Arkitektnytt

Studenter, professorer, kommunale og private kontorer og generelt arkitekturinteresserte har de siste årene strømmet til treskoens og tulipanenes land – ikke for å oppleve det gamle, vakre, men det nye, spennende som rører seg innen arkitektur og byplanlegging.

Sist ute var avgangskullet fra masterstudiet i landskapsarkitektur på UMB, som tilbrakte fem dager i Amsterdam og Rotterdam sammen med arkitekt og professor Ole Rømer Sandberg i september. Med en morsom og inspirerende tur bak oss, ble vi bedt om å dele litt av våre opplevelser. Resultatet er blitt noen tanker om underliggende premisser for moderne byplanlegging.

Pendelen svinger
De siste årene har en tett og kompakt by- og tettstedsutvikling vært synonymt med bærekraftig planlegging og fasiten for mange byplaner i Norge. Feiret av både profesjonelle rådgivere og politikere, og ikke minst eiendomsutviklere. Veien har vært kort fra byfornyelsen på Grünerløkka i Oslo på åttitallet, der målet var å åpne opp og gjøre bygningsmassen lettere, til fortettingspolitikken i dag. Historien viser at svingninger i planleggingsstrategi ikke er nytt. Motivet for skiftet er forskjellig, men er ofte en reaksjon og et forsøk på å løse samtidens problemer. De nye strategiene kan løse de gamle problemene, men skaper selv nye. Dermed blir disse svingningene en nødvendighet.

I fortettingens tiår med bærekraft, miljø og økonomisk vinning som drivkraft, ser vi allerede reaksjoner og problematiske resultater av denne strategien. Foruten et sterkt press på eksisterende grøntområder, fører den tettere byen blant annet med seg en rekke mindre heldige virkninger for livskvalitet og trivsel. Spørsmålet er om det er fortettingspolitikken, profitthunger eller dårlig utført håndverk blant planleggere, landskapsarkitekter og arkitekter som blant annet resulterer i nye leilighetskompleks med små, asfalterte uterom mot nord? Foreslått løsning og nytt slagord har blitt «fortetting med kvalitet». Nederland har av arealmessige grunner århundrer av erfaring med tett utbygging. Vi ønsket å hente hjem inspirasjon på dette området.

Amsterdams prestisjeprosjekter
Amsterdams hovedattraksjoner når det gjelder moderne byplanlegging og arkitektur, ligger i utkanten av den gamle bykjernen. Særlig interessant er det østre havneområdet. Her kan man i gangavstand oppleve ulike planstrategiske grep til en tett, moderne by. De kunstige halvøyene Borneo–Sporenburg (masterplan av West 8), Java og KNSM (masterplaner av henholdsvis Jo Coens og Sjoerd Soeters) er alle internasjonalt feirede transformasjonsområder, endret fra industriell havn til boligområder. Selv om transformasjonsprosessen startet allerede på 70-tallet, har plan- og byggearbeidet foregått fra rundt 1990-tallet og frem til i dag.

KNSM-området har kombinert ivaretakelse av eksisterende bebyggelse og nybygg. Bygningsmassen er storskala, forsvart ut ifra at byggeskikken i industrielle havneområder tradisjonelt har stort volum. På øya Java ble derimot tidligere bebyggelse revet, og nye kanaler ført inn mellom bebyggelsen. Man har valgt en småskalaarkitektur med «ressurseffektiv individualisme» og noen mellomstore blokker. De moderne kanalhusene har ulike fasader langs hver kanal, men de «unike og individuelle» fasadene er repetert i de neste kvartalene bortover øya. I dette området er det ikke gateparkering, men parkering under bebyggelsen.

Området Borneo–Sporenburg har hovedsakelig lavere, tre- til fireetasjes bebyggelse. Det er imidlertid mulig på grunn av tre store superblokker (hvorav to er bygget: «Hvalen» av Frits van Dongen og «Pacman» av Koen van Velsen) som høyner bebyggelsestettheten til det påkrevde 100 boligenheter per hektar. Parkering er krevd løst innenfor hver boligenhet. Et av Borneo–Sporenburgs mest populære elementer er en gate med kanalhus på Borneo. Her kunne folk via et lotteri få kjøpe en tomt og så velge en arkitekt fra en lang liste West 8 hadde «kvalitetssikret». Husene måtte tilfredsstille en del overordnede krav i masterplanen, men arkitekt og tomteeier hadde ellers frie tøyler. Resultatet er meget attraktivt – det møter både ønsket om en overordnet helhet og individuelt uttrykk.

Det «koselige» som et premiss?
Det norske folk strømmer til koselige kafeer, bydeler og byer og gjør disse levende. Det koselige er sterkt forbundet med livskvalitet og det gode liv. Det koselige har derimot en kjedelig og lodden bismak hos landskapsarkitekter og kanskje spesielt arkitekter. Det forbindes lett nedsettende med det «folkelige», smårutete vinduer og Block Watne. Om noen skulle ha et noe bedre forhold til det, blir det satt i sammenheng med eldre områder som Rodeløkka og Ullevål Haveby i Oslo. Det blir hovedsakelig et tilbakeskuende element, og særdeles ikke et premiss for utvikling i en moderne by. Er det imidlertid noen motsetning mellom det moderne og det koselige? Kan de positive kvalitetene ved begge dyrkes samtidig?

Prosjektene i Amsterdam østre havn var alle moderne, relativt tette og med spennende arkitektoniske kvaliteter. Arkitektur og overordnet planløsning ga likevel ytterst ulike opplevelser. Det er ingen tvil om at noen var koseligere og i større grad innbød til opphold. Av fellestrekkene til disse områdene nevnes:
• intime, tette og lett forståelige byrom
• små- og mellomskalavolumer
• større bygg må både ha en enormt høy arkitektonisk standard og må gi noe tilbake til gatebildet (som Hvalen med sin landemerkefunksjon og «indre» gårdsrom med innsyn fra gaten)
• variasjon i materialbruk og arkitektur gir opplevelse, men overordede fellestrekk hindrer kaos
• felles anlegg som broer og lignende med høy designmessig kvalitet kan gi et meget stort positivt bidrag til det offentlige rom
• korte avstander og tilrettelegging for fotgjengere og syklende (egne «snarveisbroer» på Java)
• bilparkering er ikke et positivt bidrag til et felles byrom, og løses unna offentlig areal
• selv om området generelt var lite grønt, var det på Sporenburg lagt opp til at boligeierne kunne erstatte 30 cm av brostendekket ut fra husveggen med vegetasjon. Dette var i svært mange tilfeller gjort, og understreker behovet for det grønne.

I tillegg til disse er flerfunksjonalitet med blandet bolig og næring, samt felles uterom som stimulerer til lek og opphold, viktig i et koselig og levende område. Dette syntes imidlertid mindre godt løst i Amsterdams østre havn.

Ingen revolusjonerende nyheter, men en påminnelse om hvilke kvaliteter man bør etterstrebe i utviklingen av norske byer og tettsteder. Den tette byen har allerede en del av disse positive kvalitetene. Om man så under videre byplanlegging også legger noe vekt på det politisk og arkitektonisk ukorrekte «koselige», tror vi at vi kan trives bedre og heve livskvaliteten i en tettere og mer bærekraftig by.