Arkitektnytt

Resten av verden, inkludert internasjonale organisasjoner og finansinstitusjoner som for eksempel UNESCO og Verdensbanken, har for lengst innsett kulturarvens samfunnsbetydning, mens norsk bistandspolitikk omtaler kultur og kulturarv kun som verktøy for å oppnå andre politiske mål innen utviklingssamarbeid. St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med Kulturminner tar for seg kulturminneforvaltning og utviklingssamarbeid og sier: Kulturminneforvaltning inngår som en viktig del av Norges kultursamarbeid med utviklingsland og henviser til Utenriksdepartementets Strategi for miljørettet utviklingssamarbeid og St.meld. nr. 35 (2003–2004) Felles kamp mot fattigdom (Utviklingsmeldinga). Men Norges faktiske forståelse av viktigheten av kulturarv og utviklingssamarbeid gjenspeiler seg i viljen til finansieringstiltak, som finnes i Utenriksdepartementets særbevilgninger for kultur.

Både kulturarv og utviklingsforskning har ringvirkninger langt ut over definerte fagdisipliner og nasjonal forskningspolitikk, og viser på en forbilledlig måte at det ikke lenger er mulig å skille mellom hva som angår oss og hva som angår «de andre».

Kulturarv, identitet og stedstilhørighet
Identitet knyttet til våre historiske, bygde omgivelser er viktig i dagens komplekse og globale samfunn. Mye tyder på at jo lengre borte ens hjemlands eller oppvekstmiljøs horisont ligger, desto større er behovet for å definere og presisere egen kulturell identitet og egen tilhørighet. Jo større armslag menneskene får, desto større blir behovet for et fattbart og definert rom å forholde seg til.

Forvaltning av kulturarv, selv i sin snevreste kontekst, har konsekvenser langt ut over de tradisjonelle kulturrelaterte sektorene som for eksempel teater, film, litteratur, arkitektur, musikk osv. Kulturarven minner oss kollektivt på vår historie og vårt opphav og er en viktig faktor i byggingen av identitet og en håpefull framtid. Forvaltning av kulturarven blir derfor en avgjørende faktor i byggingen av et folks selvaktelse og vilje til en god og holdbar utvikling. Ut fra dette skulle satsing på forvaltning av kulturarv være en like stor selvfølge når det gjelder utviklingssamarbeid som nasjonale strategier og internasjonalt samarbeid.

At identitet er uløselig knyttet til våre bygde omgivelser, er sørgelig bevist gjennom de siste 10 årenes kriger, kulturkonflikter og terrorhandlinger så vel i Amerika som i Afrika, Asia og Europa, hvor ødeleggelse og tilintetgjørelse av historiske byer og byggverk knyttet til et folks identitet har vært, og er, bevisste krigshandlinger.

Det er bare å minne om bombingen av de vakre historiske byene Dubrovnik, Porec og Trogir under de militære aksjonene i tidligere Jugoslavia, ødeleggelsen av den fantastisk vakre broen over Mostar, bygget i 1566, og bombingen av kulturminnene i området rundt Nagorno-Karabakh. Eller ødeleggelsene av alle kulturminnene i Kuwait under Golfkrigen, og tilintetgjørelsen av buddhastatuene i Afghanistan og ikke minst de pågående og bevisste ødeleggelsene av kulturarven i Midtøsten og bombingen av Irak, et landskap med mange tusen års kulturarv.

Kulturarven og et bærekraftig samfunn
Etter mange år med tradisjonell bistand, er tonen i de internasjonale bistandsfora i dag en helt annen enn for bare få år siden. Holdningsendringen synes helt klar: fra bistand til samarbeid. Dagens diskusjon tilsier at utviklingslandene i tiden framover må satse mer og mer på egne krefter og stole på egen forvaltningspolitikk, vel vitende om at de besitter enorme både kultur- og naturressurser. Ikke minst gjelder dette det afrikanske kontinent.

Mens land i store deler av verden har hatt overskudd og ressurser til å være seg sitt lands kulturarv bevisst, har det afrikanske kontinent slitt med helt andre utfordringer. I tillegg har de fleste av de afrikanske land et klima som, i meget større grad enn ellers i verden, er med og bidrar til en akselererende ødelegging av deres bygde kulturminner. Noen av landene er allikevel kommet godt i gang med å bygge opp egen infrastruktur og forvaltningsapparat, og forvaltning av kulturminner er satt på den politiske dagsorden.

Samtidig som man på politisk hold i dag strever etter å oppnå enighet om internasjonale deklarasjoner, konvensjoner og avtaler som nasjonene pålegges eller forventes å rette seg etter, kreves det at enkeltstatene skal stå på egne ben, være selvbærende og sterke vedtaksfattere. Flere enn 90 prosent av de afrikanske landene sør for Sahara har i dag etablert egne forvaltningsapparat med ansvar for deler av kulturarven. Mens kun 31 prosent av landene har eget regionalt forvaltningsapparat for bevaring av kulturarven representert ved historiske byer og bygde omgivelser. Forvaltningskompetansen er av svært varierende kvalitet, og politisk og økonomisk vilje til satsing er langt fra synlig de fleste stedene.

Men til tross for de gode og velmenende ordene «Enhver utviklingsprosess må bygge på den lokale kulturarv og kulturell identitet» som vi finner i NORADs Strategier for bilateral bistand, er det få eller ingen spor å se i den reelle prioriteringen av bistandsmidler til å styrke det leddet som har ansvaret for forvaltning av kulturarven.

Kulturarv, sosial tilhørighet og fattigdomsbekjempelse
For å optimalisere virkningene av en sunn kulturarvforvaltning som et effektivt ledd i bekjempelse av fattigdom, blir det i tiden framover viktig å definere forholdet mellom kulturarvens målbare og ikke målbare aspekter, samt å legge til rette for en maksimal uttelling av samarbeidslandenes kulturarvforvaltning. Det blir også viktig å initiere konstruktive prosesser og nettverk som kan sette i gang diskusjoner samt overføre kunnskap og ideer blant forskere så vel som politikere og vedtaksfattere.

Et sitat: Et viktig prinsipp vil være å bidra til at mottakerlandene selv kan identifisere og gjennomføre de tiltak som er nødvendige for å skape en bærekraftig utvikling. Dette omfatter en styrking av landenes institusjonelle kapasitet og kompetanseoppbygging (hentet fra UDs Strategi for miljørettet utviklingssamarbeid, 1998).

For å oppnå troverdighet i utviklingspolitikken er det på tide at NORAD og andre ansvarlige organer snur bladet, ser hva som står på den andre siden og klargjør en strategi for samarbeid som er i takt og samsvar med dagens øvrige internasjonale samarbeidspolitikk.

Kulturarv og internasjonalt samarbeid
Europas fremste pådriver og holdningsskaper innen dette feltet er Europarådets komité for kulturarv. Med sine chartre og anbefalinger gir den medlemslandene klare retningslinjer for hvordan kulturarven bør og kan forvaltes og arbeidet implementeres.

På den globale arena er FNs avdeling for utdanning, forskning og kultur, UNESCOs komité for Verdensarven, som i 2002 kunne telle 164 medlemsland, ledende pådriver. Et viktig geografisk område som UNESCO når fram til, hvor Europarådets bue spenner for kort, er Afrika. Afrika besitter store og viktige kulturminner som det påligger kontinentet å forvalte på en god måte, ikke bare sett i lys av kontinentets og landenes egne ressurser, men også sett i en global målestokk. Afrika har i dag mer enn 60 000 steder som av landene selv er registrert som kulturarvberettiget, og kompetanseoppbygging innen kulturarvforvaltning er derfor et uttalt og klart ønske fra landene selv.

UNESCOs verdensarvliste teller i dag 788 plasser hvorav 611 defineres som kulturarv, 154 som naturarv og 23 er en blanding av begge begrepene. Blant disse 788 stedene ligger kun 50 på det afrikanske kontinent.

En viktig og politisk styrende internasjonal rapport er Vårt Kreative Mangfold i regi av Verdenskommisjonen for kultur og utvikling. Rapporten diskuterer kulturarvbegrepet i en global kontekst.

Forvaltning av kulturarven i form av kunst, fortellinger, sanger, musikk, språk og arkitektur er viktige elementer i mange av utviklingslandenes streben etter å stå på egne ben og skape sin egen identitet. Flere av OECD-programmene som omhandler økonomisk vekst og utvikling, sier klart at å ivareta kulturlandskap og kulturarv er en forutsetning for en holdbar utvikling og en økonomisk fornying.

Allerede den prøyssiske krigsteoretikeren Clausewitz hevder i sitt berømte skrift om krig fra 1832, at krigshandlinger skal begrenses til virkelige militære mål. Og i 1991 under den Europeiske Sikkerhetskonferansen (ESK), var det enighet om at kulturarven utgjør en uatskillelig del av de deltagende nasjonenes sivilisasjon, minne og felles historie. Det ble også slått fast at respekten for kulturelt mangfold fremmer mellomfolkelig forståelse, toleranse og fred.

En av de viktigste internasjonale konvensjonene om bevaring av kulturarv er UNESCOs Haag-konvensjon fra 1954, som har gjennomlevd utallige revisjoner. Den siste revisjonen startet i 1993, med bakgrunn i erfaringene fra de siste 10 årenes væpnede konflikter på Balkan, og ble vedtatt i 1999.

Europarådets ministerkonferanse i Portoroz, Slovenia, i april i 2002, understreket ytterligere en rekke avgjørende prinsipper for en felles europeisk kulturarvspolitikk, som for eksempel at det er grunnleggende viktig å koordinere bevaringspolitikk og samfunnsplanlegging.

Kulturarv og utviklingsforskning
Tyngdepunktet i den internasjonale, utviklingsrelaterte debatten om utviklingsforskning har i løpet av de siste syv årene skiftet fra å fokusere på økt global kapitalvekst og handel som de viktigste verktøyene i en holdbar samfunnsutvikling, til å legge tyngden på utvikling knyttet til menneskelige rettigheter og demokrati med forankring i identitet og kulturell tilhørighet.

For faggrupper med tverrfaglig vitenskapelig tilnærming til forskning, som arkitekter og planleggere, er kulturarv og stedsidentitet en selvfølgelig del av en holdbar samfunnsutvikling. Men forskning som omhandler koblingen mellom kulturarv og holdbar utvikling gis liten eller ingen prioritering, verken i norsk forskningspolitikk generelt eller i utviklingsforskning spesielt, og er i tillegg lite vektlagt i både grunnforskning og oppdragsforskning. Ut fra dette skulle man anta at utviklingsforskning som sådan ikke er en etterspurt vare. Slik er det imidlertid ikke. Det er en flora av enkeltaktiviteter på feltet, som av ulike årsaker ikke reflekteres i overordnede nasjonale eller institusjonelle strategier eller synes i definerte budsjettposter.

For å forstå og akseptere kulturens og kulturarvens rolle i menneskenes og samfunnets utvikling, i arbeidet for likestilling og menneskelige rettigheter, for demokrati og fattigdomsbekjempelse, kreves atskillig sterkere satsing fra politiske vedtaksfattere og forskningsinstitusjoner enn hva som er tilfelle i dag. Det er i dag et stort behov for kunnskap som kan redegjøre for og motivere for sammenhengen mellom de gode intensjonene og resultatene i den virkelige verden, kunnskap og forskning som kan bygge bro mellom naturvitenskaplig og humanistisk forskning. En av de store utfordringene i dag er at virkeligheten forandrer seg fortere enn de vitenskapelige verktøyene vi er opplært til å bruke. For å holde tritt med eller aller helst ligge foran utviklingen, er det i dag, i enda i større grad enn tidligere, nødvendig å være åpen og ydmyk i forhold til dagens normative forskningsstrategier og ikke skrubbe i stivbente og foreldede forskningstradisjoner.

Endringene viser et skifte i fokusering og nedslagsfelt hvor det ikke er snakk om enten globalisering eller ikke. Det er snakk om både og. Både det fjerne og det nære, men med skarpere fokus på det nære, på det regionale og det lokale, enn for bare få år siden.

«Ja, takk, begge deler!» sa Ole Brum da Petter Sprett spurte ham om han ville ha melk eller honning. For de fleste av oss er det vanskelig å velge mellom to goder, fordi vi aller helst vil ha det hele. Vi vil ha både det store vidsynet og en trygg lokal tilhørighet. Men det er ikke alle forunt å velge. Størsteparten av jordens befolkning har aldri noe valg. De må ta til takke med det de får, dersom de får noe i det hele tatt.