Nyheter
Bevaring av Sandnes kino:
Kulturråd mot kulturvern
Det er ikke alltid så lett å få øye på oss her ute i provinsen. Særlig ikke en by som Sandnes, hvor kommunens ledelse nå later som om kommunens arkitekturarv ikke har lokal, og slett ikke nasjonal interesse. Det har den.
15. februar 2005
Det gamle rådhuset og kinoen er det viktigste bygget i byens historie. Det er tegnet ar arkitekt Gustav Helland, etter et forprosjekt av Helland og Sverre Brandsberg-Dahl, og er bygget i perioden 1938–41. Dette er klassisk funksjonalisme til minne om Gropius og Bauhaus. Vi finner også detaljer i art deco. Arkitekturen er karakteristisk for sin tid. Den har samtidig tidløse kvaliteter og holder internasjonalt nivå. Gustav Helland hadde en rekke oppdrag som kinoarkitekt, blant andre tegnet han kinoen i Odda. Den vakreste er likevel kinoen på Sandnes. Den hevder seg mot hvilken som helst kino i landet – og langt utenfor landets grenser.
Det er forbløffende at en kommune med 3500 innbyggere i 1938 kunne bygge et så flott og moderne anlegg. (Halve byggeprisen ble betalt av overskuddet fra den gamle kinoen, som også var tegnet av Helland.) Vi som vokste opp på Sandnes, visste at vi hadde Norges flotteste kino. Et arkitektliv og mange kinobesøk senere har ikke endret denne oppfatningen. Vi var stolte av kinoen. Den var en viktig del av byens identitet.
Nye kommunegrenser og befolkningsvekst har gitt oss 57 000 innbyggere i Sandnes, og vi har blitt det åttende største veikrysset i landet. Større enn Drammen. Men kinoen har vi ennå. Den er bare litt rufsete i kantene. Den originale belysningen og materialbruken på veggene er skiftet ut. Korrugert, grågrønn aluminiumspanel i stedet for rustrød strie, respatex i stedet for edeltrefiner; det er en gammel historie, men overflatiske feiltak som er enkle å rette opp. Det er blitt en mye større trussel at kinodriften først ble privatisert og så er flyttet ut.
Sandnes er nå utpekt som «Europeisk kulturhovedstad 2008», sammen med Liverpool og Stavanger. Det er ingen spøk. Som «kulturby» vil kommunen bygge kinoen om til «kunsthall». Den skal ha flatt gulv og 8–10 meter takhøyde. Der vil de stille ut «objekter» for å vise at de har skjønt tidsånden. Åpenbart skjønner de ikke forskjellen på en nedlagt industrihall og landets flotteste kinoarkitektur.
Riksantikvaren er ikke i tvil om rådhusets bevaringsverdi, særlig kinosalen inne. Likevel vil han ikke frede, fordi periodens kinoarkitektur skal være godt ivaretatt gjennom Klingenberg i Oslo og Forum i Bergen. Begge er fredet etter lokale aksjoner, og godt er det. Det er også vårt provinsielle problem. Jeg gadd se at det omvendte kunne ha skjedd, at riksantikvaren motsatte seg å frede Klingenberg fordi Sandnes kino var fredet først. Vi får altså trøste oss med riksantikvarens varme ord og verbale støtte. Ikke minst hans sterke understreking av hvor viktig det er å bevare adkomsten og kinoens amfi. Men disse anbefalingene kan kommuneadministrasjonen følge eller la det være. Og det gjør de. Hittil har ikke riksantikvarens uttalelser hatt konsekvenser for planene, bare for ordbruken. Nå får vi vite at raseringen av kinosalen «samsvarer med riksantikvarens ønske om bevaring gjennom ny bruk»(!).
Riksantikvarens syn er også blitt tåkelagt for Norsk kulturråd. «Prosjektet er allerede forelagt riksantikvaren, og en forutsetter et fortsatt tett samarbeid,» skriver kultursjefen i Sandnes når han ber om penger. Når frimodigheten er stor nok, blir hemningene små. Kulturrådet tar ikke opp de konfliktene som prosjektet innebærer. De bevilger 600 000 til planleggingen.
Planene for kinoen på Sandnes er selvfølgelig en lokal kulturskandale. Det er også i ferd med å bli en nasjonal skandale. Kulturrådet bør drøfte sin egen arbeidsmåte. Når man raserer nasjonal bygningskultur, så er det ikke nok å vise til at kulturrådet bare har kompetanse på «kulturelle aktiviteter», ikke på bygningsvern.
At det skjer innenfor prosjektet «Europeisk kulturhovedstad 2008», betyr at skandalen også får en internasjonal dimensjon. Den er allerede i ferd med å vekke oppmerksomhet utenfor landets grenser.
Er arkitektene i Norge fornøyd med at kulturverdiene våre forvaltes på denne måten? At Norsk kulturråd definerer ansvaret sitt slik de gjør?
Det er forbløffende at en kommune med 3500 innbyggere i 1938 kunne bygge et så flott og moderne anlegg. (Halve byggeprisen ble betalt av overskuddet fra den gamle kinoen, som også var tegnet av Helland.) Vi som vokste opp på Sandnes, visste at vi hadde Norges flotteste kino. Et arkitektliv og mange kinobesøk senere har ikke endret denne oppfatningen. Vi var stolte av kinoen. Den var en viktig del av byens identitet.
Nye kommunegrenser og befolkningsvekst har gitt oss 57 000 innbyggere i Sandnes, og vi har blitt det åttende største veikrysset i landet. Større enn Drammen. Men kinoen har vi ennå. Den er bare litt rufsete i kantene. Den originale belysningen og materialbruken på veggene er skiftet ut. Korrugert, grågrønn aluminiumspanel i stedet for rustrød strie, respatex i stedet for edeltrefiner; det er en gammel historie, men overflatiske feiltak som er enkle å rette opp. Det er blitt en mye større trussel at kinodriften først ble privatisert og så er flyttet ut.
Sandnes er nå utpekt som «Europeisk kulturhovedstad 2008», sammen med Liverpool og Stavanger. Det er ingen spøk. Som «kulturby» vil kommunen bygge kinoen om til «kunsthall». Den skal ha flatt gulv og 8–10 meter takhøyde. Der vil de stille ut «objekter» for å vise at de har skjønt tidsånden. Åpenbart skjønner de ikke forskjellen på en nedlagt industrihall og landets flotteste kinoarkitektur.
Riksantikvaren er ikke i tvil om rådhusets bevaringsverdi, særlig kinosalen inne. Likevel vil han ikke frede, fordi periodens kinoarkitektur skal være godt ivaretatt gjennom Klingenberg i Oslo og Forum i Bergen. Begge er fredet etter lokale aksjoner, og godt er det. Det er også vårt provinsielle problem. Jeg gadd se at det omvendte kunne ha skjedd, at riksantikvaren motsatte seg å frede Klingenberg fordi Sandnes kino var fredet først. Vi får altså trøste oss med riksantikvarens varme ord og verbale støtte. Ikke minst hans sterke understreking av hvor viktig det er å bevare adkomsten og kinoens amfi. Men disse anbefalingene kan kommuneadministrasjonen følge eller la det være. Og det gjør de. Hittil har ikke riksantikvarens uttalelser hatt konsekvenser for planene, bare for ordbruken. Nå får vi vite at raseringen av kinosalen «samsvarer med riksantikvarens ønske om bevaring gjennom ny bruk»(!).
Riksantikvarens syn er også blitt tåkelagt for Norsk kulturråd. «Prosjektet er allerede forelagt riksantikvaren, og en forutsetter et fortsatt tett samarbeid,» skriver kultursjefen i Sandnes når han ber om penger. Når frimodigheten er stor nok, blir hemningene små. Kulturrådet tar ikke opp de konfliktene som prosjektet innebærer. De bevilger 600 000 til planleggingen.
Planene for kinoen på Sandnes er selvfølgelig en lokal kulturskandale. Det er også i ferd med å bli en nasjonal skandale. Kulturrådet bør drøfte sin egen arbeidsmåte. Når man raserer nasjonal bygningskultur, så er det ikke nok å vise til at kulturrådet bare har kompetanse på «kulturelle aktiviteter», ikke på bygningsvern.
At det skjer innenfor prosjektet «Europeisk kulturhovedstad 2008», betyr at skandalen også får en internasjonal dimensjon. Den er allerede i ferd med å vekke oppmerksomhet utenfor landets grenser.
Er arkitektene i Norge fornøyd med at kulturverdiene våre forvaltes på denne måten? At Norsk kulturråd definerer ansvaret sitt slik de gjør?
Sandnes kino en del av byens identitet.