Arkitektnytt

Da avhengig av hvilken isme en satte sin lit til. Ettersom denne artikkel vil dreie seg om konstruktivismen i Sovjet, lar jeg de andre fare.
Jeg fant tilfeldigvis i et Mot Dag-blad fra 1927 (Mot Dag var de unge radikale intellektuelles forum) følgende redselsfulle stykke lyrikk, skrevet av en norsk dikter etter en reise i det han forunderlig nok kaller Russland (ikke Sovjet).

Russland 1927
Her levet mennesket på sin fasong
Som huleboer og i pelehytte
Som de neste måned kunne bytte
Med funkishuser i armert betong!

Nå er ikke Arkitektnytt noe litterært magasin, men jeg fristes nå likevel til å påpeke at det der med å blande ordet fasong med huleboer og funkishuser, kanskje er nokså umusikalsk? Den samme dikter ble for øvrig bedt til, og var «sporty» nok og møtte opp til debatt, i 50-årene på Arkitektkurset i Oslo, og forsvarte sitt krasse angrep i en avis på moderne arkitektur og vel den samme funksjonalisme. Men nå var ikke 40- og 50-tallet noen god periode i norsk arkitektur, så en kan ha sympati for reaksjonen.
Det var Arnulf Øverland.

Drømmer og visjoner
Mitt poeng er den fremtidstro som han la til grunn, og som fikk så mange bra folk, ja, jeg våger å si de beste og modigste, dels til ikke å ville se, og dels til å se bort fra, de uhyrligheter som allerede da og senere utviklet seg. (Øverland modererte seg ganske tidlig, og mistet senere all tro på Stalin-staten. Det skjedde ikke i dølgsmål.)

Leon Brodsky, nobelprisvinneren, vokste opp i Leningrad. Riktignok atskillige år etter konstruktivistperioden, men fattigdommen var der, og isolasjonen var der. Han minnes i boken «Less than one» hvorledes savnet skapte drømmer og visjoner, for de hadde ikke materielle verdier. De levde utenfor sin hverdag.

Hva er drømmer lagd av? Jo, av savn. Savner du intet, er savnet det eneste du savner. Konstruktivistene drømte, og plutselig åpnet det seg ved den russiske revolusjon et samfunn som kunne gi muligheter for en bedre verden. Jeg drister meg til å si at noe av den samme bakgrunn hadde radikale tenkere over hele Europa, også på bakgrunn av verdenskrigens ragnarokk. Bevegelsen markerte seg etter revolusjonen, men spiret under den relativt liberale periode etter opprøret i 1905. I 1917 ble den fanget opp og gitt politisk innhold etter kommunistenes kupp i november samme år.

Fremtidstro
På den ene siden har en fantastene, og på den andre de som i begeistring over samfunnsomveltningen ville gi den en nøktern arkitektur i pakt med ideologien og de ressurser som var tilgjengelige. Konstruktivisme som kunstretning hadde for øvrig et bredt spekter: diktning, maling, reklame for ikke å si propaganda, og ikke minst skulptur.

Det de fleste kjenner til er Tatlins 400 meter høye «Monument for den Tredje Internasjonale» fra 1920. Modellen ble utstilt i Moskva samme år. En kjempemessig spiral med tre digre rom i glass som så skulle rotere ved hjelp av en sinnrik mekanisme. Rommene inneholdt den lovgivende forsamling og den utøvende sentralkomité. Rotasjoner med ulik hastighet, den ene én gang rundt i løpet av året, den andre én gang i måneden, og på toppen en informasjonsavdeling som skulle svirre rundt i løpet av en dag. Stålet var sterkt som proletariatets vilje, glasset klart som samvittighet.

For samtidens revolusjonære og Tatlin var spiralen et symbol på livet, et nytt århundre og en ny epoke, for oss kan det stå som symbol på en fremtidstro vi har vanskelig for å fatte. Realisten Trotsky skjelte for øvrig Tatlin ut for manglende virkelighetssans...

Drømmene var sterke de første år, men realisme og nøkternhet preger den arkitektur som ble skapt. Materialtilgangen var begrenset og fremtvang en rasjonell byggeskikk. «Ikke fortid, ikke fremtid, men det nødvendige.» Samfunnsstrukturen som skulle legges om. Rasjonalitet i felles kjøkken, felles oppholdsrom, barn passet på av fellesskapet osv., slik at den jevne mann og kvinne kunne dyrke det nye samhold i det klasseløse samfunn. Fellesløsninger ble ikke bare gjennomført i nye hus, men også i eksisterende boliger, bygget med romslighet for det forgagne bursjoasi, men da ut fra den rene nød... For bolignøden var ufattelig, en lov om 11 m²pr. person ble betraktet som nærmest utopisk. (I Oslo har vi vel i dag ca. 40 m².)

Sterkere enn ellers i Europa var behovet for å frigjøre seg fra stilformer skapt av bursjoasiet. Et behov sett av kunstnere og arkitekter, men også forstått av det herskende nomenklatur. Men samtidig ble det lagt vekt på husenes symbolverdi og funksjon. Aldri har vel slagordet om at form følger funksjon vært klarere enn i den ganske overveldende bygningsmasse som perioden har etterlatt seg. Arbeiderklubber, kinoer, bibliotek, boliger.

Gjensidig innflytelse
Jeg verken kan eller vil gi noen kronologisk beskrivelse av konstruktivismen i Sovjet. Her er massevis av kilder for interesserte. Men den russiske skiller seg ut fra den europeiske, i det minste presiserte de russiske konstruktivistene det. Europeerne betrakter den som kunst, for russerne var det folkets, det sosialistiske samfunns uttrykksform. Kjenner vi den samme tanke fra sosialdemokratiet?

Det er også klart at deres innflytelse ikke er anerkjent som banebrytende i vest, men derimot som inspirert av kubisme, le Corbusier og Bauhaus. Jeg er fristet til å si at vesteuropeerne løp så fort etter at en har fått inntrykk av at de lå foran. Det gjorde de selvsagt sitt beste for at opinionen skulle tro. Sammenhengen og gjensidig innflytelse er for øvrig klarere med Bauhaus, fordi mange tyske arkitekter arbeidet i Sovjet. Men naturligvis kan en spore le Corbusier, også før han selv ankom i 1928. Det er hevet over tvil at de russiske arkitekters innflytelse i landets kamp for å huse en stadig økene bybefolkning, konkretiserte en helt ny form og et nytt innhold. Hvem som enn ledet an, så var det her pionerene fikk utfolde seg. Det er ikke minst av betydning for le Corbusier, som etter Moskva får en helt annen målestokk for sine ideer, både for hus og byplan.

Hva inspirerte Corbus til Marseille-blokken (1947–52)? Jo, Narkomfin semi-collectivized housing complex, bygget av «foreningen av samtidsarkitekter» ledet av Moisei Ginzburg i 1928–30. Corbus var på byggeplassen under oppføringen. Komplekset har de samme split level-leiligheter, de samme korridorer, «landsbygater i luften», som sosial møteplass. Det første eksempel på den ideelle boform det nye samfunn skulle ha. Le Corbusier hadde da også med seg blåkopier hjem til Paris. I Moskva fikk han i oppdrag å tegne Centrosovus-bygningen, kontorer for et matvarekooperativ. Bygget er inspirert av hans forslag til De Forente Nasjoners bygning i Geneve, og av Narkomfinhuset. For første gang fikk han prøve sitt hus på søyler i stor stil.

Direkte uttrykk
Navnet konstruktivisme er kontroversielt. Det ble lansert av de kunstnere som mente at kunst skulle utslette seg selv. De benektet verdien av ethvert kunstverk hvor det var kunstnerens hensikt å uttrykke tanker eller følelser for sin egen skyld. Med sin marxistiske materialisme så de på kunst som noe som det dekadente, kapitalistiske samfunn moret seg med. Marx og Engels hadde ikke formulert en samlende og systematisk teori for sosialistisk estetikk, og dette vakuum tillot mange forskjellige uttrykksformer og retninger.

Etter revolusjonen var det derfor opp til ulike grupper å tolke uttrykksformen på bakgrunn av hovedprinsippene i marxismen. Så ble det da retninger som konstruktivistene, som ville uttrykke seg direkte ved sine verk, og produktivistene, som ville gå inn i industrien og delta i produksjonen. Så bildet er komplekst, og selv om fraksjonene stod mot hverandre, går deres arbeid om hverandre for ettertiden. Spekteret var bredt.

Det kan også være nyttig å minne om at utviklingen i Sovjet ble funnet såpass interessant av de internasjonale kanoner at selv Frank Lloyd Wright deltok på den første forente kongress for Sovjet-arkitekter i 1937. (Harald Hals og Carsten Boysen var der òg.) Men da var eventyret slutt. Som det står skrevet med bundet hånd i en bok utgitt i 1983, altså ennå mens kommunistpartiet regjerte:
«Arbeiderklassens økonomiske seier forlangte en arkitektur som reflekterte fremgangen. De store palasser dedisert til den store gjenreisning ble igjen aktuelle. Prestisje ble et viktig element i å skape symboler. De store dimensjoner, symmetri og monumentalitet, og ekstravagante dekorasjoner, hadde til hensikt å speile folkets ønsker.»

Akk, hva skriver en ikke under sensur og press. Det var naturligvis Stalin med sin sentralkomité som i 1932 hadde gitt klare direktiver. Hans stormannsgalskap skulle være folkets smak ved sin impotente megalomani. En konkurranse om Sovjetpalasset endte i et prosjekt på 300 meters høyde, kronet med Lenin på toppen.

Ivrige, kapitalistiske rivere
Nå smadres sporene etter en optimistisk tid, en tid i ufattelig fattigdom.
Markedsliberalismen har overtatt. Hva en nå enn mener om den her i Norge, så er den øyensynlig helt uten motkrefter og motmakt i det nye Russland. Og nettopp den arkitektur som konstruktivismen skapte fra 1920 til tidlig i 30-årene, rives nå med hard hånd av de nye kapitalister. Det er bakgrunnen for denne artikkel, fordi det kommer spede reaksjoner, satt i gang av noen utenlandske journalister i en forening ved navnet MAPS. Foreningen ønsker seg internasjonal støtte, og lager en konferanse i Moskva. Håpet er å overbevise utbyggere og arkitekter om at hensynsløs riving ikke er i byens interesse på lang sikt.

Fortjenestene ved eiendomsutvikling og business er enorme, og hus og boligstrøk rives over en lav sko. Finnes det en lov, blir den neglisjert eller skjøvet til side slik at eiendommene er fritt vilt for spekulanter. Det rene tjuveri godtas av korrupte dommere samtidig som mafiaens stormtropper gjør livet svært ubehagelig for eventuelle protestanter. Blant de ivrigste rivere er Moskvas største entreprenør, som også er stor i sementindustrien. Hun er gift med borgermesteren. Kreftene er sterke og skånselsløse.

Så, for å gi Øverland en oppreisning, kan det være betimelig å sitere siste vers fra Russland 1927 (han forteller om sin tolk):

Fremdeles holder han vår felles front
Mot oljekonger og finansmagnater
Vi ser på det. Han skjønner ikke sånt.
Han spør: Når kommer dere kamerater?

Det stikker et visst vemod i meg. Vi har mistet noe på veien, hvor naiv den enn måtte være, en tro på fremtid, en tro på tro.

Men MAPS står på. Konferansen holdes i Moskva 17.–20. april 2006 under tittelen «Heritage at Risk: Preservation of 20th Century Architecture and World Heritage». Den 18. april er erklært som en internasjonal støttedag for konferansen.