Nyheter
Kritikk av arkitekturkritikken
Man planlegger byer, man tegner hus, man teoretiserer over arkitektur både som tilstand og prosess, man lager lover og forskrifter, man underviser, og man skriver. Noen spesialiserer seg, andre gjør litt av hvert, men alle forannevnte bedriver etter min mening arkitekturkritikk.
3. mai 2005
Ordet «kritikk» betyr jo simpelthen «vurderende undersøkelse». Enhver arkitekt kritiserer sitt prosjekt på alle stadier; hos arkitekturteoretikerne dreier det meste seg om kritikk; byggforskere og lovgivere arbeider kritisk med den gode arkitektur for øye; i arkitektskolene utsettes studentarbeider hver dag for korrektur i form av kritikk; ja alle som snakker og/eller skriver om arkitektur utøver arkitekturkritikk enten de vil eller ikke.
Hvilken av alle eksisterende former for arkitekturkritikk er for tiden den fremherskende og toneangivende? Hvilke momenter eller bedømmelseskriterier (av alle de momenter/faktorer/hensyn/determinander o.l. man finner i et byggverk) mener man i dag veier tyngst?
En oppkvikkende analyse av arkitekturkritikkens allmenntilstand i Norge i dag fikk man nylig servert ved en begivenhet i Eilert Sundts Hus på Blindern. I noen år har det historisk-filosofiske fakultet ved UiO drevet «Estetisk seminar», dvs. tre–fire åpne seminarer pr. semester, med drøftelser av estetiske spørsmål (fredager kl. 14–17). Den 11.3.05 var emnet Kunst og kritikk, herunder: arkitektur og arkitekturkritikk. Seminaret ble ledet av estetikk-filosofen, professor Arnfinn Bø-Rygg (se f.eks. hans artikkel «Utdatert estetikk-begrep» i Byggekunst 05/04). Innledningene var ved kunsthistorikeren Jørgen Lund og vår egen Byggekunst-redaktør Ingerid Helsing Almaas. Som innbudte debattanter deltok dessuten Ingvill Henmo, redaktør i bladet Billedkunst, og Stian Grøgaard, førsteamanuensis i kunstteori ved Statens Kunstakademi, nå underlagt Kunsthøgskolen i Oslo.
Her et forsøk på noen konsentrerte utdrag.
– Kritikk i krise
Jørgen Lund er stipendiat ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, UiB, men arbeidet i nittiårene ved Museet for Samtidskunst i Oslo, bl.a. med bidrag til museets (nå nedlagte) tidsskrift Terskel (redigert av daværende direktør Jan Brockmann). Eksempelvis er Lunds artikkel «Om kunstformidling» (12/1994) en intens veiledning til forståelse av hvordan man kan, og kanskje bør, nærme seg et moderne kunstverk. Av spesiell interesse for arkitekter er hans inciterende anmeldelse av Jørn Utzons Skagen Odde Naturcenter («Å gripe etter regnbuen» i Aftenposten 23.5.2001).
Lund fremholdt at både arkitekturkritikken og den «rene» (billed-)kunstkritikken er i krise. Det råder sterk forvirring om hva «kvalitet» er, hva en «kanon» er, og hva et «museum» skal være. Særlig vanskelig er kunstkritikken (og kunstens?) dobbelthet: splittetheten mellom den «rene» estetikk/nytelse/hedonisme og det praktisk–politisk–etiske.
Han mente det er begrenset hva man kan oppnå gjennom en (selv-)opprivende diskusjon om kunstens rolle innenfor det sosiale systemet/kretsløpet. Han så ingen annen utvei enn å bite tennene sammen, vedstå seg sitt (subjektive) ståsted, og fortsette så langt man kan inn i dybden av det kunstneriske objekt. Godta kunstfeltets begrensethet og snakke friest mulig. Tørre å være i en historisk og genremessig ramme. Kunsten er jo også en kritikk av seg selv.
Med hensyn til arkitektur mente han at en offentlig «språklighet» om arkitekturopplevelser ville hjelpe. Han trodde at opparbeidelsen av en slik språklighet avhenger av at debatt-temaet arkitektur kommer ut av den tabloide «hvem har rett til å bestemme og hvem har makt»-diskursen og over i en mer reflekterende, estetisk åpen modus.
– Sjeldent fenomen
Ingerid Helsing Almaas begynte med spørsmålet om hvorfor arkitekturkritikk så sjelden høres i det offentlige rom (er det virkelig så ille?). Jo, hun mente i alle fall at omtale av arkitektur generelt har et svært lite omfang i forhold til byggeriets omsetning: 137 milliarder pr. år mot eksempelvis bokbransjens 5,5.
Hun hevdet at det finnes ingen etablert arkitekturkritikk i norsk dagspresse – ingen «offentlig høyt profilerte» arkitekturkritikere. Her kom det protester fra auditoriet: både Mari Lending og Peter Butenschøn ble nevnt, men IHA mente at hverken de eller for den saks skyld Lotte Sandberg eller Ulf Grønvold var av den type kritikere hun etterlyste. På Norsk Kritikerlags medlemsliste står ingen oppført som arkitekturkritiker, påpekte hun.
Hun gjennomgikk to kjente arkitekturanmeldelser: Christian Norberg-Schulz’ av Universitetsbiblioteket på Blindern (Dagbladet 2.9.1999), og Wilfried Wangs kritiske sammenligning av UB og «Den sorte diamant», Det Kongelige Bibliotek i København (i Byggekunst 01/2000). Felles for de to kritikkene er momentene (eller kriteriene) situasjon (byggets form og størrelse i forhold til omgivelsene), organisasjon (funksjon og planløsning), struktur (konstruksjon og form), materialholdning (f.eks. konsekvens i detaljeringen), forholdet interiør/eksteriør og uttrykk.
CNS var som kjent ambivalent til byggverket; han syntes f.eks. at situasjonen var god, men at de sorte søylene «voldtok» omgivelsene.
Ett moment som bare finnes hos Wang, og som han legger hovedvekten på, er selve byggeoppgaven: Hvordan er den tolket? Og hvordan burde den vært definert? Wang mener at både UB og «Diamanten», så ulike de enn er i form og uttrykk, begge er sprunget ut av ideen om en bestemt biblioteksfunksjon som historisk hører hjemme i opplysningstiden, den gang eksemplarisk legemliggjort av Etienne-Louis Boullée i Bibliothèque Nationale i Paris (1797). Den malplasserte opptattheten av et utdatert ideal mener Wang for øvrig også preger både British Library i London (Colin St.John Wilson) og Staatsbibliothek i Berlin (Hans Scharoun). Den «autoritet» som er tillagt bygningene mener han er falsk, bl.a. fordi et sentralbibliotek i vår tid bare utgjør en brøkdel av et større, desentralisert bibliotekssystem, og dessuten, rasjonelt sett, kunne vært redusert til et kompakt lager. «(UB’s) grandeur is overwrought for the purposes of the library as well as for its context,» sier han. (Dumt at ikke også CNS tok opp dette spørsmålet om UBs grunnleggende funksjon. «Byggeoppgaven» er jo et viktig kapitel i hans Intentions (1964).)
IHA foretrakk å se vurderingen av byggeprogrammet adskilt fra vurderingen av byggets «rent arkitektoniske» uttrykk. I UBs tilfelle mente hun det kan være uenighet om begge deler. Ellers var det ikke helt klart hva hun mente om CNS’ og Wangs kriterier, bortsett fra at hun var grunnleggende usikker på begrepet «estetikk», og kanskje spesielt estetiske dommer.
Subjektiv evne
Hun understreket at den som skal ha utbytte av kritikker og «lesninger» av byggverk, må ha noenlunde samme referansebakgrunn som arkitekten (og vel givetvis kritikeren?). Hun nevnte at mange arkitekter ofte blir skuffet når kunsthistorikere omtaler bygg, fordi disse overser arkitektfaglige aspekter og henger seg opp i ting som for arkitekten synes overfladiske eller uviktige.
Generelt mente hun at arkitektur er sammensatt av så mange faktorer at det er umulig og/eller lite ønskelig å etablere et slags standardknippe av faste, «objektive» kriterier/momenter for arkitekturkritikk. Det er kritikerens (subjektive) evne til å dra leseren med seg inn i sine betraktninger som avgjør hvorvidt konklusjonen virker rimelig, fremholdt hun. En replikk her fra Ingvill Henmoe om hensiktsmessigheten av noen faste kriterier, ble ikke fulgt opp i samtalen.
IHA nevnte den usikkerheten blant arkitekter som oppstod i og med arkitekturskiftet i 1970-årene: Tidligere hadde arkitektene, opptatt av modernismen, forsvart de store blokkene og megastrukturene; nå ble disse sprengt og revet på grunn av sin funksjonelle ubrukelighet. Postmodernismen kom isteden, samt en rekke eksperimenter, eksempelvis av Tschumi, Eisenman, Gehry. (Kanskje har man ikke kommet over denne usikkerheten ennå?)
Hun håpet at det med tiden ville fremstå 4–5–6 gode (overbevisende) arkitekturkritikere. Først da ville det være mulig å trekke ut de viktige (og eventuelt generelle?) kriteriene for en ordentlig kritikk av byggverk. I mellomtiden ville hun – likesom Peter Butenschøn i et intervju i Byggekunst 02/05 – anse en «opphetet og kontinuerlig offentlig debatt» som viktigere enn konsensus eller kanon. I en replikk uttalte her Stian Grøgaard fra Kunstakademiet uenighet med sin sjef (Butenschøn), som han mente kunne oppfattes slik: «Bare diskutér dere! Debatten har en verdi i seg selv! Så bestemmer jeg!»
IHA påpekte problemet med at det finnes gode og dårlige arkitekter. De gode greier å uttrykke seg både språklig og faglig (?), mens de dårlige både mangler dekkende ord og begreper og bør ha hjelp fra en eller annen form for fasit eller designhåndbok (?) (kfr. IHA i intervju med Butenschøn, se ovenfor).
Om byggherrene mente hun at de ikke forstår estetikk, bare den rene funksjonalitet, som de tror er laget av ingeniører. Derfor foreslo hun at arkitekter, for å få i gang en samtale, burde konsentrere seg om å snakke om sine «lure» løsninger istedenfor de «pene» tingene, som godtfolk likevel ikke skjønner noe av. Her koblet Stian Grøgaard seg på med en tanke om at det «lure» umulig kan være entydig, men tvertimot må innby til et valg mellom mange forskjellige slags funksjonelle ideer, et valg som til syvende og sist også innebærer formale vurderinger. Nei, IHA holdt på sitt: Omtalen av arkitektur må konsentrere seg om en «ren» funksjonalitet som er forståelig for flertallet «der ute». Hun ønsket seg en slik arkitekturkritikk eksempelvis som en side eller to i en søndagsavis à la Dagens Nyheters. Seminarlederen Arnfinn Bø-Rygg viste på sin side til alminnelige arkitekturanmeldelser både i Frankfurter Allgemeine Zeitung og Neue Zürcher Zeitung.
Hvilken av alle eksisterende former for arkitekturkritikk er for tiden den fremherskende og toneangivende? Hvilke momenter eller bedømmelseskriterier (av alle de momenter/faktorer/hensyn/determinander o.l. man finner i et byggverk) mener man i dag veier tyngst?
En oppkvikkende analyse av arkitekturkritikkens allmenntilstand i Norge i dag fikk man nylig servert ved en begivenhet i Eilert Sundts Hus på Blindern. I noen år har det historisk-filosofiske fakultet ved UiO drevet «Estetisk seminar», dvs. tre–fire åpne seminarer pr. semester, med drøftelser av estetiske spørsmål (fredager kl. 14–17). Den 11.3.05 var emnet Kunst og kritikk, herunder: arkitektur og arkitekturkritikk. Seminaret ble ledet av estetikk-filosofen, professor Arnfinn Bø-Rygg (se f.eks. hans artikkel «Utdatert estetikk-begrep» i Byggekunst 05/04). Innledningene var ved kunsthistorikeren Jørgen Lund og vår egen Byggekunst-redaktør Ingerid Helsing Almaas. Som innbudte debattanter deltok dessuten Ingvill Henmo, redaktør i bladet Billedkunst, og Stian Grøgaard, førsteamanuensis i kunstteori ved Statens Kunstakademi, nå underlagt Kunsthøgskolen i Oslo.
Her et forsøk på noen konsentrerte utdrag.
– Kritikk i krise
Jørgen Lund er stipendiat ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, UiB, men arbeidet i nittiårene ved Museet for Samtidskunst i Oslo, bl.a. med bidrag til museets (nå nedlagte) tidsskrift Terskel (redigert av daværende direktør Jan Brockmann). Eksempelvis er Lunds artikkel «Om kunstformidling» (12/1994) en intens veiledning til forståelse av hvordan man kan, og kanskje bør, nærme seg et moderne kunstverk. Av spesiell interesse for arkitekter er hans inciterende anmeldelse av Jørn Utzons Skagen Odde Naturcenter («Å gripe etter regnbuen» i Aftenposten 23.5.2001).
Lund fremholdt at både arkitekturkritikken og den «rene» (billed-)kunstkritikken er i krise. Det råder sterk forvirring om hva «kvalitet» er, hva en «kanon» er, og hva et «museum» skal være. Særlig vanskelig er kunstkritikken (og kunstens?) dobbelthet: splittetheten mellom den «rene» estetikk/nytelse/hedonisme og det praktisk–politisk–etiske.
Han mente det er begrenset hva man kan oppnå gjennom en (selv-)opprivende diskusjon om kunstens rolle innenfor det sosiale systemet/kretsløpet. Han så ingen annen utvei enn å bite tennene sammen, vedstå seg sitt (subjektive) ståsted, og fortsette så langt man kan inn i dybden av det kunstneriske objekt. Godta kunstfeltets begrensethet og snakke friest mulig. Tørre å være i en historisk og genremessig ramme. Kunsten er jo også en kritikk av seg selv.
Med hensyn til arkitektur mente han at en offentlig «språklighet» om arkitekturopplevelser ville hjelpe. Han trodde at opparbeidelsen av en slik språklighet avhenger av at debatt-temaet arkitektur kommer ut av den tabloide «hvem har rett til å bestemme og hvem har makt»-diskursen og over i en mer reflekterende, estetisk åpen modus.
– Sjeldent fenomen
Ingerid Helsing Almaas begynte med spørsmålet om hvorfor arkitekturkritikk så sjelden høres i det offentlige rom (er det virkelig så ille?). Jo, hun mente i alle fall at omtale av arkitektur generelt har et svært lite omfang i forhold til byggeriets omsetning: 137 milliarder pr. år mot eksempelvis bokbransjens 5,5.
Hun hevdet at det finnes ingen etablert arkitekturkritikk i norsk dagspresse – ingen «offentlig høyt profilerte» arkitekturkritikere. Her kom det protester fra auditoriet: både Mari Lending og Peter Butenschøn ble nevnt, men IHA mente at hverken de eller for den saks skyld Lotte Sandberg eller Ulf Grønvold var av den type kritikere hun etterlyste. På Norsk Kritikerlags medlemsliste står ingen oppført som arkitekturkritiker, påpekte hun.
Hun gjennomgikk to kjente arkitekturanmeldelser: Christian Norberg-Schulz’ av Universitetsbiblioteket på Blindern (Dagbladet 2.9.1999), og Wilfried Wangs kritiske sammenligning av UB og «Den sorte diamant», Det Kongelige Bibliotek i København (i Byggekunst 01/2000). Felles for de to kritikkene er momentene (eller kriteriene) situasjon (byggets form og størrelse i forhold til omgivelsene), organisasjon (funksjon og planløsning), struktur (konstruksjon og form), materialholdning (f.eks. konsekvens i detaljeringen), forholdet interiør/eksteriør og uttrykk.
CNS var som kjent ambivalent til byggverket; han syntes f.eks. at situasjonen var god, men at de sorte søylene «voldtok» omgivelsene.
Ett moment som bare finnes hos Wang, og som han legger hovedvekten på, er selve byggeoppgaven: Hvordan er den tolket? Og hvordan burde den vært definert? Wang mener at både UB og «Diamanten», så ulike de enn er i form og uttrykk, begge er sprunget ut av ideen om en bestemt biblioteksfunksjon som historisk hører hjemme i opplysningstiden, den gang eksemplarisk legemliggjort av Etienne-Louis Boullée i Bibliothèque Nationale i Paris (1797). Den malplasserte opptattheten av et utdatert ideal mener Wang for øvrig også preger både British Library i London (Colin St.John Wilson) og Staatsbibliothek i Berlin (Hans Scharoun). Den «autoritet» som er tillagt bygningene mener han er falsk, bl.a. fordi et sentralbibliotek i vår tid bare utgjør en brøkdel av et større, desentralisert bibliotekssystem, og dessuten, rasjonelt sett, kunne vært redusert til et kompakt lager. «(UB’s) grandeur is overwrought for the purposes of the library as well as for its context,» sier han. (Dumt at ikke også CNS tok opp dette spørsmålet om UBs grunnleggende funksjon. «Byggeoppgaven» er jo et viktig kapitel i hans Intentions (1964).)
IHA foretrakk å se vurderingen av byggeprogrammet adskilt fra vurderingen av byggets «rent arkitektoniske» uttrykk. I UBs tilfelle mente hun det kan være uenighet om begge deler. Ellers var det ikke helt klart hva hun mente om CNS’ og Wangs kriterier, bortsett fra at hun var grunnleggende usikker på begrepet «estetikk», og kanskje spesielt estetiske dommer.
Subjektiv evne
Hun understreket at den som skal ha utbytte av kritikker og «lesninger» av byggverk, må ha noenlunde samme referansebakgrunn som arkitekten (og vel givetvis kritikeren?). Hun nevnte at mange arkitekter ofte blir skuffet når kunsthistorikere omtaler bygg, fordi disse overser arkitektfaglige aspekter og henger seg opp i ting som for arkitekten synes overfladiske eller uviktige.
Generelt mente hun at arkitektur er sammensatt av så mange faktorer at det er umulig og/eller lite ønskelig å etablere et slags standardknippe av faste, «objektive» kriterier/momenter for arkitekturkritikk. Det er kritikerens (subjektive) evne til å dra leseren med seg inn i sine betraktninger som avgjør hvorvidt konklusjonen virker rimelig, fremholdt hun. En replikk her fra Ingvill Henmoe om hensiktsmessigheten av noen faste kriterier, ble ikke fulgt opp i samtalen.
IHA nevnte den usikkerheten blant arkitekter som oppstod i og med arkitekturskiftet i 1970-årene: Tidligere hadde arkitektene, opptatt av modernismen, forsvart de store blokkene og megastrukturene; nå ble disse sprengt og revet på grunn av sin funksjonelle ubrukelighet. Postmodernismen kom isteden, samt en rekke eksperimenter, eksempelvis av Tschumi, Eisenman, Gehry. (Kanskje har man ikke kommet over denne usikkerheten ennå?)
Hun håpet at det med tiden ville fremstå 4–5–6 gode (overbevisende) arkitekturkritikere. Først da ville det være mulig å trekke ut de viktige (og eventuelt generelle?) kriteriene for en ordentlig kritikk av byggverk. I mellomtiden ville hun – likesom Peter Butenschøn i et intervju i Byggekunst 02/05 – anse en «opphetet og kontinuerlig offentlig debatt» som viktigere enn konsensus eller kanon. I en replikk uttalte her Stian Grøgaard fra Kunstakademiet uenighet med sin sjef (Butenschøn), som han mente kunne oppfattes slik: «Bare diskutér dere! Debatten har en verdi i seg selv! Så bestemmer jeg!»
IHA påpekte problemet med at det finnes gode og dårlige arkitekter. De gode greier å uttrykke seg både språklig og faglig (?), mens de dårlige både mangler dekkende ord og begreper og bør ha hjelp fra en eller annen form for fasit eller designhåndbok (?) (kfr. IHA i intervju med Butenschøn, se ovenfor).
Om byggherrene mente hun at de ikke forstår estetikk, bare den rene funksjonalitet, som de tror er laget av ingeniører. Derfor foreslo hun at arkitekter, for å få i gang en samtale, burde konsentrere seg om å snakke om sine «lure» løsninger istedenfor de «pene» tingene, som godtfolk likevel ikke skjønner noe av. Her koblet Stian Grøgaard seg på med en tanke om at det «lure» umulig kan være entydig, men tvertimot må innby til et valg mellom mange forskjellige slags funksjonelle ideer, et valg som til syvende og sist også innebærer formale vurderinger. Nei, IHA holdt på sitt: Omtalen av arkitektur må konsentrere seg om en «ren» funksjonalitet som er forståelig for flertallet «der ute». Hun ønsket seg en slik arkitekturkritikk eksempelvis som en side eller to i en søndagsavis à la Dagens Nyheters. Seminarlederen Arnfinn Bø-Rygg viste på sin side til alminnelige arkitekturanmeldelser både i Frankfurter Allgemeine Zeitung og Neue Zürcher Zeitung.