Arkitektnytt

 Som en debattant skrev, «dukket det ene totalprosjekteringsfirmaet opp etter det andre.»
Og disse kunne med sine komplette «pakkeløsninger» underby arkitekten i pris, samtidig som de kunne bedrive regelrett reklame uten hensyn til arkitektstandens daværende reklameforbud.
 

Debatten tilspisset seg, og i 1972 tok NAL grep. De arrangerte seminaret «Markedsføring av arkitekttjenester», der «toppfolk innen markedsføring og PR-problematikken» ble innkalt til Klækken turisthotell for to dager med diskusjoner og foredrag. Her kom det frem at problemet ikke bare handlet om reklameforbudet, men også det man kalte «kommunikasjonssvikten»: «arkitektens merkverdige evne til å komplisere selv de enkleste problemer med formuleringer som i beste fall virker søvndyssende, i verste fall komplett uforståelige. Selv ikke den «allvitende» kommuneingeniør synes å være i stand til å oppfatte hva vi som arkitekter er i stand til å yte.»
 

Den gangen trodde man på en felles front der bransjen kunne gjøre kommunikasjons-
løftet på egenhånd. NAL lagde en detaljert beskrivelse av hvordan arkitekten kunne «plassere saker i media», inkludert en oppfordring til å sette seg inn i journalistens psyke («idealist og kyniker»). Opprettelsen av et eget «informasjonssenter,» det som skulle bli Arkitekturmuseet, stod på plakaten, sågar også etablering av «NALs informasjonstjeneste».
 

Det blir vel optimistisk å tro at disse tiltakene har skylden, men faktum er uansett at vi i dag, 40 år etterpå, på mange måter har vunnet media. Den norske arkitekturen er særdeles godt eksponert, med daglige arkitekturnyheter på både matt og glanset papir, på nettsteder, blogger og nyhetsbrev verden over.

I Oslo har vi minst fire dedikerte arkitekturutstillingssteder, og norske kontorer vinner både kjente og ukjente priser hver eneste uke – med behørig pressedekning. Den alltid etterspurte dagspressekritikken er i fremgang, med minst tre aviser som jevnlig dekker feltet, og arkitekturrelaterte seminarer, debatter og salonger arrangeres i hopetall.
 

Likevel lever vi fortsatt med diagnosen «kommunikasjonssvikt», i hvert fall om vi skal tro intervju-
objektene på de neste sidene.

Kommunikasjonssjef i NAL, Karenina Kriszat, sier vi må lære å snakke annet enn vårt eget «stammespråk». Pr-mann og DogA-direktør Patrick Tepfers hevder arkitektene må «bevisstgjøre seg selv på hvordan man kommuniserer sin rolle.» Og rådgiver Peter Butenschøn melder at vi må gi slipp på det han med lite skjult forakt kaller «Fehn-myten,» som fører til at vi «mystifiserer det vi driver med».

Så diagnosen henger stadig over oss – eller projiseres på oss fra utsiden – samtidig som vi tilsynelatende utmerket godt kommuniserer med media, og mens stadig flere skrivende, velformulerte og forretningssmarte arkitekter kommer ut av skolene.
 

Om myten om kommunikasjonssvikten fortsatt har en kjerne av riktighet, må det være fordi vi fortsatt føler oss tilsidesatt i bransjen, tilsidesatt av nøyaktig de samme aktørene man på 70-tallet trodde man kunne overvinne gjennom reklame og mediebruk.
 

Så i den neste kampen mot kommunikasjons- svikten trenger vi sterkere skyts enn arkitektenes egeninnsats. Den stadig ekspanderende kommunikasjonsbransjen er i ferd med å innta arkitekturfeltet. Ikke lenger som foredragsholdere, men som ansatte i nyopprettede kommunikasjonsstillinger, som daglige ledere, og som direktører for formidlingsinstitusjonene. Det er en bransje som nok har mye å lære oss om strategisk formidling, men som også selv synes noe blinde for sitt eget stammespråk. Deres hang til slagord («bygge internt og leve eksternt»), å sortere det meste i verden i tre punkter, engelske låneord og stillingstitler, en tidvis ugjennomtrengelig bruk av diagrammer og en forkjærlighet for idretts- og maritime metaforer, kan føles mer fremmedgjørende enn oppklarende.

Månedens tema er en begynnelse på å nøste opp i hvem de er og hva de kan gjøre for oss. Sitter de på løsningen på kommunikasjons svikten og kan hjelpe til å løfte arkitekturens posisjon i bransjen – eller bidrar de til å holde kompleksene våre i hevd?