Arkitektnytt

Mange kommuner lider av mangel på arkitektfaglig kompetanse, og blant landets 434 kommuner er det bare om lag 80 som har ansatt arkitekt. Det kan virke som om den offentlig ansatte arkitekt har fått ufortjent lav status, og at det slår to veier. Både i forhold til kommunepolitikernes vilje til å verdsette slik kompetanse, og når det gjelder arkitekters eget syn på det å jobbe i det offentlige.

Møtes med takknemlighet
Hans-Jacob Roald er leder for overordnet plan i Fjell kommune, og mener de offentlig ansatte arkitektene er så få og så usynlige at det ikke er rart at mange danner seg et galt bilde av hva de kan bidra med.

– De arkitektene politikerne ser er nesten bestandig på eiendomsutviklernes side, sier han. Roald kunne ønske man allerede i arkitektutdanningen hadde mer fokus på plan og prosesser, og ikke bare bygg.

– Vi utdanner for et opplyst enevelde, på parti med eneveldet.
Han mener det som trengs er en god dialog mellom utbyggere og kommune, og for å få til det trengs det arkitekter i den offentlige forvaltning. Slik det er nå, kommer utbyggerne med prosjekter for godkjenning, og den eneste kvalitetsbedømmelsen de får, kommer fra fylkesmannen eller Riksantikvaren. Han minner om at det i plan- og bygningsloven står at saker skal fremmes faglig forsvarlig, og at det ikke alltid er tilfellet nå.
 
Roald opplever for øvrig at når politikerne først får anledning, så tar de imot planleggingskompetanse med stor takknemlighet.

– Dersom en arkitekt kommer og presenterer et enkelt bygg, trekker de gjerne på skuldrene, og synes kanskje det er mer eller mindre pent eller stygt. Men når vi orienterer om mer langsiktig planlegging, om forholdet mellom landskap og estetikk, blir det veldig godt mottatt. Jeg ser det som veldig verdifull kunnskapsformidling uavhengig av endelige vedtak, sier han.

Retten til et godt miljø
Jan Abrahamsen har vært kommune­arkitekt i Kragerø siden 1989, og er ikke i tvil om at han har en både spennende og viktig jobb.

– Jeg kom flyttende til Kragerø i 1985, og drev først egen praksis. Så fikk jeg en rekke oppdrag fra Kragerø kommune, som etter hvert ba meg om å søke på stillingen som kommunearkitekt, eller plan- og næringskonsulent som det het da. Det var en helt ny verden for meg, og særlig i en så liten kommune som Kragerø er jobben veldig mangfoldig, med oppdrag i alle skalaer, forteller han.

Abrahamsen synes fra første stund det har vært både spennende og utfordrende, og opplever hele tiden behovet for arkitekturfaglig kompetanse i kommunen. Det ble ekstra tydelig da kommunen for en kort periode bestemte seg for å fjerne stillingen, og han fikk tildelt en rolle som saksbehandler.

– Det varte imidlertid ikke så lenge, for behovet for en arkitekt var jo der, og alle kom til meg med de samme oppgavene som før. Så etter ca. ett år ble stillingen som kommunearkitekt gjeninnført, og siden har jeg vært det, smiler han.

At det finnes mange kommuner som ikke sitter med arkitektfaglig kompetanse, synes han ikke noe om.

– Det er jo nesten skandaløst, og må være en stor svakhet i forhold til å skulle kommunisere med utbyggere. Det dreier seg om innbyggernes rett til et godt estetisk miljø, og kvalitet på stedsutviklingen, sier han.

Han mener mange saker i Kragerø ville blitt behandlet annerledes dersom det ikke var en arkitekt i kommunen. Det kommer stadig arkitektfaglige innspill utenifra som kommunen må ta stilling til, og da er det jo viktig at noen forstår det og kan formidle innholdet videre til politikerne, mener Abrahamsen.

Krever idealisme
Også han opplever at politikere stort sett lytter og viser forståelse når saker legges frem, noe som selvfølgelig virker motiverende. Han kunne ikke tenke seg å gå tilbake til det private:
– Det å se at man kan bidra, at det går i riktig retning på grunn av meg, den gleden gjør dette til en utrolig bra jobb.

Men han innrømmer at det kreves en del idealisme å skulle velge offentlig fremfor privat.

– I gode tider er det jo ikke så attraktivt å jobbe i det offentlige, og av og til kan man føle seg litt som en misjonær, sier han.

Så spørs det da, om kommune-Norge bør basere seg kun på idealisme og misjonsvirkomhet for å utvikle gode steder.