Arkitektnytt

Spør hvem som helst verden over om Scandinavian design, og du vil få svar som spenner fra innovativ og eksperimentell via frie former og moderne til naturmaterialer og perfekt håndverk. Nå, nærmere seksti år senere, forsøker denne designbevegelsen – i hovedsak ledet av danske formgivere – desperat å beskytte restene av sitt selvbilde. Hvorfor er vi så lammet av denne nære arkitekturhistorie, denne kulturelle tvangstrøyen, når vi tilhører en risikokultur?

Norge er et ungt land ­– fra nasjonens uavhengighet i 1905 til den nåværende akselererende økonomiske vekst – en ungdom som gir en viss frihet til å ta risiko, til å lede, til å endre, og, aller viktigst, til å gjenvinne uavhengighet. Fra Christian Michelsen og Jens Evensen til Sverre Fehn – evnen og viljen til å ta risiko hviler tungt i norsk kultur.

Det internasjonale samfunn ser mot Norge – politisk, økonomisk, sosialt og arkitektonisk. Men denne stabiliteten vi har rendyrket, er både vår styrke og vår svakhet. På den ene siden vil stabilitet motstå endringer, motstå muligheter og manifestere forutsigbarhet. På den andre siden gir uskylden og kraften i den norske situasjonen – den oppriktige åpenhet skapt av vår stabilitet – rom for potensialet i nyskapende tankevirksomhet. Dette er antageligvis den «råeste» av alle våre råvarer.

Årets Oslo Triennale, den tredje i rekken, er unik siden også den representerer en ny begynnelse med ønske om uavhengighet for triennalen og dens plattform. Vi har valgt å bruke denne triennaleutgaven til å utfordre den enestående posisjon Norge er i, som en nasjon som har alt, inkludert muligheten til og ansvaret for å ta et oppgjør med status quo i arkitekturen.