Nyheter
Kjøpesentre
Med årene har det samlet seg opp en del saker jeg angrer på. Feil og dumheter som jeg ønsker ugjort. Mye tid er kastet bort på å forsvare meninger jeg i dag syns er ganske dumme.
26. november 2002
Det verste er i og for seg ikke angeren, men at mye ikke kan rettes på. Det er for sent. Da blir jo også den tiden jeg bruker på å angre helt bortkastet. Det er jo også slik at tid koster penger. Tapet i denne sammenhengen blir mer enn dobbelt. Først tap av mye tid og penger på å forsvare et galt standpunkt, og deretter tap av enda mer tid og penger på angringen.
Derfor har jeg begynt å lete etter noe dumt jeg har sagt eller ment hvor en ny mening vil være positiv og formålstjenlig. Selvsagt er det nok å ta av. Jeg kan velge og vrake. Rekapitulering av gamle holdninger er som å lese gamle brev eller bla i gamle fotoalbum. Mente jeg virkelig det? Ha-ha, se den hårfasongen!
For eksempel tygger jeg litt på dette med byggeskikken. For lenge siden dømte jeg hele byggeskikkbevegelsen nord og ned. Programmet for bedre byggeskikk, med sin inndeling av eksempler på «god tilpasning» og «positiv kontrast» var noe fordømt selvmotsigende sludder, syntes jeg. En slik sjablon måtte jo bygge på en forventning om at ambisiøse arkitekter etter flere mislykte forsøk på positiv kontrast og derpå følgende destruktiv selvransakelse la om kursen og gikk inn for god tilpasning.
Døden for arkitekturen, syntes jeg den gangen. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg tør nesten ikke innrømme det, men det er slik at jeg til og med kan foretrekke dårlig tilpassing fremfor noe annet. I alle fall av og til. For endelig har jo jeg også forstått at den store, grensesprengende arkitekturen viser seg bare gjennom noen ytterst få eksempler. Det største antall kvadratmetre er rett og slett byggevirksomhet. Selvsagt må den også være skikkelig. Noen av oss må derfor frivillig dempe ambisjonene og gå inn for å få litt kvalitet inn i det alminnelige. Noen gode eksempler i hverdagen kan også være verd en pris en gang i blant.
Kjøpesentrene må være noe av det mest alminnelige vi har. De gror opp til tross for solid motstand. Forsvar for nærbutikkene hjelper ikke. Argumentasjon om kjøpesentrenes utarming av gamle bysentre, uheldig stimulering av bilisme, enormt arealforbruk til parkering hjelper ikke det spøtt. Kresne betraktninger som fremhever kvalitet og kompetanse i spesialforretningene kan ikke måle seg med almuens begeistring for utvalg og lavpris i varehusene. Snobbete harselering over harrystemningen i kjøpesentrene har ingen virkning på tilstrømningen. Enorme lukkete hangarer suger folk og penger til seg.
Sånn har det vært i mange år nå, men jeg og mine likesinnede har ikke oppsøkt slike steder. Kanskje har vi vært innom en sjelden gang, bare for å få bekreftet at slike steder er pyton. De er jo det, og omtales av alle som det verste vi har. Et pent middagsselskap kan holde det gående i timevis med hånlige utfall. Hele kultureliten skammer seg i kor over kjøpesentrene. For meg har det vært helt naturlig å være med på det.
Nå har jeg begynt å angre. Jeg har bestemt meg for å skifte mening. Jeg river skylapper og skjell fra mine øyne og gir plass for en ny virkelighetsoppfatning. Tolerant og fordomsfritt innrømmer jeg nå at kjøpesentrene er noe av det viktigste vår tid har gitt oss. Det er her det virkelige livet utfolder seg. Alt på ett sted. Hvor kan man ellers få konfekt, truser, støvsugerposer samt kafé, hyggepianist, spilleautomater og toaletter på én gratis parkering. Det er på tide å tørke av seg hånfliret. Kjøpesentrene er kommet for å bli. Også arkitekter er nødt til å bry seg om dem. Derfor ser jeg frem til at flere gjør som jeg og vedstår seg minst et besøk pr. uke. Vi skal være velvillige brukere, men samtidig opptre som strategiske pedagoger, som gode selgere av kvalitet i den trivielle byggevirksomheten. For mange kjøpesentre er kaotiske og smakløse. Her er mye å ta fatt i. Den dagen kjøpesenteret får byggeskikkprisen er vi kommet et godt stykke på vei.
Derfor har jeg begynt å lete etter noe dumt jeg har sagt eller ment hvor en ny mening vil være positiv og formålstjenlig. Selvsagt er det nok å ta av. Jeg kan velge og vrake. Rekapitulering av gamle holdninger er som å lese gamle brev eller bla i gamle fotoalbum. Mente jeg virkelig det? Ha-ha, se den hårfasongen!
For eksempel tygger jeg litt på dette med byggeskikken. For lenge siden dømte jeg hele byggeskikkbevegelsen nord og ned. Programmet for bedre byggeskikk, med sin inndeling av eksempler på «god tilpasning» og «positiv kontrast» var noe fordømt selvmotsigende sludder, syntes jeg. En slik sjablon måtte jo bygge på en forventning om at ambisiøse arkitekter etter flere mislykte forsøk på positiv kontrast og derpå følgende destruktiv selvransakelse la om kursen og gikk inn for god tilpasning.
Døden for arkitekturen, syntes jeg den gangen. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg tør nesten ikke innrømme det, men det er slik at jeg til og med kan foretrekke dårlig tilpassing fremfor noe annet. I alle fall av og til. For endelig har jo jeg også forstått at den store, grensesprengende arkitekturen viser seg bare gjennom noen ytterst få eksempler. Det største antall kvadratmetre er rett og slett byggevirksomhet. Selvsagt må den også være skikkelig. Noen av oss må derfor frivillig dempe ambisjonene og gå inn for å få litt kvalitet inn i det alminnelige. Noen gode eksempler i hverdagen kan også være verd en pris en gang i blant.
Kjøpesentrene må være noe av det mest alminnelige vi har. De gror opp til tross for solid motstand. Forsvar for nærbutikkene hjelper ikke. Argumentasjon om kjøpesentrenes utarming av gamle bysentre, uheldig stimulering av bilisme, enormt arealforbruk til parkering hjelper ikke det spøtt. Kresne betraktninger som fremhever kvalitet og kompetanse i spesialforretningene kan ikke måle seg med almuens begeistring for utvalg og lavpris i varehusene. Snobbete harselering over harrystemningen i kjøpesentrene har ingen virkning på tilstrømningen. Enorme lukkete hangarer suger folk og penger til seg.
Sånn har det vært i mange år nå, men jeg og mine likesinnede har ikke oppsøkt slike steder. Kanskje har vi vært innom en sjelden gang, bare for å få bekreftet at slike steder er pyton. De er jo det, og omtales av alle som det verste vi har. Et pent middagsselskap kan holde det gående i timevis med hånlige utfall. Hele kultureliten skammer seg i kor over kjøpesentrene. For meg har det vært helt naturlig å være med på det.
Nå har jeg begynt å angre. Jeg har bestemt meg for å skifte mening. Jeg river skylapper og skjell fra mine øyne og gir plass for en ny virkelighetsoppfatning. Tolerant og fordomsfritt innrømmer jeg nå at kjøpesentrene er noe av det viktigste vår tid har gitt oss. Det er her det virkelige livet utfolder seg. Alt på ett sted. Hvor kan man ellers få konfekt, truser, støvsugerposer samt kafé, hyggepianist, spilleautomater og toaletter på én gratis parkering. Det er på tide å tørke av seg hånfliret. Kjøpesentrene er kommet for å bli. Også arkitekter er nødt til å bry seg om dem. Derfor ser jeg frem til at flere gjør som jeg og vedstår seg minst et besøk pr. uke. Vi skal være velvillige brukere, men samtidig opptre som strategiske pedagoger, som gode selgere av kvalitet i den trivielle byggevirksomheten. For mange kjøpesentre er kaotiske og smakløse. Her er mye å ta fatt i. Den dagen kjøpesenteret får byggeskikkprisen er vi kommet et godt stykke på vei.