Møbleringsplan for typisk leilighet, Solveig Lønne Christiansen. Foto: Ukjent
Kaja Kosonen Geiran er fast interiør- og møbeldesignskribent i Arkitektnytt og jobber til daglig som interiørarkitekt hos Cadi AS.
Interessen for boliginnredning blant folk flest har ikke blitt mindre med årene. Den er tvert om økende. Boligmarkedet er blitt en industri, og folk flest innreder boligen sin inspirert av interiørmagasiner, tv-programmer, møbelvarehusenes brosjyrer og interiørblogger på nettet. Interiørarkitektenes engasjement synes imidlertid å ha dabbet av. Det jobbes med boliginnredning, men nesten bare for velhavende oppdragsgivere i det private markedet. Interessen for sosial boligbygging er ikke-eksisterende, og det er langt mellom fagmiljøets meningsutvekslinger om boligutforming.
Hva har skjedd underveis? Samfunnsmessige og historiske forhold er en del av årsaken. Gjenoppbyggingen etter krigen og 1960- og 70-tallets sosiale boligbygging satte i større grad enn i dag spørsmål om boligkvalitet på dagsordenen, og var temaet for en fagdebatt som også interiørarkitektene tok del i. Boligproblematikk var en del av tidsånden. Etter at sosial boligbygging tok slutt på begynnelsen av 1980-tallet, ble utvikling av boligprosjekter i stor grad overlatt til private utbyggere i et kommersielt marked. I dag styrer økonomien boligprosjektene, og mens arkitekten fremdeles er nødvendig, blir interiørarkitekten ansett som unødvendig og fordyrende. I den grad interiørarkitekter blir engasjert av utbyggere eller arkitekter i å bistå i prosjekter, handler det bare om salgskonsepter for veggfarger, kjøkkenoverflater og gulvmaterialer.
For etterkrigstidens interiørarkitekter ble rom og møbler alltid sett i en sammenheng. Utforming av boligens rom handlet mye om gode og brukbare møbler. Det å hjelpe kundene til å velge riktige produkter var en viktig oppgave for interiørarkitekten. Innenfor interiør- og møbelfaget utviklet det seg etter hvert to profesjoner, og møbeldesign ble mer industrirettet. Møbeldesignerne befatter seg i dag i liten grad med design av møbler for hjemmemarkedet og har liten eller ingen kontaktflate mot publikum. De store møbel-varehusene og den industrielle møbelproduksjonen har overtatt salg av møbler til folk flest.
Interiørarkitekten og møbeldesigneren er dermed havnet på sidelinjen i forhold til boligindustrien. Den kunnskapen faggruppen satt inne med og fremdeles behersker, blir lite utnyttet. Boliginnredningen blir overflatisk, dekorpreget og i seg selv lite engasjerende. Interiørarkitekturtjenester og designmøbler har fått et luksusstempel og assosieres med velstand og dyre løsninger. Og faggruppen gjør lite for å endre inntrykket. Det er sjelden de enkle, nøysomme og fornuftige boligprosjektene presenteres i årbøker, på hjemmesider og i Facebook-oppdateringer.
