Arkitektnytt

Statens vegvesen har, tror vi, invitert oss til presentasjonen av et av de største broprosjektene i verden – Hardangerbrua. Vi er opprømte og diskuterer hektisk hvilken rolle vi bør ha og hva vi kan si. NAL har vært tydelig i sin kritikk av at det ikke er arrangert internasjonal konkurranse. Sammen med NLA og RIF har vi vært i møter på departementsnivå. Vi har tidlig meldt tydelig ifra til Statens vegvesen og bedt om ny kurs. Statssekretæren har lovet å gjøre sitt for at det skulle bli en langt større satsing på arkitektur i prosjektet, og han ville gjerne samarbeide om et seminar om grenseoppgang mellom offentlig og privat i vegsektorprosjekter, uten at dette er fulgt opp.

Lederen i BAF, Kjersti Nerseth, har skrevet innlegg i Bergens Tidende, presidenten vår har markert synspunktene i de nasjonale dagsavisene og i radio. Arkitekturrådet for turistvegene er ikke med lenger. Vi har en suveren sak, noe vegkontoret værer idet vi entrer rommet, selv om vi vet at slaget er tapt. Vi skal markere en siste gang.

Da er vi plutselig fire arkitekter i rommet. Arkitekten for broen har arbeidet i et tverrfaglig team. I det teamet har arkitektens rolle vært begrenset. Så begrenset at det holdt med 500 000 kroner for innkjøp av arkitekttjenester. Og ikke nok med det, fritak fra både prekvalifisering og konkurranse på kjøpet. Ifølge vegkontoret er en hengebro en hengebro, og hengebromiljøet i Norge og faktisk i hele verden er knøttlite, derfor er en hengebro ikke mye å henge fingrene i for en arkitekt. Er det ikke da oppsiktsvekkende at arkitekten skal fronte hele prosjektet på pressekonferansen, hvorfor ikke ingeniørene, spør vi oss forundret?

Pressekonferansen skrider imidlertid frem. Vegsjefen er glad og stolt. Arkitekten presenterer forslaget. Pressen spør om hvor høye tårnene blir, om en kan sykle over, om båtene kommer under, om det er vurdert andre farger enn grå, osv. Vi sitter ganske tålmodige og ergrer oss over lokalpressen som ikke tar i de reelle konfliktene i saken. Bak oss sitter Naturvernforbundet og vibrerer. Takk og lov for at journalisten fra Teknisk Ukeblad stiller kritiske spørsmål til prosessen i forkant, hvis ikke hadde det virkelig blitt mye intetsigende prat. Spørsmålene fra Teknisk Ukeblad parereres imidlertid av vegkontoret med at de er kjempefornøyde med det forslaget som nå legges frem. Nå må vel avisene begripe at denne saken lukter dårlig? Helt til slutt, og etter at pressen har fått sitt, skal vi få lov til å stille våre spørsmål. Endelig får Kjersti Nerseth komme til orde, nå skal det skje! Nå kommer de gode spørsmålene. Nå kommer det vi har ventet på. Men så er det over. Et spørsmål og så var pressekonferansen over. Vi ble fortalt at vi ingen rettigheter hadde til å ta ordet på pressekonferansen; vi var faktisk ikke invitert (til tross for at de hadde sendt invitasjon til oss – nok en pussighet).

Og da kjenner jeg at jeg blir uendelig trist. Hvorfor var ikke denne salen full av pressefolk, fra hele landet, ja hele verden, hvorfor ville ikke vegkontoret bare fortsette å snakke om og vise frem den brua de var så stolte av, hvorfor var ikke kinnene våre røde av begeistring i stedet for irritasjon? Hvordan i all verden kan vi la være å bruke en slik sjanse for alt den er verdt? Tverrfaglig kompetanse kunne løftes, nye ideer, nye tanker kunne utvikles. Hardangerfjorden og Norge hadde fortjent et slikt løft!

Vi fikk plass i direktesendte debatter i NRK, både fjernsyn og radio. Vi greide å snu kunsthøyskolesaken, men denne saken taper vi dessverre. Statens vegvesen ville ikke gjøre broen til en internasjonal begivenhet. NAL både lokalt og sentralt markerte et tydelig synspunkt overfor myndighetene og Vegvesenet. Vi ble lyttet til, vi var synlige, men vi greide dessverre ikke å snu Vegvesenet i denne saken. Men neste gang vi skal bygge bro til over to milliarder, skal det gi et løft for arkitekturen, ingeniørkunsten og landskapsarkitekturen.