Arkitektnytt

25. oktober utløp høringsfristen for Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging. Dette er en revisjon av de rikspolitiske retningslinjene fra 1993, hvis areal- og transportplan har vist seg svært toneangivende gjennom introduksjonen av knutepunkter som hovedgrep for å sikre bærekraftig samfunnsutvikling.

Uheldig med bolig i særstilling

Av de som har levert inn en høringsuttalelse, er RIF (Rådgivende ingeniørers forening) og Arkitektbedriftene. I en uttalelse til Bygg.no uttaler de at revisjonen av retningslinjene er et viktig ledd for å møte samfunnsmessige utfordringer knyttet til klimaendringer, byvekst og urbanisering, og økt press på kultur- og naturverdier.

 

Bransjeforeningene synes imidlertid at dagens betegnelse, «samordnet areal og transport», er dekkende for retningslinjene, og mener det er uheldig å gi bolig en særstilling i en ny revisjon.

 

– Retningslinjene bør rendyrkes til å omhandle sammenhengen mellom areal og transportsystem. Ulike arealformål og hvor de lokaliseres, generer ulike transportbehov. Det at behovet for boliger trolig vil øke, spesielt i sentrale strøk, forsterker nettopp behovet for en helhetlig vurdering av totale arealformål og transportløsninger, sier Liv Kari Skudal Hansteen fra RIF og Arkitektbedriftenes Einar Skavang til nettstedet.

 

Kompakt utvikling

Målsetningen som står beskrevet på Miljøverndepartementets nettsider levner liten tvil om hva som er medisinen for å oppnå miljømålene:

 

«Utbyggingsmønster og transportsystem skal videre utvikles med sikte på å fremme kompakt utvikling av byer og større tettsteder, redusere transportbehovet og styrke grunnlaget for klima- og miljøvennlige transportformer».

 

Det betyr en videreføring av knutepunktutviklingen slik vi kjenner den fra de senere årene.

 

For ensidig strategi

Arkitekt Dag Tvilde ved AHO, kjenner godt til effekten av den eksisterende Area- og Transportplanen, og er skeptisk til måten den videreføres på.

 

Han mener at selv om «alle» er enige om at mer kompakt bebyggelse gir en miljøgevinst, er det store problemer knyttet til den fortsatt ensidige satsingen på knutepunkter.

 

– For mange kommuner fungerer dette rett og slett ikke. Retningslinjene gir først og fremst grunnlag for innsigelse fra fylkeskommunen når kommunen disponerer sine arealer. Men i kommuner utenfor Oslo, som Askim eller Fetsund, er det et stort marked for eneboliger. Og de skattekronene veier mer enn redusert CO₂, sier Tvilde.

 

Han er sier at kommunene unngår retningslinjene, og at siden de ikke passer inn i den ene, forskrevne utviklingsmalen, får man i stedet det han kaller «uformelle bosetninger» der eneboliger utvikles vilkårlig uten noen form for tilknytning til kollektivtilbud.