Nyheter
Knut Knutsen 100 år
Arkitekten Knut Knutsen (1903-69) er en av de sentrale skikkelser i nyere, norsk arkitekturhistorie. Likevel står overraskende nok de fleste spørsmål om hans liv og verk fremdeles så å si ubesvart. Noen av disse ble streifet under kryssilden fra det utmerkede heldagsseminaret som NAM og AHO i fellesskap arrangerte i anledning hundreårsjubileet for Knut Knutsens fødsel.
4. februar 2004
Mange spørsmål kan stilles om denne arkitekten: Hvordan ble han allerede som førtiåring en levende legende for nesten alle norske arkitekter? Hva var det essensielle i hans produksjon? Hva var det vesentlige ved hans talent? Hva betydde hans miljøbakgrunn fra barndom og ungdom? Hva betydde det at hans arkitektutdannelse skjedde utelukkende gjennom praksis? Hva betydde hans læremestre Sverre Knudsen og Ole Øvergaard? Og hans samarbeid med Arne Korsmo og andre arkitekter? Hvordan forholdt han seg til tredveårenes funksjonalistiske bølge i arkitekturen? Hvordan og hvorfor skjedde vendingen i 1939? Var han i fortsettelsen modernist eller tradisjonalist? Hvordan innvirket den radikale vennen Knut Greve og deres felles venstresosialistiske engasjement på KKs faglige utvikling? Hva betydde krigen? Hvordan oppnådde KK sin store suksess i årene 1945-1953? Hva betydde assistentene? Hvorfor uteble de største oppdragene i femti- og sekstiårene? Hvorfor var han eksempelvis ikke med på å tegne de store boligområdene i Oslo? Hva betydde likevel hans eminente hytter og eneboliger som inciterende innslag i norsk arkitekturs hovedstrøm? Og hva ble hans viktigste kjennemerker som arkitektlærer?
Mennesket i sentrum
AHOs store auditorium var fullsatt da seminarlederen, professor Karl Otto Ellefsen, ønsket velkommen. Han kunne opplyse at samtlige innlegg med tiden vil bli trykket i en monografi. Nedenstående referat gjengir (og kommenterer) derfor bare noen utvalgte hovedpunkter.
Det tyngste innlegget kom først, ved Wilfried Wang, en kosmopolitisk arkitekt og skribent bosatt i Berlin, som talte om KK «in an international perspective». Wang mente at Skandinavia stort sett oversees av arkitekturhistorikerne. Norden kommer i skyggen av Hellas og Italia. Selv regnet han seg med i en relativt liten krets som interesserer seg for mer enn stavkirkene og Aalto, Asplund, Jacobsen, Fehn og Utzon. Han var blitt slått av vårt dramatiske landskap, lyset, ja til og med «the crisp winter», og vår utsatte avhengighet av naturen. Han mente at det er her man kan finne det arkitektoniske opphav til «issues of the primary, the essential and of the raw, of brutalism».
Wang siterte (på norsk) fra KKs essay «Mennesket i sentrum» fra 1961 og fremhevet KK som en av de første som for alvor tok opp idéer som bygningens forhold til tomten, til landskapet og til naturen generelt, likeså ressursbruk og «sustainability» («bærekraft» på nyeste bokmål).
Ifølge Wang var det i og med KKs form- og romstudier og eksperimentering med småhus under okkupasjonen at han bevisst definerte hva han trodde ville være den riktige uttrykksmåten for ham. Han ble under krigen klar over den ubegrensede brutalitet og forfengelighet mennesker kan henfalle til, og samtidig: arkitekturens servilitet overfor de herskende makter. Hva Wang her støttet seg til (KKs dagbok- notater?), fikk vi ikke vite, men i alle fall: KKs holdning endret seg radikalt, mente han. Ifølge Wang førte den nye eksperimenteringen bl.a. til de særpregede «open spaces» i eneboligene Bergmann (1946) og Groth (1948) og det banebrytende konkurranseutkastet for den norske ambassaden i Stockholm (1948-52).
Det tyngste innlegget kom først, ved Wilfried Wang, en kosmopolitisk arkitekt og skribent bosatt i Berlin, som talte om KK «in an international perspective». Wang mente at Skandinavia stort sett oversees av arkitekturhistorikerne. Norden kommer i skyggen av Hellas og Italia. Selv regnet han seg med i en relativt liten krets som interesserer seg for mer enn stavkirkene og Aalto, Asplund, Jacobsen, Fehn og Utzon. Han var blitt slått av vårt dramatiske landskap, lyset, ja til og med «the crisp winter», og vår utsatte avhengighet av naturen. Han mente at det er her man kan finne det arkitektoniske opphav til «issues of the primary, the essential and of the raw, of brutalism».
Wang siterte (på norsk) fra KKs essay «Mennesket i sentrum» fra 1961 og fremhevet KK som en av de første som for alvor tok opp idéer som bygningens forhold til tomten, til landskapet og til naturen generelt, likeså ressursbruk og «sustainability» («bærekraft» på nyeste bokmål).
Ifølge Wang var det i og med KKs form- og romstudier og eksperimentering med småhus under okkupasjonen at han bevisst definerte hva han trodde ville være den riktige uttrykksmåten for ham. Han ble under krigen klar over den ubegrensede brutalitet og forfengelighet mennesker kan henfalle til, og samtidig: arkitekturens servilitet overfor de herskende makter. Hva Wang her støttet seg til (KKs dagbok- notater?), fikk vi ikke vite, men i alle fall: KKs holdning endret seg radikalt, mente han. Ifølge Wang førte den nye eksperimenteringen bl.a. til de særpregede «open spaces» i eneboligene Bergmann (1946) og Groth (1948) og det banebrytende konkurranseutkastet for den norske ambassaden i Stockholm (1948-52).
Mot vulgærfunkis
Generelt mente Wang at KKs etterkrigsprosjekter ble preget av antimonumentalisme, særlig gjennom samspillet av former, der ingen enkeltform fremheves for seg. KK behersket komposisjonen og oppnådde «a balanced relation» mellom bygningen og dens kontekst, dens «background quality».
«A crucial moment» i KKs karriere var ifølge Wang hans møte med etterkrigstidens fremherskende økonomiske tenkning. Han ble desillusjonert av den ytterliggående rasjonalismen og den spekulative planlegningen han møtte selv hos byggherrer som man kunne vente noe bedre av. Wang pekte på Venstres Hus (1950) som ett utslag av denne frustrasjonen, uten å karakterisere det nærmere. Kanskje det dekkes av CNS’ begrep «vulgærfunksjonalisme»? Sant nok ser det jo temmelig fattigslig ut sammenlignet med KKs sentrumsbygg fra 1937: det tietasjes kontorbygget Møllergata 24 og det åtteetasjes kontor- og industribygget Munchs gt. 5b. Wang berømmet disse førkrigsbygningene som «unashamedly rationalistic» og i samklang med (den internasjonale) purisme og Le Corbusiers prinsipper (f.eks. den frie fasade i Munchs gate). Wang mente at KK på dette stadium var «mer optimistisk med hensyn til arkitekturens symbolske verdi og dens syntese med nyere produksjonsmetoder». Også hans boligblokker og hytter, f.eks. Ildjernet på Nesodden (1937) med sitt nesten flate tak og sirkelrunde pipe, er «coherently of one formal language», fremholdt Wang, uten å gå nærmere inn på det, men det dreier seg vel om KKs personlige variant av den norske, modernistisk-funksjonalistiske tredvetallsstil.
«A crucial moment» i KKs karriere var ifølge Wang hans møte med etterkrigstidens fremherskende økonomiske tenkning. Han ble desillusjonert av den ytterliggående rasjonalismen og den spekulative planlegningen han møtte selv hos byggherrer som man kunne vente noe bedre av. Wang pekte på Venstres Hus (1950) som ett utslag av denne frustrasjonen, uten å karakterisere det nærmere. Kanskje det dekkes av CNS’ begrep «vulgærfunksjonalisme»? Sant nok ser det jo temmelig fattigslig ut sammenlignet med KKs sentrumsbygg fra 1937: det tietasjes kontorbygget Møllergata 24 og det åtteetasjes kontor- og industribygget Munchs gt. 5b. Wang berømmet disse førkrigsbygningene som «unashamedly rationalistic» og i samklang med (den internasjonale) purisme og Le Corbusiers prinsipper (f.eks. den frie fasade i Munchs gate). Wang mente at KK på dette stadium var «mer optimistisk med hensyn til arkitekturens symbolske verdi og dens syntese med nyere produksjonsmetoder». Også hans boligblokker og hytter, f.eks. Ildjernet på Nesodden (1937) med sitt nesten flate tak og sirkelrunde pipe, er «coherently of one formal language», fremholdt Wang, uten å gå nærmere inn på det, men det dreier seg vel om KKs personlige variant av den norske, modernistisk-funksjonalistiske tredvetallsstil.
Likevel er det allerede i 1939, i sitt eget hus i Lillevannsv. 8, at KK begynner å søke etter en arkitektur og dens «logical locus», som er mer «grounded» i fysisk og kulturell mening, fremholdt Wang; en søken som altså ble kraftig intensivert under den tyske okkupasjon av Norge. (Her vil referenten innskyte den tanke at KK også før 9. april 1940 kan ha vært dystert opptatt av krig, f.eks. borgerkrigen i Spania.)
For å beskrive nærmere KKs særegne søken bort fra «a modern language» og bort fra «economic pressures» og «industrialized building methods», som KK i sin økende pessimisme mente hadde hovedskylden for manglende kvalitet i arkitekturen, hadde Wang valgt ut følgende tre prosjekter som sine fremste eksempler: KKs eget sommerhus i Portør (1949), Bergendahls på Tjøme (1960) og Thorkelsens sommerhus i Portør (1961).
«Shelter» – tanken er kanskje tydeligst i KKs eget, etter Wangs mening i en dobbelt betydning: både som en primitiv, arketypisk form for ly, og som et frigjørende ly mot de kvernende rutiner i den daglige praksis i Oslo, men de tre husene til sammen syntes Wang utgjør KKs selvstendige (independent) manifest for hans søken etter «the locus» i arkitekturen. (Metaforen locus henspiller på engelsk ikke bare på grunnbetydningen sted, eller sted i en bok (som er den vanligste bruken på norsk), men også det juridiske åsted. Dessuten er et locus i genetikken posisjonen til et spesielt gen på et kromosom, og i matematikken en bestemt figur som eksempelvis en ellipse eller en sirkel.)
For å beskrive nærmere KKs særegne søken bort fra «a modern language» og bort fra «economic pressures» og «industrialized building methods», som KK i sin økende pessimisme mente hadde hovedskylden for manglende kvalitet i arkitekturen, hadde Wang valgt ut følgende tre prosjekter som sine fremste eksempler: KKs eget sommerhus i Portør (1949), Bergendahls på Tjøme (1960) og Thorkelsens sommerhus i Portør (1961).
«Shelter» – tanken er kanskje tydeligst i KKs eget, etter Wangs mening i en dobbelt betydning: både som en primitiv, arketypisk form for ly, og som et frigjørende ly mot de kvernende rutiner i den daglige praksis i Oslo, men de tre husene til sammen syntes Wang utgjør KKs selvstendige (independent) manifest for hans søken etter «the locus» i arkitekturen. (Metaforen locus henspiller på engelsk ikke bare på grunnbetydningen sted, eller sted i en bok (som er den vanligste bruken på norsk), men også det juridiske åsted. Dessuten er et locus i genetikken posisjonen til et spesielt gen på et kromosom, og i matematikken en bestemt figur som eksempelvis en ellipse eller en sirkel.)
I pakt med naturen
De tre husene tillater etter Wangs mening, mer enn noen av hans øvrige bygninger, «nature to take the principle role». Viktigst syntes han det er at arkitektens språk her «departs distinctly from the conventional vernacular». Husene «explore abstracted compositions that are not merely related to the direct construction of either the traditional loft houses or fishermn’s huts, but attempt to transcend these to find an abstracted immediacy» (referentens uthevning): «a humanist architecture in distinction to the dominant machine aesthetic». Virkemidlene er «a minimal palette of materials», å la materialene ha «an immediate presence» med «raw, or ’brut’ quality», og å la bygningen forandre minst mulig av tomten.
Det enestående ved de tre sommerhusene i et internasjonalt perspektiv er etter Wangs mening «the integrity of their intellectual foundation, robust design and material constitution. They are unique in their explorations of the precise reading of a site, the adaptation of the houses figure to that natural context, the choice of materials, the direct construction, the compact, yet generous feel of the interiors, and the houses affinity towards the dominant landscape elements».
Det enestående ved de tre sommerhusene i et internasjonalt perspektiv er etter Wangs mening «the integrity of their intellectual foundation, robust design and material constitution. They are unique in their explorations of the precise reading of a site, the adaptation of the houses figure to that natural context, the choice of materials, the direct construction, the compact, yet generous feel of the interiors, and the houses affinity towards the dominant landscape elements».
Så Wang noen tvilsomme trekk ved KKs arkitektur? Ja, KKs «facetting, breaking up, staggering, differentiating of a single building’s volume». Wang skjønte at for minimalister kan slike artikulasjoner svekke virkningen av en bygning (og referenten mintes her CNS’ til dels skarpe kritikk av KKs «oppløste» arkitektur, se også nedenfor). Selv betraktet imidlertid Wang denne formoppløsningen som noe positivt: «as a building’s physical engagement or anchoring with the site» og i den sammenheng som «a conscious act of relativization and of the distinct denial of absolute, dominant form».
Innlegg nr. 2 var ved fagdirektør ved Norsk Form, siv.ark. MNAL Nina Berre, som gjennomgikk de viktigste omtalene av KK i norske tidsskrifter og oversiktsverker etter krigen. I en oppsummering fokuserte hun på fire typiske karakteristikker av ham. Først og fremst var han «pionéren, veiviseren, nyskaperen», eksempelvis hos CNS i analysen av ambassaden i Stockholm (1948-52). Dernest var han ansett som representant for en egen «skole»; John Engh, f.eks., utpekte i 1956 fire «skoler» i OAFs femtiårige historie: a. den «norske», b. den tradisjonalistiske, c. KK og d. PAGON. For det tredje mente Berre at en viktig karakteristikk av KKs verker lå i adjektivet «organisk», oftest i kombinasjon med «anti-autoritær», «anti-monumental», «anti-stil» og «økologisk», «regional» og «åpen». For det fjerde blir KK i dag fremhevet som en videreutvikler av norsk tradisjon, f.eks. hos Siri Skjold Lexau i Norsk arkitekturhistorie (Oslo 2003). (Der heter det på s. 408 om KK: en arkitekt «som utvikla norsk byggjeskikk vidare ved å inkorporere kvalitetar frå modernismen med eit meir lokalt stiluttrykk, og med bruk av lokale materialar som tre og naturstein.»)
Innlegg nr. 2 var ved fagdirektør ved Norsk Form, siv.ark. MNAL Nina Berre, som gjennomgikk de viktigste omtalene av KK i norske tidsskrifter og oversiktsverker etter krigen. I en oppsummering fokuserte hun på fire typiske karakteristikker av ham. Først og fremst var han «pionéren, veiviseren, nyskaperen», eksempelvis hos CNS i analysen av ambassaden i Stockholm (1948-52). Dernest var han ansett som representant for en egen «skole»; John Engh, f.eks., utpekte i 1956 fire «skoler» i OAFs femtiårige historie: a. den «norske», b. den tradisjonalistiske, c. KK og d. PAGON. For det tredje mente Berre at en viktig karakteristikk av KKs verker lå i adjektivet «organisk», oftest i kombinasjon med «anti-autoritær», «anti-monumental», «anti-stil» og «økologisk», «regional» og «åpen». For det fjerde blir KK i dag fremhevet som en videreutvikler av norsk tradisjon, f.eks. hos Siri Skjold Lexau i Norsk arkitekturhistorie (Oslo 2003). (Der heter det på s. 408 om KK: en arkitekt «som utvikla norsk byggjeskikk vidare ved å inkorporere kvalitetar frå modernismen med eit meir lokalt stiluttrykk, og med bruk av lokale materialar som tre og naturstein.»)
Berre mente at den helt grundige og uttømmende analysen av KKs arbeid fortsatt mangler. Det kan hun vel ha rett i. Og antagelig vil analysen måtte ha mange innfallsvinkler. Det spørs om ikke Berre kunne ha belyst f.eks. KKs relative, faglig-sosiale posisjon noe mer presist hvis hun hadde gått nærmere inn på de motsetningene, ja den strid, som hersket mellom «KK-skolen» og PAGON, særlig representert ved CNS. CNS var ikke nådig – i alle fall så sent som på sekstitallet – med hensyn til KKs angivelige mangel på «orden».
Vandreren
Direktør i NAM, siv.ark. MNAL Ulf Grønvold, hadde kalt sitt innlegg «Den lange linjen i norsk arkitektur». Han ga en bred og grundig fremstilling av norsk trearkitekturs utvikling i det tyvende århundre, og trakk linjen fra H. M. Schirmers oppdagelse av gudbrandsdalsgårdene, via Magnus Poulsson til KK. Han fremhevet den originale kraften som preget Poulsson og KK, samtidig som begge også uttrykte det rotekte norske. Kanskje kunne UG ytterligere ha utpenslet de utenlandske påvirkningene noe? F.eks. fra tysk ekspresjonisme?
Tidligere professor ved AHO, Are Vesterlid, studerte ved SHKS’ bygningslinje under krigen og tok «krisekurset» 1945-46. Han fortalte om sin «nesegruse beundring» for KK, som han mente utstrålte både «telepati» og «magi», først som lærer i formanalyse i 1941-42 der han bl.a. gjennomgikk Egypt, norsk middelalder, Macody Lund, folkearkitekturen samt abstrakte romstudier (Vesterlid kunne dog ikke huske de Bauhaus-aktige øvelsene som Kjell Brantzeg forteller om i KK-boken 1982), og dernest som sjef: Vesterlid var KKs assistent i noen måneder like etter sin eksamen. Han tegnet opp (han understreket disse ordene) Vågå herredshus (konkurranseprosjekt 1947 med det berømte motto «Stille bevegelse, bortgjemthet, antydninger», oppført 1954 etter andre tegninger), arbeidstegninger for Frogner gamlehjem (konk.prosjekt fra 1944, oppført 1956 etter andre tegninger), en enebolig (for Groth, bygd 1948) samt et utkast til regulering av en del av sentrum i Bodø (1946). «Alt var bestemt av KK», understreket han.
Tidligere professor ved AHO, Are Vesterlid, studerte ved SHKS’ bygningslinje under krigen og tok «krisekurset» 1945-46. Han fortalte om sin «nesegruse beundring» for KK, som han mente utstrålte både «telepati» og «magi», først som lærer i formanalyse i 1941-42 der han bl.a. gjennomgikk Egypt, norsk middelalder, Macody Lund, folkearkitekturen samt abstrakte romstudier (Vesterlid kunne dog ikke huske de Bauhaus-aktige øvelsene som Kjell Brantzeg forteller om i KK-boken 1982), og dernest som sjef: Vesterlid var KKs assistent i noen måneder like etter sin eksamen. Han tegnet opp (han understreket disse ordene) Vågå herredshus (konkurranseprosjekt 1947 med det berømte motto «Stille bevegelse, bortgjemthet, antydninger», oppført 1954 etter andre tegninger), arbeidstegninger for Frogner gamlehjem (konk.prosjekt fra 1944, oppført 1956 etter andre tegninger), en enebolig (for Groth, bygd 1948) samt et utkast til regulering av en del av sentrum i Bodø (1946). «Alt var bestemt av KK», understreket han.
Vesterlid viste så bilder av egne arbeider, hvor man i mangt og meget nok kunne ane påvirkninger fra mesteren. Men han fortalte med et smil at KK, på besøk til elevens boliger på Hamar 1966, satt «syk» i bilen en stund før han beveget seg inn.
KKs sønn, Bengt Espen Knutsen, i år avtroppende professor ved AHO, er (sammen med Arne Sigmund Tvedten) forfatter av boken Knut Knutsen 1903-1969 En vandrer i norsk arkitektur (Oslo 1982). BEK bidro på seminaret med en oversikt over noen av de formale skiftninger i KKs utvikling fra funksjonalisme til det mer «regionale», fra enebolig Johnsen à la Le Corbusier (Holmenkollen 1939) til KKs eget hus (i Lillevannsveien samme år) oppdelt i volumer ut fra tanker om «åpen form» og knoppskytning – og med saltak. Som eksempler på farens senere forminteresser nevnte han bl.a. innslaget av papiraktig japaneseri i interiørene i ambassaden i Stockholm og generelt: begeistringen for Lewerentz’ kirker.
KKs sønn, Bengt Espen Knutsen, i år avtroppende professor ved AHO, er (sammen med Arne Sigmund Tvedten) forfatter av boken Knut Knutsen 1903-1969 En vandrer i norsk arkitektur (Oslo 1982). BEK bidro på seminaret med en oversikt over noen av de formale skiftninger i KKs utvikling fra funksjonalisme til det mer «regionale», fra enebolig Johnsen à la Le Corbusier (Holmenkollen 1939) til KKs eget hus (i Lillevannsveien samme år) oppdelt i volumer ut fra tanker om «åpen form» og knoppskytning – og med saltak. Som eksempler på farens senere forminteresser nevnte han bl.a. innslaget av papiraktig japaneseri i interiørene i ambassaden i Stockholm og generelt: begeistringen for Lewerentz’ kirker.
Han fortalte fra sin egen utdannelse ved AA i London, og om samarbeidet med faren på eneboligene Eckhoff (1957) og Lie og Lionæs (begge 1958) og på Holmen kirke (1958-65). Selv om han vel ble temmelig frigjort etter hvert, følte han seg nok truffet av Eivind Moestues ord: «Du er skikkelig miljøskadd!»
Et kort men velformet og morsomt innlegg kom ved siv.ark. Rolf Gerstlauer med en lettere raljering over norsk opptatthet av natur og granbar som den evinnelige forutsetningen for arkitektonisk innlevelse. Han foreslo at man skulle prøve å se f.eks. sommerhuset i Portør som verdifull arkitektur i seg selv. (Referenten var dog på dette tidspunkt allerede sterkt påvirket av Wangs argumenter om KKs dialektiske forhold til the background).
Et kort men velformet og morsomt innlegg kom ved siv.ark. Rolf Gerstlauer med en lettere raljering over norsk opptatthet av natur og granbar som den evinnelige forutsetningen for arkitektonisk innlevelse. Han foreslo at man skulle prøve å se f.eks. sommerhuset i Portør som verdifull arkitektur i seg selv. (Referenten var dog på dette tidspunkt allerede sterkt påvirket av Wangs argumenter om KKs dialektiske forhold til the background).
Åpne for variasjon
Stipendiat, siv.ark. MNAL Gro Lauvland, holdt et innlegg som virket ganske vanskelig, antagelig fordi hun forsøkte å innsirkle for mange begreper på en gang: både ’natur’, ’teori’, ’vitenskap’, ’estetikk’, ’bygningsskikk’, ’arkitektur’, ’kvalitet’, ’nasjon’, ’det regionale’, ’det stedlige’, ’genius loci’, ’fenomenologi’, ’alétheia’, ’figurativ/nonfigurativ’, ’mening’, ’symbol’, ’hjemkomst’, ’identifikasjon’, ’fremmedgjorthet’, ’autentisitet’, ’arkitekturverkets utsagnskraft’ osv., alt på basis av mange sitater, bl.a. fra Joachim Ritter, Carl Berner, Colin St John Wilson, Sigfried Giedion, Jørgen Dehs (som siterer Husserl og Heidegger), CNS’ bok Mellom jord og himmel (1978), Heideggers Bauen, Wohnen Denken (1951) og KK selv.
I en ambisiøs, men alt for kortfattet sammenligning av CNS og KK, fremholdt Lauvland begge som «moderne» arkitekter, men hun mente at mens CNS var opptatt av «symbolske former», søkte KK «det stillferdige, det innordnende, det minimale og det singulære, det som først og fremst svarer på en bestemt stedlighet gjennom et ubundet spill av geometriske og romlige former». At KK var den norske representanten for det Colin St John Wilson kaller «den andre tradisjonen i moderne arkitektur», er et poeng hun nok kan tydeliggjøre ytterligere ved neste anledning.
I en ambisiøs, men alt for kortfattet sammenligning av CNS og KK, fremholdt Lauvland begge som «moderne» arkitekter, men hun mente at mens CNS var opptatt av «symbolske former», søkte KK «det stillferdige, det innordnende, det minimale og det singulære, det som først og fremst svarer på en bestemt stedlighet gjennom et ubundet spill av geometriske og romlige former». At KK var den norske representanten for det Colin St John Wilson kaller «den andre tradisjonen i moderne arkitektur», er et poeng hun nok kan tydeliggjøre ytterligere ved neste anledning.
Til slutt fortalte siv.ark. MNAL Jan Olav Jensen om egne arbeider. Et veldig interessant trekk ved Jensens arbeidsmåte er etter undertegnedes mening hvordan hans formuleringer av regler kan gi både kontrollerende og åpnende effekt under byggeprosessen. Eksempelvis virket bestemte regler om bevaring av trærne på tomta for Mortensrud kirke bremsende på byggekomiteens «konvensjonaliserende» bestemmelseslyst. Komiteen innså at bare arkitekten kunne løse de arkitektfaglige problemene som fulgte av trebevaringsreglene. Til gjengjeld fikk arkitekten friere spillerom for sitt arbeid både med individuelle løsninger for hvert enkelt tre og med huset som helhet. Også håndverkerne fikk visse friheter, f.eks. ved å være medformende i muringen av bruddstensmurene i kirken; arkitektens regler sa bare noe om største og minste mål på steiner og fuger. Også i forbindelse med sine turistanlegg langs veiene i Oppland røpet Jensen hvordan visse liberale regler åpnet for «tilfeldige» og differensierte detaljløsninger.
Likhetene mellom denne bruken av regler og KKs arkitektursyn er intuitivt slående, og fremkommer etter referentens mening spesielt tydelig i KKs beskrivelse av sin (og Rolf Prags) førstepremie i boligreguleringskonkurransen for Børstadområdet ved Hamar i 1949: «… Slik planen ble utformet av oss skulle det ikke fastlegges ensartede eller like store hus, like høyder eller andre ting som gjorde at menneskene følte seg bundet. Men utformingen skulle allikevel gjøres slik at bebyggelsen kunne bli harmonisk. Hustypeskissene antydet hvordan dette kunne løses, hvordan det samme tema skulle gå igjen, og hvordan det kunne varieres...» (KK-boken s. 44). I likhet med Jensens formingsregler skulle det også her gjelde visse regler som åpnet for variasjon samtidig som arkitekten direkte og indirekte hadde den samlende kontroll med henblikk på en estetisk helhet. En annen sak er at KK og Prag som tilsynsarkitekter for utbyggingen av Børstadområdet fikk liten eller ingen respons, hverken hos utbyggerne eller myndighetene.
Likhetene mellom denne bruken av regler og KKs arkitektursyn er intuitivt slående, og fremkommer etter referentens mening spesielt tydelig i KKs beskrivelse av sin (og Rolf Prags) førstepremie i boligreguleringskonkurransen for Børstadområdet ved Hamar i 1949: «… Slik planen ble utformet av oss skulle det ikke fastlegges ensartede eller like store hus, like høyder eller andre ting som gjorde at menneskene følte seg bundet. Men utformingen skulle allikevel gjøres slik at bebyggelsen kunne bli harmonisk. Hustypeskissene antydet hvordan dette kunne løses, hvordan det samme tema skulle gå igjen, og hvordan det kunne varieres...» (KK-boken s. 44). I likhet med Jensens formingsregler skulle det også her gjelde visse regler som åpnet for variasjon samtidig som arkitekten direkte og indirekte hadde den samlende kontroll med henblikk på en estetisk helhet. En annen sak er at KK og Prag som tilsynsarkitekter for utbyggingen av Børstadområdet fikk liten eller ingen respons, hverken hos utbyggerne eller myndighetene.
Fra Knutsen til Hatløy
Innleggene på seminaret var mange (åtte) og mangfoldige, og dét forståelig nok som et forsøk på å belyse et mangslungent og rikt livsverk. Tidsrammene ble imidlertid sprengt. Det var ikke tid til ett eneste spørsmål eller én kommentar til noen av innleggene. Det kunne f.eks. vært svært interessant å høre mer, og gjerne noe mer konkret, om de tre sommerhusene som Wang konsentrerte seg om. I salen satt jo bl.a. Harald Ramm Østgaard (f. 1920), som i sin tid var med på å prøvebygge Portørhyttas konstruksjon av sviller, stendere og sperrer i Oslo før det hele ble fraktet med bil og båt til tomta.
Et annet tema, som Wang såvidt tok opp: KKs «crucial» møte med etterkrigstidens ytterliggående rasjonalisme og dens spekulative planlegning, ble heller ikke særlig utdypet, enda dette vel må være en hovednøkkel til å forstå hvorfor KK ble stadig mer desillusjonert og frustrert utover 1950-årene, eller, med andre ord, hvordan hans arkitekturtenkning i denne tiden ble overkjørt i de større prosjektene.
Et annet tema, som Wang såvidt tok opp: KKs «crucial» møte med etterkrigstidens ytterliggående rasjonalisme og dens spekulative planlegning, ble heller ikke særlig utdypet, enda dette vel må være en hovednøkkel til å forstå hvorfor KK ble stadig mer desillusjonert og frustrert utover 1950-årene, eller, med andre ord, hvordan hans arkitekturtenkning i denne tiden ble overkjørt i de større prosjektene.
I alle fall etter undertegnedes mening fikk imidlertid Knutsens ånd en slags renessanse i og med innlegget til Jan Olav Jensen. Er ikke KKs frie, åpne og dialektiske holdning til oppgaven og tomten det mest vesentlige ved KKs tenkning? Forut for Oscar Hansen og Svein Hatløy? Fikk KKs «skole» sitt ordentlige gjennomslag i Norge først i løpet av 1990-årene?
Skisse, sommerhus i Portør.