Kirkebrutalisme til filmen
I disse dager blir brutalistisk kirkearkitektur landet rundt gjort om til stillferdig film.
St. Hallvard i Oslo, 1966, Lund & Slaatto
Haslum krematorium i Bærum, 1965, John Engh
Bakkehaugen kirke på Tåsen i Oslo, 1959, Ove Bang/Erling Viksjø.
Åssiden kirke i Drammen, 1967, Harald Hille og Odd Østbye
Grim kirke i Kristiansand, 1969, byarkitekt Alv Erikstad
Lagaard kapell i Stavanger, 1984
Rossabø kirke i Haugesund, 1972, Per Amund Riseng og Jan Stensrud
Slettebakken kirke i Bergen, 1970, Tore Sveram
Landås kirke i Bergen, 1966, Ola Kielland-Lund
Eidsvåg kirke i Bergen, 1981, Lund & Slaatto
Kirkelandet i Kristiansund, 1964, Odd Østby
Steinkjer kirka, 1965, Olav Platou
Eysteinkyrkja på Dovre, 1969, Magnus Poulsson
St. Magnus menighet i Lillestrøm, 1988, Lund & Slaatto
Da Paul Tunge var innspillingsleder og locationspeider på filmen «Kompani Orheim» i 2011, lette han etter en passende kirke i Stavanger-området.
– Det som slo meg var hvor mange av de moderne kirkebyggene fra 1960-tallet som ligger i klassiske arbeiderstrøk med arbeiderboligbebyggelse rundt seg. Jeg begynte å tenke på hvor rart det er, og om folk faktisk reflekterer over at disse fantastiske byggene ligger der, forteller filmskaperen.
Det formet seg en ide om at det kunne bli en film av kirkebygg fra tiårene etter krigen.
– Det blir ingen klassisk dokumentar. Vi har mange, lange tagninger der kameraet flyter gjennom rommet. Det skal oppleves som å være i de ulike kirkerommene.
Sammen med kollega og venn Egil Håskjold Larsen har han nettopp avsluttet årets sommerferie, tilbrakt i bil og i kirker. De to filmskaperne har lagt bak seg 300 mil og filmet i drøyt ti kirker i løpet av åtte dager.
– Hehe, jeg har vært innspillingsleder i mange år og er god til å planlegge...
Fra grafitti til brutalisme
Tunge jobber til daglig med film. Han har egne mindre prosjekter, og jobber som innspillingsleder på større produksjoner. Han har vært fascinert av skandinavisk møbeldesign så lenge han kan huske, og har samlet på møbler fra 60- og 80-tallet i mange år. I tillegg har han vært grafittikunstner, og gjort flere av de største verkene sine på bygninger.
Ulike innfallsvinkler
Filmen blir rundt 30 til 40 minutter lang og for hver kirke varierer filmuttrykket. Noen ganger starter de i nabolaget eller inne i et hus ved siden av for å understreke den kontrasten mange av kirkebyggene utgjør i forhold til omgivelsene sine.
– Da vi skulle filme Rossabø kirke i Haugesund starter vi gjennom leiligheten til en gammel kvinne som har bodd ved siden av siden lenge før den ble bygd. Hun har kikket ut på den siden starten og fortalte at den hadde vært veldig kontroversiell. Men så sier hun også at man blir glad i kirken sin etterhvert, uansett, forteller Tunge.
Hyldest til byggherrene
– Dette er et idealistisk prosjekt og det er vanskelig å si hvilke visningssteder filmen får. Vi har kontaktet en del museer, blant annet Nasjonalmuseet og Doga, forteller Tunge.
Enkelte av kirkene er veldig tynt dokumentert. I noen tilfeller har det til og med vært vanskelig å finne ut hvem som har tegnet bygningen. Dermed blir filmen en viktig dokumentasjon.
Tunge sier også at filmen på mange måter er en hyldest til menighetene som fikk bygd disse vanvittig fine bygningene og rommene.
– Alle sammen bryter jo ganske fundamentalt med det som ble bygget av kirker i tiårene før, sier Tunge.
Tunge og Larsen har ennå ikke penger til å sluttføre planene sine. Ennå gjenstår Harstad kirke, Tromsdalen kirke (Ishavskatedralen) og helst ville de vært i Vadsø og Hammerfest og gjort opptak av bykirkene der. Ergo søker de penger der de kan, og håper å få dokumentert enda mer vakker, sakral betong de nærmeste månedene.
