Nyheter
«Med plass for det sakrale rom»:
Kommentar til artikkel om Vardåsen kirke
At Byggekunst gir plass for anmeldelser, ikke bare arkitektens beskrivelser av eget bygg, er et godt tiltak. Men Vardåsen kirke (Byggekunst 1/05) anmeldes ikke bare, det presenteres også et bakteppe som, etter min mening, er like tvilsomt som begeistringen for Vardåsens sakrale rom.
15. mars 2005
Påstand 1: Norske menigheter går bort fra arbeidskirkekonseptet...
Feil, og Vardåsen kirke er det beste bevis for det. Menigheten ønsker et arbeidsredskap for svært mangslungen virksomhet, hele uken igjennom. Dette ønsket er ikke svekket, og blir det heller ikke utover i dette århundret.
Påstand 2: Menigheten vil ha noe mer, dvs. hva Hege Maria Eriksson (HME) kaller det sankrosankte rom.
Men dette har selvsagt alltid menighetene ønsket, og fått i de fleste tilfeller, mer eller mindre vellykket utformet fra arkitektens side!
Påstand 3: Nye normer kom til: Sentralkirken ble det eneste saliggjørende... foldedører mellom kirkerommet og menighetssalen ble viktigere enn alteret, stablestolen like viktig som lyset(!).
«Sentralkirker» har, såvidt jeg vet, aldri vært bygget i Norge på 1900-tallet, kanskje aldri? At alteret, og lyset, til de grader skal være så degradert som HME påstår, er også en nyhet.
Dersom slike «baktepper» er nødvendig for at et enkelt byggverk skal omtales i BK, ber jeg redaksjonen følge litt bedre med i det som innhentes av skriverier. Saken er alvorlig: Av de ca. 200 eller flere multifunksjonelle anlegg som er bygget i Norge siden ca. 1960, er det meget få som vil påkalle den helt store interesse arkitektonisk sett. Dette bør være en tankevekker for arkitektene, først og fremst, og ikke for dem som lager programmene. Selvsagt er det mulig å lage «sakrosankte» rom både innenfor, og utenfor, et arbeidskirkekonsept! HMEs artikkel kan oppfattes som enda et forsøk fra arkitektenes side (jeg går ut fra at HME er MNAL?) på å fraskrive seg et ansvar.
I den nærmere gjennomgang av spesielt Vardåsen kirke avslører HME igjen hvilken vaklende platform hun foran har snekret opp: Etter hennes mening har man i denne kirken endelig fått begge deler, både det praktiske og det hellige – det siste materialisert i et kirkerom som «er spesielt stemningsfullt og vakkert». Jeg synes ikke akkurat Vardåsen kirke skal fremheves ved sitt vakre kirkerom, der belysningen og intimiteten nettopp er der det svikter. Vardåsen plasserer seg i det området HME nokså tabloid formulerer slik: «... langt mindre et mesterverk, men så veldig mye mer enn et stykke arbeid». Med andre ord: Omtrent der de fleste av de ovenfor nevnte 200 anleggene ligger. Hvorfor da vanskeliggjøre en seriøs fordypelse i denne type byggeri ved et useriøst språk?
Feil, og Vardåsen kirke er det beste bevis for det. Menigheten ønsker et arbeidsredskap for svært mangslungen virksomhet, hele uken igjennom. Dette ønsket er ikke svekket, og blir det heller ikke utover i dette århundret.
Påstand 2: Menigheten vil ha noe mer, dvs. hva Hege Maria Eriksson (HME) kaller det sankrosankte rom.
Men dette har selvsagt alltid menighetene ønsket, og fått i de fleste tilfeller, mer eller mindre vellykket utformet fra arkitektens side!
Påstand 3: Nye normer kom til: Sentralkirken ble det eneste saliggjørende... foldedører mellom kirkerommet og menighetssalen ble viktigere enn alteret, stablestolen like viktig som lyset(!).
«Sentralkirker» har, såvidt jeg vet, aldri vært bygget i Norge på 1900-tallet, kanskje aldri? At alteret, og lyset, til de grader skal være så degradert som HME påstår, er også en nyhet.
Dersom slike «baktepper» er nødvendig for at et enkelt byggverk skal omtales i BK, ber jeg redaksjonen følge litt bedre med i det som innhentes av skriverier. Saken er alvorlig: Av de ca. 200 eller flere multifunksjonelle anlegg som er bygget i Norge siden ca. 1960, er det meget få som vil påkalle den helt store interesse arkitektonisk sett. Dette bør være en tankevekker for arkitektene, først og fremst, og ikke for dem som lager programmene. Selvsagt er det mulig å lage «sakrosankte» rom både innenfor, og utenfor, et arbeidskirkekonsept! HMEs artikkel kan oppfattes som enda et forsøk fra arkitektenes side (jeg går ut fra at HME er MNAL?) på å fraskrive seg et ansvar.
I den nærmere gjennomgang av spesielt Vardåsen kirke avslører HME igjen hvilken vaklende platform hun foran har snekret opp: Etter hennes mening har man i denne kirken endelig fått begge deler, både det praktiske og det hellige – det siste materialisert i et kirkerom som «er spesielt stemningsfullt og vakkert». Jeg synes ikke akkurat Vardåsen kirke skal fremheves ved sitt vakre kirkerom, der belysningen og intimiteten nettopp er der det svikter. Vardåsen plasserer seg i det området HME nokså tabloid formulerer slik: «... langt mindre et mesterverk, men så veldig mye mer enn et stykke arbeid». Med andre ord: Omtrent der de fleste av de ovenfor nevnte 200 anleggene ligger. Hvorfor da vanskeliggjøre en seriøs fordypelse i denne type byggeri ved et useriøst språk?