Arkitektnytt

Sivilarkitekt MNAL Askim (f. 1964) er gjenvalgt som leder for konkurransekomiteen for tre nye år, denne gang oppnevnt av Arkitektbedriftene. I forrige treårsperiode satt NAL ved roret i komiteen, nå er det Arkitektbedriftene i Norge som har overtatt dette administrative vervet.
Og ambisjonene er mange og djerve.

– Først og fremst ønsker vi å se på mulighetene for å øke bemanningen i konkurransesekretariatet fra én til tre–fire personer, fastslår Askim, partner i Askim/Lantto Arkitekter i Oslo.

– Dette er nødvendig hvis vi skal kunne håndtere konkurranseinstitusjonen på en ordentlig måte i årene som kommer. Hvis vi skal leve opp til målsettingen om å skape en større forståelse for arkitekturens samfunnsmessige betydning hos offentlige myndigheter, i næringslivet og blant allmennheten, bør også arkitektkonkurransene ha en sentral plass.

– I dag sitter konkurransesekretær Per Rygh alene med jobben, sammen med konkurransekomiteen, og det mener du er en uholdbar situasjon?

– Absolutt. Vi må bli mer profesjonelle i arbeidet med opprustingen av konkurransefeltet, både fordi konkurransene i seg selv er en viktig skolerende arena for standen faglig sett – ikke minst for unge og uetablerte arkitekter – og fordi man gjennom konkurranser ofte frambringer det ypperste innenfor byggekunsten. Historien er full av eksempler på vellykkede karrierer som springer ut av seire i en eller flere arkitektkonkurranser.

Et engasjert fagmiljø
Komitéleder Niels Marius Askim forteller at det som motiverer ham mest i dette tidkrevende og uforutsigbare virke, er overbevisningen om at arkitektur skaper merverdi ved å danne fysiske rammer for sosialt liv.

– Fagets kvaliteter er selvforklarende; alle forstår for eksempel at en god skolebygning – funksjonelt og estetisk – er samfunnsnyttig ved å stimulere lærere og elever. Arkitekturen er mangfoldig og utvikler seg i samspill med samfunnets idealer, krav og behov.

– Slik sett vil det som bygges i Norge til enhver tid fremstå som et tydelig bevis på den satsing og politikk som er gjennomført. Arkitekturen blir vesentlig fordi den beretter om våre samfunnsmessige prioriteringer og kulturelle forståelse, fortsetter Askim.

– Legger du i dette at NAL hittil ikke har innsett arkitektkonkurransenes betydning godt nok?
– Dette handler ikke nødvendigvis om arkitektkonkurransene, men NAL har kanskje spilt kortene sine dårlig de siste 20–30 år, basert på fagets noe ujevne forankring i samfunnet generelt sett. Men med den nye strategiplanen til NAL aner vi konturene av en vilje til å markedsføre arkitekturens merverdi bedre gjennom en tydeligere og mer offensiv arkitekturpolitikk. Dessverre har debatten rundt faget i det offentlige rom hatt for sterkt fokus på stygt/pent-problematikken og undervurdert de bredere sivilisatoriske perspektivene som arkitekturen inngår i.

– Du etterlyser et mer engasjert fagmiljø?
– Uten et slikt engasjement i profesjonen vil heller ikke politikerne kunne begripe de sentrale forbindelseslinjene mellom arkitektur og samfunn. En positiv dialog mellom politikeren og fagmannen forutsetter en felles forståelse for – gjentar jeg – arkitekturens merverdi. Tenk bare på byggebransjens størrelse, som næring, og ikke minst på dens sentrale plass i klima- og miljødebatten. Bærekraftig arkitektur og universell utforming må bli noe mer enn begreper som brukes i festtaler og uforpliktende programerklæringer.

Priskonkurranser en uting
På spørsmålet om forholdet mellom åpne plan- og designkonkurranser og konkurranser basert på prekvalifisering, er Askim klar. Vi trenger begge konkurranseformene. Med åpne konkurranser får de unge større anledning til å komme fram i lyset, men også prekvalifiseringssystemet er berettiget. Dessuten mener han at de såkalte konkurranser med forhandling kan forsvares og foretrekkes, som alternativ til rene prisbaserte konkurranser, hvor valg av konkurrerende arkitekter finner sted gjennom samtaler, som en slags auditions. Da står oppdragsgiveren friere, det stilles ulike kriterier og dette kan – i beste fall – gjøre kontraheringsprosessene mer allsidige og kvalitativt bedre.

– Å velge arkitekter basert ene og alene på pris, altså honorarets størrelse, er på mange måter meningsløst. Denne ordningen svekker den faglige standarden, skaper dårligere arbeidsvilkår og avler likegyldighet ved tegnebordet. NAL bør arbeide for å stimulere til flere konkurranser med fokus på faglig kvalitet. Av totale byggekostnader utgjør arkitekthonoraret en veldig liten del.

Askim understreker at et av hovedmålene for konkurransekomiteen er å arbeide for at honorar- og premiebeløpenes størrelse skal stå i forhold til oppgavenes kompleksitet og kravene til innlevert materiale. Han er også opptatt av spørsmål som EU skaper med hensyn til arbeids- og konkurransemarkedets internasjonalisering.

– Det er stor byggeaktivitet i Norge for tiden, fortsetter Askim.
– Og mange internasjonale kontorer, særlig danske, etablerer seg på det norske markedet gjennom deltakelse i konkurranser. Jeg er opptatt av at norske arkitekter får den samme muligheten i utlandet. Det kan virke som om både Sverige og Danmark er mer proteksjonistiske, og ikke i like stor grad inviterer norske kontorer. En offensiv holdning til norske arkitekters muligheter for å gjennomføre oppdrag i utlandet bør stimuleres.

– Statsbygg er en betydningsfull aktør, men etaten bør kanskje arrangere flere åpne konkurranser?
– Statsbygg har ikke arrangert verken mange åpne eller begrensede plan- og designkonkurranser den siste tiden. Det kan ha noe å gjøre med den generelt store aktiviteten i markedet; det offentlige øker gjerne engasjementet i nedgangstider. Men Statsbygg har som en av de store utbyggerne i landet, hele tiden, et ansvar for å delta i utviklingen av norsk arkitektur. Det er imidlertid viktig å etablere relasjoner i samfunnet som ivaretar en god utvikling av det som bygges. For å oppnå dette må NAL med sitt faglige engasjement sørge for en god dialog, særlig med hensyn til offentlige byggeoppgaver, blant annet ved å knytte nærmere forbindelser med departementer og politikere.

– Konkurransekomiteen har planer om å opprette en «pool» på 30–40 arkitekter som basis for utpeking av jurymedlemmer. Hva er hensikten med denne ordningen?
– Vi ønsker å skaffe oss en mer omfattende oversikt over dyktige fagfolk som ikke automatisk står fram som kandidater for juryarbeid. Og som det heter i den inviterende annonsen i Arkitektnytt 10/07, ønsker vi i tillegg «å profesjonalisere våre juryrepresentanter... ved at hver enkelt får anledning til å delta i flere juryer over en periode». Vi understreker dessuten at vi vil vektlegge kjønnsfordeling og spredning når det gjelder geografisk tilhørighet, alder og kompetanse.
 
NAL og Arkitektbedriftene
Undertegnede siterer fra en NAL-melding om konkurransevirksomheten:
– Det har vært stor aktivitet på konkurransesektoren i 2006, enda høyere enn fjorårets rekordår, totalt 261 konkurranser. Blant de mest utbredte var det 124 åpne norske anbudskonkurranser, 46 forhandlede norske konkurranser, 36 begrensede norske anbudskonkurranser og 29 begrensede norske prosjektkonkurranser. Og antallet åpne utenlandske prosjektkonkurranser var 13. Man kan trygt si at arkitektene lever i et konkurransesamfunn?

Konkurransekomiteens leder nikker bekreftende og vender tilbake til utgangspunktet for intervjuet:
– Nå er det opp til Norske arkitekters landsforbund og Arkitektbedriftene i Norge å trappe opp arbeidet med å heve nivået på konkurranseområdet, blant annet ved å styrke bemanningen i konkurransesekretariatet. Samtidig må dette sekretariatet øke sin inntjeningsevne på forskjellig vis. NAL og Arkitektbedriftene har de beste forutsetninger for å utvikle sitt samarbeid og bli en ledende aktør på det norske konkurransemarkedet. Det er viktig å påpeke at oppgavene skal dreie seg om å kvalitetssikre og utarbeide konkurranseprogram, samt å legge til rette for gode gjennomføringsprosesser og eventuell oppfølging i etterkant av konkurransene. Verken NAL eller Arkitektbedriftene bør etter min oppfatning stå som ansvarlig arrangør av arkitektkonkurranser, da det fort kan oppstå konflikt mellom arrangør og arkitekt. Og i en slik situasjon må NAL fremstå som uavhengig.

– Jeg både håper og tror at det sittende landsstyret i NAL og Arkitektbedriftene forstår viktigheten av dette, avslutter Niels Marius Askim.

– Og at NAL derfor setter problemstillingen i sammenheng med sine ferske arkitekturpolitiske målsettinger.