Arkitektnytt

Øverst: Handlegaten i Pingyao oppleves som en åpning i byens tette bebyggelse når man ser den ovenfra som her. I midten: I Yuyuan-hagene opplever vi klassisk sørkinesisk hagearkitektur fra Ming- og Qing-dynastiene. Nederst: Kontrasten mellom høyhus og hutongområder er brå og tydelig i Shanghai.

At Kina er verdens folkerikeste og tredje største land, fikk vi 32 reisedeltakere «føle på kroppen» underveis. Nasjonaldagen 1. oktober blir etterfulgt av en hel ferieuke, hvor mange av de over 1,3 milliarder kinesere blir turister i eget land.  Og de store avstandene byene imellom ble påfallende da vi måtte tilbringe 17 timer på nattoget for å komme fra Xi’an i Shanxi-provinsen sentralt i landet til Shanghai Men det var ikke ekspresstog.
 

Fra hutong til høyblokk

Biltettheten i Beijing øker i raskt tempo, og antallet er nå oppe i 4,5 millioner i denne kaotiske metropolen, hvor sykler og mopeder inntil for noen år siden var det dominerende framkomstmiddelet. En busstur på 60 km fra Beijing til den kinesiske mur, tok bortimot fire timer mot normalt halvannen.

Tilbake i Beijing kjører vi med rickshaw gjennom hutong-området Xicheng. En hutong er et lavt, tradisjonelt boligområde med smale grender. Vi kommer der inn i en typisk courtyard, bebodd i fire generasjoner. Fra opprettelsen av folkerepublikken i 1949 er tusenvis av hutonger revet for å gi plass til boulevarder, høyhus, trafikkmaskiner og fancy shoppingstrøk. Både Unesco og lokale aksjonsgrupper protesterer mot denne utslettelsen av gammel boligkultur med integrerte funksjoner i hvert område. En del av dem er nå vernet, og det er håp om at de kan få innlagt vann og strøm. Slike fasiliteter har familiene fått i sine nye blokkleiligheter, men de har mistet mange sosiale kvaliteter i disse høyblokkene. Leilighetene er små, tilpasset de kinesiske ettbarnsfamiliene og uten plass til besteforeldre. Dette har skapt både praktiske og sosiale problemer for mange. Lange avstander mellom bolig, barnehage, skole og fritidsaktiviteter forsterker problemene og framtvinger behov for egen bil.

Himmelsk og jordnært

Det er balsam for sjelen å komme inn i den frodige parken Tiantan, som omkranser Himmelens Tempel, fullført i 1420 under Ming-dynastiet, kanskje Kinas vakreste tradisjonelle bygning. Det sirkelformete tretempelet med sitt blåskimrende, glasserte tegltak ligger på en forhøyning av marmor, firkantet for å symbolisere de fire verdenshjørnene. Anlegget ble utformet som et møtested mellom menneskene og gudene, med keiseren, «himmelens sønn», som bindeledd. To ganger i året gjennom 500 år ble keiseren båret fra Den Forbudte By og hit for å faste og be i tre dager for gode avlinger.

I den store parken treffer vi fornøyde kinesere, bokstavelig talt i full sving. Dette er et av de stedene hvor Beijings pensjonister (og de er ofte bare litt over 50 når de pensjonerer seg i Kina) blir kjent med hverandre på dagtid, trener individuelt eller i grupper, danser, sender opp drager, spiller selskapsspill og mediterer.

Vi overtaler en motvillig guide til å vise oss den franske arkitekten Paul Andreus «flytende egg» i kveldsbelysning. Det er et 12 000 kvadratmeter stort og 46 meter høyt ovalt opera- og teaterhus i glass og titan utvendig, plassert i et vannspeil. Det står i spektakulær kontrast til det kommunistiske folkets hall like ved. «Egget» har tre saler med til sammen 5452 sitteplasser. Byggingen startet i 2001, varte i seks år, og kostnaden ble astronomisk.

Gammel bykultur

Pingyao i Shanxi-provinsen er neste stopp, og det er som om vi har reist flere tusen år tilbake. På grunn av gjennomført vedlikehold og vern av byen fra dynastiene Ming og Qing (1644–1911), kom Pingyao i 1997 inn på Unescos verdensarvliste. Bymuren, utbygd til et rent forsvarsverk i 1370, er over 6000 meter lang og ti meter høy, med fem byporter. Bredden på toppen er 3,6 meter og gangstien nesten like bred, med jevnt steinbelegg som er behagelig å gå på. Det er en rik opplevelse å vandre på muren og få oversikt over bylandskapet med dets rytmiske takstrukturer. Gjennom åpningene ser vi det yrende folkelivet i hovedgatene, uten biltrafikk. Når vi vandrer rundt i byen som har en diameter på bare et par kilometer, kan vi noen ganger kikke inn i trange inngangspartier og grønne gårder i de ellers lukkete boligkvartalene.

Et annet besøksmål i regionen som gjorde et uforglemmelig inntrykk, var det innhegnete, todelte boligområdet Wang Jia Da Yuan, noen mil fra Pingyao. Det ble oppført i perioden 1762–1811 av to brødre i Wang-familien, en av de fire familiene i Qing-dynastiet. Dette kulturminnet består av til sammen et par tusen hus og et par hundre gårdsplasser. Hver husgruppe hadde sitt felles kjøkken og sin egen skole. I større gårder var det andre fellesfunksjoner.

Etter den lange togreisen fra Xi’an går det mot slutten av vår reise i Midtens rike. Vi er tilbake i det moderne Kina, denne gangen i Shanghai. Verdens hurtigst voksende by er preget av oppgradering og nasjonal selvbevissthet, ikke minst under verdensutstillingen Expo 2010. Vi tilbrakte en hel dag i området og besøkte flest mulig av de 200 paviljongene. Som mange andre følte vi en viss skuffelse inne i Norges paviljong over formidlingen av hovedtemaet og den nasjonale vinklingen.

Vokser til himmels

Så i skumringen – en gullskimrende sol skjærer gjennom grådisen og kommer oss i møte, der vi står og nyter rundskuet over den uendelige metropolen fra observasjonsdekket i hundrede etasje i World Financial Center i den nye bydelen Pudong ved Huangpu-elven. Heisen tar oss opp på 66 sekunder. Selv fra 473 meters høyde er det mulig å kjenne pulsen til denne verdensbyen.

Kvelden før har vi opplevd finansbydelen Pudongs slående skyline og de klassiske bygningene langs britiske The Bund, som inngår i Puxi-byen på motsatt side av elven. Skuet fra sightseeingbåten er som en mosaikk av opplyste fasader, tak og detaljer, hvor reklameinnslagene ikke har fått ødelegge helheten.
Byens mange grønne lunger og punktvegetasjon gir mulighet for meditasjon og avbrekk fra det hektiske gatelivet. Det samme gjelder parker med museer, som for eksempel People’s Square. Det har gått gjennom en utvikling fra veddeløpsbane i 1930-årene, deretter plass for militære parader, og nå folkepark med sirkelformet kunstmuseum omringet av vegetasjon, vann, gangarealer og skulpturer.

Et par dager før hjemreise får vi vite at Liu Xiaobo er tildelt fredsprisen av nobel-komiteen. Vi har ikke snakket med kinesere om dette. Vi har heller ikke fått tid til å oppsøke kilder for å få kunnskap om hvordan de demokratiske rettighetene, nedfelt i Kinas grunnlov, praktiseres i landet. Ei heller har vi hatt samtaler med typiske kinesiske ettbarnsfamilier om hvordan de har det i hverdagen.
Det hadde vært en helt annen reise.