet med gjenreisningen skulle prege Kurt og hans syn på bygging og arkitektur. Å møte en landsdel der det praktisk talt ikke fantes hus tilbake, og der det var stor nød, var en opplevelse som satte spor. Tiden var preget av rasjonering. Det var mangel på kapital, byggematerialer og fagfolk på alle plan.
Dette er det vanskelig å forestille seg i dag, hvor vi er godt forsynt på alle disse områdene, og hvor vi lett blir blinde for de basale verdiene i livet. For Kurt var det et skarpt skille mellom ekte og mer motepreget arkitektur – mellom materielle og immaterielle kvaliteter. Han utviklet en nøkternhet i de bygg han selv tegnet – vakkert og godt dimensjonert, men fremfor alt enkelt.
Kurt ble ansatt i Boligdirektoratet og senere i Husbanken, da direktoratets arkitektkontor ble overført dit i 1962. Han ble bankens første sjefarkitekt, og her ble han helt fram til pensjonsalderen i 1979.
I sitt virke med sosial boligbygging fikk han igangsatt arbeidet med typetegninger for byggmestere og selvbyggere. Det fantes få ferdighus på den tiden, og arkitekter og fagfolk var en mangelvare.
I Husbanken arbeidet han med utvikling av boligtyper i tett samarbeid med byggforskningen, blant annet med å utvikle serien av byggdetaljblad. Han var også medlem av byggstandardiserings-rådet og Riksantikvarens bygningsnemnd.
Arbeidet for gode planløsninger og gode bomiljøer hadde han tatt med seg fra Boligdirektoratet til Husbanken. Hensynet til funksjonelle planløsninger sto sentralt. Rommene måtte være dimensjonert for funksjoner og innredning. Etter hver kom hensynet til hele bomiljøet i fokus.
Kurt vil i særlig grad bli husket for to saker fra 70-tallet, der han bidro til en nyprofilering av Husbanken som en institusjonell og samfunnsmessig pådriver for gode bolig- og bomiljøkvaliteter.
«Pippi-saken» er et eksempel på Husbankens rolle som kvalitetssikrer av miljøkvaliteter. Dette høyhusprosjektet i Ålesund, kalt «Pippi», ble forelagt Husbanken med spørsmål om finansiering. Etter en vurdering av de miljømessige konsekvenser avviste Husbanken finansieringen. Kurts bidrag til dette avslaget ble en manifestering av Husbankens adgang til å stille kvalitetskrav til boligprosjekter før belåning.
«Tyroler-saken» ble opptakten til Husbankens arbeid for god byggeskikk. Under Kurts ledelse ble en landsdekkende husbankgodkjenning av tyrolerarkitektur avvist. Under den etterfølgende debatten om Husbankens «innblanding» i byggeskikken, tok Husbanken initiativet til en tverrdepartemental arkitekturkonkurranse med fokus på byggeskikk. Kurt deltok med eget prosjekt og kom blant de premierte byggeskikkprosjektene.
Denne konkurransen la grunnlaget for en økt byggeskikkinteresse og for opprettingen av Statens byggeskikkutvalg. I etterkant er dette utvalgets byggeskikkarbeid overført til Husbanken.
Kurt ble på sett og vis byggeskikkarbeidets far.
Da han ble pensjonist i 1979, fikk han kunststipend og tilbrakte noen måneder med pensel og malerskrin i Roma. Reiser, akvareller og tegninger ble hans engasjement som pensjonist, med utstillinger både i Arkitekturmuseet og i Risør.
Vi i Husbanken som har samarbeidet med Kurt eller hatt ham som sjef, minnes ham som en engasjert og målbevisst person, alltid vennlig og imøtekommende. Det var mye moro og engasjement og et godt samhold på Husbankens arkitektkontor i hans tid.
I de senere årene var Kurt periodevis i kontakt med banken, stadig like engasjert og vital. Han var en viktig bidragsyter da Husbankens 50-årsjubileum skulle markeres, blant annet som informant da boken «De tusen hjem» skulle skrives. Han var også medforfatter av Husbankens hefte «Debatten om boligkvalitet og arbeidet med typetegninger» utgitt i 1996. Helt til det siste var han aktiv søker i Husbankens arkiver for å samle historisk materiale om sosial boligbygging.
Kurt Jørgensen ble født i Kristiania i 1912 og ble ferdigutdannet arkitekt fra høyskolen i Stuttgart i 1937. Som en del av studiet møtte han kunsthistorien, som senere skulle bli en hovedinteresse. Studiene ble avsluttet med en studietur til Italia. Etter hjemkomsten startet han som arkitekt ved Aker kommune, hvor han tegnet skoler, kirker og andre bygg som i dag er i bruk fremdeles. Røa kirke er ett eksempel.
Etter krigen sluttet han i Aker kommune for å delta i gjenreisningen i Finnmark. Han ble distriktsarkitekt i Honningsvåg og var der frem til 1947. Med sin frue, Mosse Jørgensen, etablerte de seg nå i Oslo, etter hvert med to barn.
Perioden i Finnmark og arbeidet med gjenreisningen skulle prege Kurt og hans syn på bygging og arkitektur. Å møte en landsdel der det praktisk talt ikke fantes hus tilbake, og der det var stor nød, var en opplevelse som satte spor. Tiden var preget av rasjonering. Det var mangel på kapital, byggematerialer og fagfolk på alle plan.
Dette er det vanskelig å forestille seg i dag, hvor vi er godt forsynt på alle disse områdene, og hvor vi lett blir blinde for de basale verdiene i livet. For Kurt var det et skarpt skille mellom ekte og mer motepreget arkitektur – mellom materielle og immaterielle kvaliteter. Han utviklet en nøkternhet i de bygg han selv tegnet – vakkert og godt dimensjonert, men fremfor alt enkelt.
Kurt ble ansatt i Boligdirektoratet og senere i Husbanken, da direktoratets arkitektkontor ble overført dit i 1962. Han ble bankens første sjefarkitekt, og her ble han helt fram til pensjonsalderen i 1979.
I sitt virke med sosial boligbygging fikk han igangsatt arbeidet med typetegninger for byggmestere og selvbyggere. Det fantes få ferdighus på den tiden, og arkitekter og fagfolk var en mangelvare.
I Husbanken arbeidet han med utvikling av boligtyper i tett samarbeid med byggforskningen, blant annet med å utvikle serien av byggdetaljblad. Han var også medlem av byggstandardiserings-rådet og Riksantikvarens bygningsnemnd.
Arbeidet for gode planløsninger og gode bomiljøer hadde han tatt med seg fra Boligdirektoratet til Husbanken. Hensynet til funksjonelle planløsninger sto sentralt. Rommene måtte være dimensjonert for funksjoner og innredning. Etter hver kom hensynet til hele bomiljøet i fokus.
Kurt vil i særlig grad bli husket for to saker fra 70-tallet, der han bidro til en nyprofilering av Husbanken som en institusjonell og samfunnsmessig pådriver for gode bolig- og bomiljøkvaliteter.
«Pippi-saken» er et eksempel på Husbankens rolle som kvalitetssikrer av miljøkvaliteter. Dette høyhusprosjektet i Ålesund, kalt «Pippi», ble forelagt Husbanken med spørsmål om finansiering. Etter en vurdering av de miljømessige konsekvenser avviste Husbanken finansieringen. Kurts bidrag til dette avslaget ble en manifestering av Husbankens adgang til å stille kvalitetskrav til boligprosjekter før belåning.
«Tyroler-saken» ble opptakten til Husbankens arbeid for god byggeskikk. Under Kurts ledelse ble en landsdekkende husbankgodkjenning av tyrolerarkitektur avvist. Under den etterfølgende debatten om Husbankens «innblanding» i byggeskikken, tok Husbanken initiativet til en tverrdepartemental arkitekturkonkurranse med fokus på byggeskikk. Kurt deltok med eget prosjekt og kom blant de premierte byggeskikkprosjektene.
Denne konkurransen la grunnlaget for en økt byggeskikkinteresse og for opprettingen av Statens byggeskikkutvalg. I etterkant er dette utvalgets byggeskikkarbeid overført til Husbanken.
Kurt ble på sett og vis byggeskikkarbeidets far.
Da han ble pensjonist i 1979, fikk han kunststipend og tilbrakte noen måneder med pensel og malerskrin i Roma. Reiser, akvareller og tegninger ble hans engasjement som pensjonist, med utstillinger både i Arkitekturmuseet og i Risør.
Vi i Husbanken som har samarbeidet med Kurt eller hatt ham som sjef, minnes ham som en engasjert og målbevisst person, alltid vennlig og imøtekommende. Det var mye moro og engasjement og et godt samhold på Husbankens arkitektkontor i hans tid.
I de senere årene var Kurt periodevis i kontakt med banken, stadig like engasjert og vital. Han var en viktig bidragsyter da Husbankens 50-årsjubileum skulle markeres, blant annet som informant da boken «De tusen hjem» skulle skrives. Han var også medforfatter av Husbankens hefte «Debatten om boligkvalitet og arbeidet med typetegninger» utgitt i 1996. Helt til det siste var han aktiv søker i Husbankens arkiver for å samle historisk materiale om sosial boligbygging.