Arkitektnytt

Fysisk sett er dette en elegant liten paperback på 256 sider tekst og suggestive fotos. Det handler om drama, dans, film, musikk og alle de andre mer velkjente kunstarter. Og arkitektur. Det siste er behandlet i to selvstendige kapitler, Kyrkjerommets teologi og Arkitektur. Dessuten kommer temaet opp i et perspektivkapittel og i sluttavsnittene om «veivalg». Her bør spesielt anbefalingen om opprettelse av kirkelige ressurs- og kompetansesentre vekke interesse hos alle utøvende kunstnere inklusive arkitekter.

De nevnte kapitler om teologi og arkitektur bør leses med skjerpet blikk av arkitekter og kritiske spørsmål bør stilles: hva slags kirkebegrep opereres det med, snakker man om det totale arbeidsredskap (et multifunksjonelt anlegg) eller bare gudstjenesterommet, «det hellige rom»? Hva med komiteens virkelighetsoppfatning, er den representativ? Hva slags eksempelmateriale benyttes, hvor godt fundert er meldingens mange føringer i retning av må og bør?

Meldingen er ingen lærebok, selv om det er mye å lære av den. Det er tydelig at kirkerommets teologi er mer sentralt stoff enn arkitekturen. Teologiartikkelen er skrevet på et kraftfullt nynorsk, forfatter ukjent, og kan vel kalles grunnleggende for et luthersk-liturgisk kirkekonsept. Forfatteren inviterer til åpen dialog og fri kreativitet: «Sjølv om dette er rom vigde til ein særskilt bruk, er det likevel rom med moglegheiter og ikkje med avgrensingar. Kyrkjerommet er til for menneska si skuld og ikkje omvendt... Kyrkjebygget er eit mikrokosmos: ein stad der både himmel og avgrunn kjem til syne: Bygga er til for å romme livskultusen i møte med døden...»

Med andre ord, en liberal holdning til de konkrete utforminger. Ingen henvisninger til hva som fungerer godt i dag, erfaringer vi kan bygge videre på. I kapitlet Arkitektur finner vi følgende karakteristikk av flertallet av nybygde kirker siden 1950-årene, de såkalte arbeidskirker «fremstår som serviceinstitusjoner på linje med andre offentlige tjenestetilbud. Funksjonalitet, tilgjengelighet og alminnelighet er kjennetegn...».

Deretter kommer en setning som tyder på at komiteen kan være dårlig samtidsorientert, eller lufter egen ønsketenkning: «det skjer en kursendring innen kirkebygging nå». Påstanden begrunnes i ett eksempel, Mortensrud, der arkitektene har «knyttet an til arven fra de gotiske katedralene, og søkt å rendyrke de sakrale sidene ved kirkerommet» (som altså ikke har foldevegger til menighetssaler mv, de er plassert i annet, frittstående bygg). Dette er gjort som reaksjon mot de «mer trivelige og hverdagslige kirkerom og mot den rådende tanken om aktiv liturgisk deltakelse». Hvis det her siktes til lekfolks aktive, liturgiske medvirkning må det kalles en oppsiktsvekkende kursendring for statskirken! Og, hvis arven fra de gotiske katedralene var ledetråden, ville vel arkitekturen sett ganske annerledes ut. Heftet nevner forresten enda et eksempel, det gjelder konkurranseutkastene til ny kirke på Bøler, men her får vi ikke vite hva «kursendringen» består i.
Det er imidlertid lett å finne eksempler fra dagens virkelighet på at kursen ligger temmelig fast: I 2004 ble Søm kirke utenfor Kristiansand vigslet, og det ble også Vardåsen i Asker. Begge er romslige, multifunksjonelle anlegg med selve kirkerommet godt tilrettelagt for gudstjenester, konserter og annet. I det hele tatt er meldingen svært, svært forsiktig med å kommentere konkret noe som helst, spesielt hva som foregår i de allerede bygde kirkeanlegg, og kan heller ikke gi noen indikasjoner på hva manglende eller foreliggende arkitektoniske uttrykk består i. Komiteen presterer også tåketale når den tilsynelatende tar et oppgjør med det hittil udefinerte uttrykket «arbeidskirkekonseptet»:

«Det er kjent at arbeidskirkene støter fra seg mange av dem som tar kirken i bruk i forbindelse med de store overgangsritualene...»
Slike kirker har, ifølge forfatteren, en rekke aktiviteter som «utilsiktet virker fremmedgjørende på dem som ikke er sterkt engasjert i alle aktivitetene». Ja vel, men skal man derav slutte at besøkende til «overgangsritualene» uteblir fordi de ikke liker kirkens øvrige aktiviteter blant unge og eldre?

La gå at dette er et komitéprodukt, at dagens virkelighetsbeskrivelse er spinkel og de ulike tekster tvetydige. Ingen vedtak er gjort og ingen penger avsatt til ditt eller datt. Meldingen er sendt ut på høring, og kirkemøtet skal på høstens møte ta stilling til utfordringer, visjoner og veivalg. La oss hilse meldingen og den videre, kirkelig-interne diskusjon velkommen. Det er på tide at kirken som oppdragsgiver (forsterket med kommunal politisk og byggefaglig ekspertise) for bl.a. arkitektene ruster seg og er seg bevisst på hvor mye sluttresultatene er avhengig av en engasjert og intelligent bruker. Kirken trenger arbeidsredskaper, men enkeltmennesker trenger også åndelige impulser fra dyktige arkitekters, og øvrige kunstneres, bidrag.

For dem som tror at «hellige rom» kun dreier seg om stillhet og meditasjon, gjengis nedenfor et av heftets originale utsagn, denne gang fra en kirkemusiker. Det å tegne en kirke skal visst alltid måtte være en helt særegen utfordring!