Arkitektnytt

I bygningshistorisk sammenheng er kirkene våre viktigste bygninger. Dette er smykket og kulturbygget som enhver by og bygd har. Oppføring av kirker ble etter reformasjonen knyttet til kongen. Han ga tillatelse, og det ble sørget for at kirkene ble betjent. Fortsatt er systemet mye det samme. Nye kirker skal godkjennes av Kirkedepartementet hvor kostnader, finansiering og brukeligheten av prosjektet blir vurdert. Kirkerommets inventar med liturgiske møbler skal etter den nye kirkeloven av 1996 godkjennes av biskopen. For vurdering av kirkeprosjektene benyttet kongen/kirkedepartementet seg av arkitekter som Hans D. F. Linstow, Chr. H. Grosch og J. W. Nordan, og det ble laget tegninger av kirketyper som menighetene kunne benytte.

Den norske kirke er økonomisk knyttet til kommunene. Når en ny kirke bygges, forpliktes kommunen til å dekke utgiftene til bygging, drift og vedlikehold. Kirkedepartementet godkjenner bygget bl.a. når slike vedtak foreligger.

Kirkedepartementet har også vært ansvarlig for arbeid med og utgivelse av kirkens liturgier. Kirkerom og liturgi henger sammen. Rådgiver(e) for vurdering av det praktisk- og liturgisk- funksjonelle er ansatt i Kirkedepartementet. Gjennom årene ble det her samlet en rekke erfaringer, og det gis råd både for nye og gamle kirker. Kirkedepartementet utgav «Kyrkjebygging. Ei orientering» i 1989 (tidligere utgave 1969). Siden 1991 er det årlig blitt utgitt informasjonsblader med ulike emner tilknyttet kirkebygget (Kirkekonsulenten informerer).

I 1969 ble Kirkerådet opprettet. På 70-tallet ble det her etablert en kirkebygg-gruppe hvor også Kirkedepartementets rådgivere var med. Gruppen så på kirkene som var bygget etter krigen, og fikk brukernes vurderinger. Resultatet ble bl.a. publikasjonene «Kirkebygget, – møteplass for himmel og jord» (1978) og «43 nye norske kirker» (1982). Begge utgitt av Kirkerådet. Materialet fra undersøkelsen og «Kirkekonsulenten informerer» er senere, sammen med mye annet stoff, samlet i boken «Kirken som bygg og bilde» (Asker, 2001).

Å tegne kirke er en spennende og krevende oppgave. Min erfaring er at de fleste arkitekter har alt for liten kjennskap til funksjoner og krav som må stilles til kirkerommet. Et orgel er langt større enn man tror. Liturgisk kor skal ha god kontakt med resten av menigheten og være med i samlingen rundt bordalteret. Ved konserter skal man unngå at alter og døpefont blir nedrigget av utstyr (nok plass annet sted). Det skal være god plass på dåpsstedet. Det skal være plass til å knele for brudeparet. Desto mer man kjenner til ritualer, symboler og uttrykk, desto friere blir man i skapelsesprosessen. Hva betyr vannet? Hvorfor har retningen mot øst så spesiell betydning? Forholdene må legges til rette for den som kommer i kirken for å møte Guds ansikt også i andres ansikter, eller for den som helst vil gjemme seg litt bort og føler trygghet ved en søyle. Tilrettelegging for funksjonshemmede er naturligvis en selvfølge, enten det nå er plass for rullestoler eller å unngå motlys som gjør liturgen til en svart silhuett.

Kirkebygget inspirerer til å bruke spennende former og nye konstruksjoner. Men faren er at man ved valg av et bygg blir så henført av et tårns uttrykk, en konstruksjon eller noe annet som gjør at man undervurderer andre funksjoner. Så må man etterpå slite og snu om på ting for å få forhold til å fungere så noenlunde. Kirkedepartementets kirkekonsulents oppgave er blant annet å kvalitetssikre kirkebyggene, slik at de kan fungere i mange ulike sammenheng. Noen arkitekter vil føle dette som innblanding, spesielt dersom man ikke kjenner til godkjenningsordningen. Enhver arkitekt vil alltid vurdere løsninger opp mot hverandre. Det han har erfaringer og kunnskap om, får naturlig nok større prioritering enn det han kjenner lite til. Jeg håper at resultatet av arkitektkonkurransen viser at man har god kjennskap til kirkerommets funksjoner og symboler. Lykke til!