Arkitektnytt

Førsteinntrykket av seminartittelen var at ja vel, her skulle vi endelig få høre spennende, nye ting om byrommets kvaliteter, den historiske byluft, byens frihet, spenningen med anonymiteten, utfordringene i fenomenet representasjon: at man ser den fremmede an og samtidig røper fragmenter av seg selv, byen som scene, hvor man stadig lærer nytt om hva man skal bli når man blir stor (Louis Kahn), forholdet mellom byens ånd/atmosfære/stemning og dens arkitektur, taktilitet, lys, lyder, lukter og smaker? Noe om «Byens metafysikk»? (Rolf Jacobsen: «(du danser jo) med flammende/fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens/hvite øye og ny kåpe i solskinnet») Skulle vi få høre nytt om fenomenet gate? Generell byutvikling? Se nye bystrukturer (humane?), nye gatetyper og gaterom, nye forhold gate/hus og gate/plass, nye plassideer osv.? Alt av universell karakter?

Nei, det ble ikke mye om disse svevende spørsmål, snarere det motsatte. Det skulle blant annet handle om bygulvbelegg og -kanter, samt inngangsdørtyper og heisstørrelser og -former. Trikker og busser ble også nevnt. Det viste seg at seminaret var kommet i stand først og fremst for å belyse hvorfor store grupper mennesker i vårt samfunn (ennå) så å si er funksjonelt avskåret fra de fleste muligheter til å oppleve byen som totalfenomen. Rullestolbrukere (til enhver tid ca. 20 prosent av befolkningen) og svaksynte er stort sett tvunget til å oppholde seg i hjemmene sine.

Så langt som mulig
Seminaret ble åpnet av lederen av Ecobox, Birgit Rusten, og første innlegg ble holdt på departementsnivå av seniorrådgiver, sivilarkitekt MNAL Einar Lund.

Lund redegjorde for de store, fremtidige vyer i regjeringens nasjonale handlingsplan 2004–2009 «for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne – Plan for universell utforming innen viktige samfunnsområder». Hva betyr ordet «universell» her? Jo, «i så stor utstrekning som mulig». Tilleggsdefinisjonen tyder på at myndighetene har tatt munnen vel full i denne saken. Med tanke på de utsatte gruppene, burde man være optimist. Men hva som er «mulig» kan vel bare fremtiden vise når en gang de grunnleggende tilgjengelighets­kravene omsider er blitt presist formulert og bakt inn i lover og forskrifter og utdanning og opplæring, og den alminnelige opplysningsvirksomheten forhåpentligvis har tatt av for alvor.

En viktig forutsetning vil vel også være den alminnelige, alltid usikre sosialøkonomiske utviklingen. Lund overbeviste oss dog om at det allerede foregår en hel del, og fikk oss til å notere nettstedet www.universell-utforming.miljo.no.

Detaljene avgjør
Professor, sivilarkitekt MNAL Sigmund Asmervik (ved UBM, Ås) frem­hevet de faglige utfordringene som arkitektene her står overfor, og viste fra sine studieturer verden over en rekke gode eksempler på rullestolvennlig bygulv­utforming.

Professor emeritus, sivilarkitekt MNAL Tore Brantenberg behandlet temaet ut fra menneskerettighets­erklæringen, og talte varmt for empati.

Landskapsarkitekt Axel Nitter Sømme fra Arkitektgruppen CUBUS AS viste en rekke fine byromsprosjekter fra inn- og utland, også mange egne, hvor han påpekte de enkle, men avgjørende detaljene, for rullestolbrukere: gulvoppkanter maks. 2 cm høye og fortau min. 1,2 m brede, for svaksynte: ledelinjer i belegget og i gate- og plass-belysningen (dessverre ikke med på NALs hjemmeside).

Fagsjef, sivilarkitekt MNAL Halvor Westgaard i Arkitektbedriftene i Norge (tidligere NPA) gjennomgikk de forskjellige forskrifter og regelverk. Han nevnte spesielt den juridisk og sosialt viktige bestemmelsen om at UU (universell utforming) «(skal) søkes oppnådd på det enkelte område ved én hovedløsning snarere enn flere alternative løsninger for ulike brukere». Dette betyr jo at løsningen må være ytterst mangesidig gjennomtenkt og at det i realiteten fordres radikalt nye konsepter, særlig for utforming av adkomstforhold og arbeidsplasser. Westgaard påpekte imidlertid også hvor vanskelig det er å presisere reglene slik at de blir entydige og lette å følge og ikke innbyr til å omgåes på noe stadium i den kompliserte saksbehandlingen av et prosjekt (eksempelvis krav til sklisikkert gulv og kontrastmarkeringer i interiøret). Han slo et slag for funksjonsbaserte byggeregler.

Konkrete erfaringer
Urbane og universelle strukturer i prosjektet St. Olavs Hospital i Trondheim ble så gjennomgått og kommentert av sivilarkitekt MNAL Inger-Marie Hølmebakk i Arstads Arkitektkontor AS. Jeg må tilstå at jeg er blant dem som er skuffet over dette store prosjektet. Førstepremien for noen år siden viste en kvartalstruktur med dempede dimensjoner og stor åpenhet, mens resultatet er blitt utrivelige, trange gater som har fått et «kaldt» preg, dels pga. materialbruken, dels pga. de tilsynelatende funksjonsløse (anti-Jan Gehlske), høye førsteetasjene. Ut fra de inntrykkene Paul Irgens har fått av interiørene (Arkitektnytt 19/05) og de detaljene Hølmebakk viste, synes det som om hele prosjektet av en eller flere grunner er blitt styrt i en merkelig inhuman retning. En grundig total­anmeldelse imøtesees.

Enda et prosjekt ble konkret gjennomgått: Knutepunkt Kongsberg (kombinasjon av buss- og jernbanestasjon) ved sivilarkitekt MNAL Eystein Pladsen fra AS Kristiansen & Bernhardt Arkitekter. Det man husker best er en gigantisk rullestol-rampe i spiral ned til jernbaneundergangen; kanskje dette sylinderrommet burde ha vært enda litt større og utformet som en liten park? Og/eller vært kombinert med et urbant amfiteater?

Til slutt ble forsamlingen fordelt på gruppestudier in concreto i områdene rundt plan- og bygningsetatens bygg i Oslo, hvor seminaret foregikk. Representanter for rullestolbrukere og svaksynte ledet denne anskuelsesundervisningen vedrørende henholdsvis dører, håndlister, ramper, skranker, toaletter, heiser osv. og lyd- og taktile signaler, ledelinjer, varselkanter for føtter og ledsagerhund osv. Alltid godt med det konkrete! Særlig når det dreier seg om så banale, men lett oversebare feil og mangler med så dystre konsekvenser.

Vi får bare håpe at rullestolbrukere og svaksynte kan delta i et byromsseminar om 10 (?) eller 20 (?) år hvor hovedvekten naturlig kan legges på eksistensielle og poetiske byformingsspørsmål.