Arkitektnytt

Konfrontert med selv de mest uforløste konstruktive innspill fra arkitekter, var svaret sjelden nei, men en form for brumming, en underlig hul lyd som ga signal om at den store konstruktive tankemaskinen var i gang. Kristoffer Apelands suverene evne til å løse de mest komplekse statiske problemer i hodet, mens man ventet, kombinert med hans uforbeholdne lojalitet til arkitektenes formale visjoner, kunne i noen tilfeller føre til at han greide å få «umulige» konstruksjoner til å stå. Denne evnen til å løse konstruktive knuter, uten å gjøre noe spesielt vesen av at det var krevende, kunne også bli en sovepute for arkitektene han jobbet med. Man kunne bli fristet til å slappe av og la den arkitektoniske prosessen stoppe opp. Slik krevde Kristoffer Apeland paradoksalt nok enda mer årvåkenhet fra arkitekter enn noen annen konstruktør vi har kjent.

Han stilte store krav til kvalitet. Ikke bare i forholdet til sitt eget fag, han stilte også krav til den arkitektoniske kvaliteten i et prosjekt. I hvert fall følte man det slik. Selv om dette sjelden var uttalt, lå det liksom alltid i kortene at man måtte prøve å komme frem til det beste. På en spesiell måte klarte han å kombinere respekten og ydmykheten for arkitektfaget, med en beskjed om at kvaliteten skulle være optimal. Kriteriene som gjaldt for hans eget fag, skulle også gjelde for arkitekturen. Denne egenskapen gjorde at han, for en ung og usikker arkitekt eller arkitektstudent, kunne virke streng og arrogant.

Kravene han stilte til sitt eget og andres arbeid, ga ham stor autoritet. I sammenhenger og konstellasjoner hvor han ikke deltok, tok man seg i å lure på om Kristoffer ville ha sett andre sider av saken – kommet frem til noe annet. Kunne man likevel spørre ham? Hans lange erfaring i samarbeid med dyktige arkitekter, og medvirkning i viktige prosjekter, gjorde at hans stemme veide tungt. Kanskje brukte han denne autoriteten bevisst, og kanskje ofte med god grunn. Hans utsagn og synspunkter hadde i hvert fall en tendens til å henge i rommet lenge etter at de var sagt.

For Kristoffer Apeland handlet faget likevel først og fremst om tall. Der mange andre ingeniører ville prøve å komme arkitekten i møte med forenklete uttrykk og problemstillinger, trakk Kristoffer arkitekten inn i en abstrakt verden av tall og statiske systemer. Slik var det også da man som student møtte ham i rollen som professor i statikk ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Forståelsen hos studentene var vel ofte nokså begrenset, eller antagelig helt fraværende, hos mange som hørte på hans lange tall- og tankerekker. Likevel var det noe som ble formidlet gjennom hans merkelige innlevelse. På samme måte som man opplevde i Sverre Fehns forelesninger, var det fascinasjonen for mannen – fagmannen og engasjementet – som hadde en overraskende pedagogisk kraft. Hans posisjon på skolen ble da også spesiell. Noen visste ikke sikkert om han var arkitekt eller ingeniør, og enda mer uklart ble dette da han i flere år var skolens rektor og faglige leder.

Tallene var abstrakte, men som praktiserende arkitekter opplever vi tallenes konkrete resultater. Og Kristoffers tall var konkrete og ekte. Hvor ofte opplever vi ikke at tallene egentlig er både falske og diffuse, når de legger seg i tykke lag rundt konstruksjonene? Sikkerhetsmarginer, faglig usikkerhet og manglende engasjement hos enkelte statikere har i mange tilfeller gjort at tallene ikke lenger handler om matematikk og statikk, men om jus og økonomi. Kristoffers tall var ikke slik. Hans tall var ekte. Vi kunne stole på at de uttrykte en fysisk virkelighet. 

Han var stadig på farten i et uendelig regnestykke mellom oppdrag, skolen og – hjemmet, for selv Kristoffer måtte hjem å sove av og til, og til slutt ble han overmannet av sykdom. Vi føler stor takknemlighet for at vi fikk lære ham å kjenne.                                                                                   Arne Henriksen, Carl-Viggo Hølmebakk, Jan Olav Jensen