Arkitektnytt

– Jeg håper ikke slike avstemninger og kåringer tar motet fra arkitektene. Det er viktig og spennende at de fortsetter å utvikle arkitektur for det sakrale, sier prest og kirkebyggekspert Margunn Sandal.

Debatten går fremdeles: Er nyere norske kirkebygg stygge eller fine? Nylig ble Østre Porsgrunn kirke kåret til «Norges styggeste kirke» av leserne til den kristne avisen Dagen. I den uhøytidelige kåringen ble 20 kirker fra etterkrigstiden satt opp mot hverandre. 

Fredag uttalte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk til Arkitektnytt at avstemningen viste at «vi bør lytte til folket» i utformingen av nye kirker. «En kirke skal se ut som en kirke - ikke en betongkloss», slo Selbekk fast. 

Striden om nye kirkebygg er gammel, forklarer prest Margunn Sandal. I 2014 leverte hun doktorgraden «Overskridende arkitektur. En undersøkelse av det sakrale i nyere kirkebygg» og er nå prest i Frogner kirke i Oslo. Her sammenlignet hun kirkene Mortensrud (Jensen & Skodvin) og St. Hallvard (Lund & Slaatto) i Oslo og Bagsværd kirke (Jørn Utzon) i København.

Hoppbakke og kraftstasjon

Hvordan moderne kirkebygg ser ut har alltid hengt sammen med både samfunnsutviklingen generelt og hvordan kirken selv og bruken av kirkebyggene har forandret seg. Allerede mot slutten av 1800-tallet så man at kirkebygg ble tatt i bruk til andre ting enn kun det seremonielle, forteller Sandal. Den såkalte småkirkebevegelsen bygde kirker der det ble drevet et omfattende sosialt arbeid, og med den diakonale innsatsen fulgte behovet for nye romprogram. 

Den store utforskingen av nye former og uttrykk i kirkearkitekturen skjer først etter andre verdenskrig. Nok en gang er det den sveitsiske arkitekten Le Corbusier som provoserer. Hans kirke fra 1955, Notre-Dame du Haut, i Ronchamp øst for Paris, ved grensen til Sveits og Tyskland, regnes som et av hans mest eksperimentelle byggverk.  

– Dette var den første kirken som virkelig ikke så ut som en kirke. Dette satte i gang noe også i Norge, sier Sandal. 

Den første virkelige eksperimenteringen kom med Kirkelandet kirke i Kristiansund (Odd Kjeld Østbye) i 1964 og utover dette tiåret ble kirkebygg-diskusjonene mange. Under overskriften «Keiserens nye kirke» skrev domprost Per Lønning i 1966 i Kirkebladet om nyere norsk kirkearkitektur: «Fra folkedypet lyder en røst: Men dette er jo ingen kirke jo, det er en skihoppbakke oppå et kjøpesenter!»

I Morgenbladet i 1969 skrev redaktør Bøchmann om arkitekter og andre som ville at kirker skulle se ut som garasjer eller transformatorstasjoner, at de ikke forsto folks søken etter det sakrale, etter noe opphøyd. Og han var hellig overbevist om at dersom kirken fortsatte å bygge «moderene» kirkebygg ville den i løpet av en generasjon eller to miste kontakt med folket.  

– Så de nye kirkene  skapte masse frustrasjon. Kirkene  ble kalt for siloer, moderne kraftstasjoner og noen ganger omtalt som direkte «gudsbespottende». De var utformet i helt fremmed språk og folk klarte ikke se på dem som kirker. 

Teologisk endring

Samtidig fant det sted en teologisk endring i kirken. Kirken skulle endres og mange ønsket ikke lenger at kirken skulle ligge på opphøyde steder. Man mente at gud fantes overalt i hverdagen og ikke bare i de hellige kirkene. 

– Da Utzon bygget en sakral kirke i Bagsværd var det uten å bli bedt om det. Den lokale presten ville ikke at han skulle forsøke å lage et hellig rom. Dette var en tid hvor noen mente nye kirker burde ligge i kjelleren på boligblokker eller i tilknytning til  kjøpesentre - ikke lenger ruve på bakketoppene. 

Sammenvevd med denne utviklingen skulle også bruken endres. Samtidig hadde ikke samfunnet råd til å bygge klassisk storslått kirkebyggene. Kirkene skulle brukes til konfirmasjonsundervisning, barnehage, sosiale møteplasser. De ble flerbrukskirker – eller det noen i dag kaller arbeidskirker.

– Bruken ble det viktigste og det ble kanskje mindre viktig hva bygget utstrålte. Flerbrukskirkene fikk blant annet tilnavnet «kaffedraler», humrer Sandal. 

– Det skulle være noe hverdagslig over dem, noe som ikke bare må sees på som negativt. Mange av disse kirkene lå i drabantbyene og ble viktige møtesteder for mange mennesker i et Norge preget av befolkningsvekst. 

Kort brudeprosesjon

Likevel ble det mye motstand. For i jakten på det folkelige og inkluderende forsvant noe av det sakrale. I tillegg oppsto noen helt konkrete, kanskje litt uforutsette, konsekvenser. Alteret ble flyttet frem i kirkerommet og menigheten ble plassert i halvring rundt presten – også dette i tråd med gjeldene liturgisk og teologisk utvikling. Det korte kirkegulvet gjorde at brudepar fant andre kirker å gifte seg. I begravelser kunne folk  føle ubehag ved å gråte  foran dem som satt på andre siden av kisten. 

– Det var også vanskeligere å gjemme seg vekk på bakerste benkerad. Mange opplevde rommet som ubehagelig. Dette ville ikke folk ikke ha.

Da Mortensrud kirke sto ferdig i 2002 var det derfor med klassisk kirkegulv og stolrader. Sandal opplever at man de siste tiårene har prøvd å forene den sakrale kirkeopplevelsen med det funksjonelle. 

– Fornemmelse av gudsnærvær er mest sanselig og ikke noe man reflekterer over. At arkitekter med lys, materialvalg og utforming av romløsning må prøve å gi svar på hva noe så overskridende som et rom for møter med gud skal være, er veldig spennende. 

– Trist debatt

– Hvordan leser du debatten rundt denne Dagen-avstemmingen? 

– Det er trist for det reflekterer at mange fremdeles opplever seg som fremmede i de nye kirkebyggene, og at man ikke har klart å jobbe godt nok med det sakrale. Samtidig tenker jeg det må jobbes videre med dette. Kirken trenger arkitekten og de tilfører oss nye erfaringer. Kirken kan ikke stivne i et gammelt uttrykk. 

Hun har samtidig en etterlysning eller oppfordring.

– I andre land ser jeg arkitektene i mye større grad prøver å kombinere nytt og gammelt. Det har vi kanskje ikke vært så flinke til i Norge.