Nyheter
Kulturbyggets triste bakside
Som redaktør av fagtidsskriftet KULTURNYTT fra 1979 til 2002 har et av mine interesseområder vært kulturhus, det være seg både flerbrukshus, teatre og kinoer. Hvert år «anmeldte» jeg minst fire–fem slike bygg, og har sett og vurdert over 100 av dem. Mitt utgangspunkt har hele tiden vært å se byggene fra brukernes synspunkt. Arkitektoniske ideer og moteretninger har hatt liten betydning.
9. november 2006
I fjor var jeg på omvisning i det nye operahuset i København. Jeg gjorde meg nok mange tanker rundt arkitekturen og ikke minst foajeens utforming, men det var først da jeg kom på baksiden at jeg ble forstemt. Publikumsdelen er flott og pompøs, salen merkelig intim til tross for et stort antall plasser, og scenen og det scenetekniske er av første klasse.
Men hva så med lokalene som publikum aldri får se? Det ble fortalt at huset hadde 400 ansatte. Man skulle tro at forholdene ville bli lagt til rette for å gjøre det til en maksimalt trivelig arbeidsplass. I stedet så det nærmest ut som interiøret på en moderne tankbåt. Lange, hvitmalte ganger med rekkverk i stål, oppholdsrom som var så ukoselige at de mest minnet om venterom på et legekontor. Når man vet at en publikummer ofte bare oppholder seg i bygget i tre timer i løpet av et år, mens de ansatte tilbringer store deler av dagen og kvelden i bygningen, er det merkelig at man har brukt sparekniven på arbeidsplassen.
Københavnoperaen er bare et av mange eksempler. Den er dessverre langt fra enestående, den er faktisk helt typisk for hvordan norske og nordiske arkitekter har tegnet kulturhus i mange år. I farten kan jeg bare komme på tre bygg jeg har sett der forholdene for de ansatte er minst like bra som forholdene for publikum. Det ene er Oslo Konserthus, der man i garderober og gangarealer bak scenen har brukt de samme varme materialene som i salen. Garderobene er hyggelig utstyrt med en sofa så man kan hvile, og solistgarderobene også med et piano. I Vejle på Jylland ligger Musikteateret som er tegnet av samme arkitekt som musikkteatret i Århus, men i Vejle ble det brukt erfaringer fra Århus samt at direktøren Poul Koch hadde sine meget bestemte ideer om at et kulturhus også er en arbeidsplass. Derfor fungerer bygget for alle. Det siste bygget jeg vil nevne, er Operaen i Göteborg med sine gode farger og mange innvendige vinduer mot det som minner om en handlegate, og dermed bringer lys inn i bakrommene.
Hvorfor i all verden spares det på den delen av bygget som publikum ikke ser? Byggherren vil selvfølgelig spare penger, men jeg tror saken først og fremst er at man ikke tenker tilstrekkelig over det. På samme måte som at alle arkitekter, når de er på teatret, i likhet med alle andre, ser at det er lang kø foran dametoalettet og ingen kø foran herretoalettet, men likevel fortsetter å tegne like mange dametoaletter som herretoaletter.
Alle vet at farger kan gjøre noe positivt med menneskenes trivsel, det samme gjør fravær av 90-gradersvinkelen. Med enkle midler kan man gjøre den bortgjemte delen av kulturhuset triveligere hvis tanken er med når første strek skal tegnes, og da fordyrer det neppe bygget.
Men hva så med lokalene som publikum aldri får se? Det ble fortalt at huset hadde 400 ansatte. Man skulle tro at forholdene ville bli lagt til rette for å gjøre det til en maksimalt trivelig arbeidsplass. I stedet så det nærmest ut som interiøret på en moderne tankbåt. Lange, hvitmalte ganger med rekkverk i stål, oppholdsrom som var så ukoselige at de mest minnet om venterom på et legekontor. Når man vet at en publikummer ofte bare oppholder seg i bygget i tre timer i løpet av et år, mens de ansatte tilbringer store deler av dagen og kvelden i bygningen, er det merkelig at man har brukt sparekniven på arbeidsplassen.
Københavnoperaen er bare et av mange eksempler. Den er dessverre langt fra enestående, den er faktisk helt typisk for hvordan norske og nordiske arkitekter har tegnet kulturhus i mange år. I farten kan jeg bare komme på tre bygg jeg har sett der forholdene for de ansatte er minst like bra som forholdene for publikum. Det ene er Oslo Konserthus, der man i garderober og gangarealer bak scenen har brukt de samme varme materialene som i salen. Garderobene er hyggelig utstyrt med en sofa så man kan hvile, og solistgarderobene også med et piano. I Vejle på Jylland ligger Musikteateret som er tegnet av samme arkitekt som musikkteatret i Århus, men i Vejle ble det brukt erfaringer fra Århus samt at direktøren Poul Koch hadde sine meget bestemte ideer om at et kulturhus også er en arbeidsplass. Derfor fungerer bygget for alle. Det siste bygget jeg vil nevne, er Operaen i Göteborg med sine gode farger og mange innvendige vinduer mot det som minner om en handlegate, og dermed bringer lys inn i bakrommene.
Hvorfor i all verden spares det på den delen av bygget som publikum ikke ser? Byggherren vil selvfølgelig spare penger, men jeg tror saken først og fremst er at man ikke tenker tilstrekkelig over det. På samme måte som at alle arkitekter, når de er på teatret, i likhet med alle andre, ser at det er lang kø foran dametoalettet og ingen kø foran herretoalettet, men likevel fortsetter å tegne like mange dametoaletter som herretoaletter.
Alle vet at farger kan gjøre noe positivt med menneskenes trivsel, det samme gjør fravær av 90-gradersvinkelen. Med enkle midler kan man gjøre den bortgjemte delen av kulturhuset triveligere hvis tanken er med når første strek skal tegnes, og da fordyrer det neppe bygget.
I likhet med mange andre kulturbygg er Operaen i København ikke designet med tanke på at den også er en arbeidsplass, mener artikkelforfatteren. Foto: Lars Schmid-t (c) Det Kongelige Teater.