Arkitektnytt

Tre pyramideformede, glassdekte bygninger rager opp til ti etasjer på Tromsøs kaikant, omgitt av noen lavere bygninger med fargede felt i rødt og oransje som speiler seg i vannflaten. Det skimtes kaféliv på bakkeplan, to koftekledde kvinner nærmer seg inngangen, mens en turist kikker opp og knipser bilder av den ruvende bygningen. Et knippe 3D-illustrasjoner visualiserer et nytt gigantprosjekt i byens sentrum: Tromsø arktiske urfolkssenter.

– Det ble mislykka, kan du si. Det bar ikke frukter og hadde ikke røtter i de rette miljøene.

Det sier Øystein Oldervoll, nestleder i Romssa Sámi Searvi (Tromsø sameforening), som i over tjue år har vært i dialog med offentlige og private aktører for å etablere et felles samlingssted for samer i Tromsø. Da det i 2017 plutselig ble lagt fram tegninger til et urfolkssenter, ble det likevel skrinlagt umiddelbart.

Urfolksbyen Tromsø

Flere samer enn noen gang bor nå i byer, både på grunn av en generell urbanisering og som følge den samiske revitaliseringen, der flere blir bevisst sin samiske identitet og melder seg inn i samemanntallet. For første gang topper Tromsø listen over kommuner hvor det bor flest samer, og allerede i 1995 bestemte kommunen at byen for framtida skal være en internasjonal urfolksby. Navnet ble promotert under søknadsprosessen til vinter-OL, og fulgt opp av Romssa Sámi Searvi med forslag til en rekke tiltak for å følge opp.

Én del er hvordan byen promoteres utad, som «Gateway to Sápmi». Samtidig er kampen for språk, med undervisning på ulike samiske språk fra barnehage og opp til masternivå, fortsatt en av de viktigste bærebjelkene, både som et møysommelig bøtearbeid etter fornorskningstida, og for å utvikle samisk språk og kultur videre. Turisme og kommunale tjenestetilbud er prioritert, men med den stadig voksende samiske befolkningen øker også behovet for et felles samlingssted.

Mangel på realisme, og ikke minst mangel involvering av de samiske miljøene, var hovedårsaken til at det arktiske urfolkssenteret ble lagt på is, forklarer Oldervoll. 

Trangen til å bygge stor

– Et ord som har vært brukt om dette, er «gigantomani», skyter Vidar Andersen inn.

Andersen er tidligere leder av Romssa Sámi Searvi, i dag politisk nestleder i Norske Samers Riksforbund og sitter i arbeidsgruppa for Samisk hus i Tromsø. Han er enig i Oldervoll sin vurdering, men mener også at forslaget til urfolkssenteret skriver seg inn i en tendens der det gjelder å bygge høyt og stort. Han nevner Tromsøs ferske badeanlegg, den omdiskuterte, 13-etasjes boligblokken «Solseilet» midt i trehusbebyggelsen og Prostneset havneterminal, som betegnende prosjekter bygd på en trang til å bygge stort, høyt og framtredende. 

Det nye urfolkssenteret skulle være 25 000 kvadratmeter stort. Nå har Romssa Sámi Searvi sammen med kommunen og fylkeskommunen satt i gang en ny prosess som starter i en annen ende, i 400 leide kvadratmeter på Veitasenteret, et kjøpesenter i Tromsø sentrum, skal program, aktiviteter og driftsform for Samisk hus etter planen nå testes.

– Et sted for Gáisi Giellaguovddáš (Samisk språksenter) og hvor miljøene kan samles, aktiviteter, holde kurs, utøve duodje (samisk håndverk, jour.anm), avvikle kulturelle arrangement. Og et kaffehjørne så klart.

Det skal ikke stå på aktører og aktiviteter for innhold, forteller Oldervoll og understreker at på denne måten får de erfaring som danner grunnlag for en mer permanent løsning, og tid til å finansiere prosjektet.

Hvordan vises det samiske?

– I byene får vi en spenning mellom tradisjon og innovasjon. Og med en voksende samisk befolkning i byen, tvinger det fram presentasjoner av det samiske, sier Camilla Brattland.

Brattland er førsteamanuensis ved institutt for samfunnsvitenskap og kulturforståelse på Universitetet i Tromsø. Hun underviser blant annet på et nyoppstartet masterprogram i nordisk byplanlegging. I regi av et europeisk forskningsprosjekt på sensitiv turisme, har hun undersøkt hvordan det samiske representeres for turister i og utenfor byen. Dukker i plast, kofter og reinsdyrkosedyr, blandet med søljer og ullsjal av god kvalitet. Et økende antall suvenirbutikker i Tromsø sentrum stiller ut «samiske» produkter, side om side med reiselivsaktører som tilbyr «The Authentic Sami Cultural Experience» med sledekjøring og mating av rein.

Mange kritiserer denne profileringen der godt innpakkede kinesiske vinterturister kjøper samiske luer, som paradoksalt nok ofte er produsert på en fabrikk i Kina. Brattland har med en gruppe forskere og studenter ved universitetet sett nærmere på produktene, forhandlerne og reiselivsoperatørene, og er mer nyansert i sitt syn. De fant flere butikker med produkter av høy håndverksmessig kvalitet, og også tilfeller hvor samiske familier selv er forhandlere. 

Anledningen viktigere enn stedet

Spørsmålet er hvor mye man kan kan innovere før det går for langt, poengterer Brattland og trekker samtidig fram det midlertidige som vel så interessant når man snakker om innlemming av samisk kultur i urbane miljøer. Det er ikke nødvendigvis slik at det er byen eller stedet som virker inkluderende for ulike kulturelle grupper i en by, men anledningene for samlinger omkring spesielle begivenheter eller knyttet til ulike institusjoner, framhever Brattland.

– Man får et konglomerat av ulike samiske kulturer i byen, og da oppstår behov for å møtes på tvers av disse. Samisk uke er et eksempel på en temporær aktivitet som for en periode setter preg på hele byen og samler de ulike samiske miljøene.

Maraton for Samisk uke

Samisk uke arrangeres hvert år i forbindelse med samefolkets dag den 6. februar. I en rekkebyer og bygder markeres dagen, i 2017 ble Trondheim omgjort til Tråante, sitt sørsamiske navn, for å markere hundre-årsjubileet til det første samiske landsmøtet og som satte et samisk pre g på hele byen med storstilt feiring av samisk kultur. Samme år gjorde Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø et lignende grep. De omdøpte museet til Sámi Dáiddamusea, fylte huset med samisk kunst med utstillingen There Is No, en tittel som understreker det faktum at det ikke finnes noe samisk kunstmuseum. Man trenger ikke gå lenger enn femten år tilbake før det ikke engang ble heist et flagg i Tromsø. I dag fylles en hel uke med seminarer, markeder, samisk mat og konserter og andre kulturelle arrangement. Det hele starta med maraton.  

Det urbane reinkappløpet

Siden 1996 har Nils Isaksen Hætta arrangert Midnight Sun Marathon i Tromsø. Som daglig leder i stiftelsen ved samme navn, har han etablert en rekke omfattende idrettsarrangementer som involverer og engasjerer lokalbefolkningen så vel som internasjonale deltakere. I fjor deltok løpere fra over 80 nasjoner, forteller han ivrig.

– Jeg har stor tro på at enkeltarrangement kan ha enorm betydning for en by, mener Hætta.

Idrett er utgangspunktet for Hættas virke, men siden 2005 har også hans samiske bakgrunn fått ta større plass i arbeidet. Gjennom samarbeid med Samisk idrettsforbund, kom en ny idé.

– Vi så potensialet for å ha det midt i en by, det måtte bli spektakulært! Det ble det, sier Hætta.

Hætta forteller om hvordan de avviklet reinkappkjøring, midt i Tromsø sentrum. Som offisiell NM-sprint, konkurrerer kuskene som står på ski, om å lede reinen først i mål. Tiden stopper når reinens snute passerer målstreken, i enden av gågata. Det måtte holdes en søndag med stengte butikker så de kunne sette opp gjerder og fylle Storgata med snø og folk.

– Det første året landa det tilfeldigvis på 6. februar. I 2005 fantes det ingen offisiell markering av Samefolkets dag i Tromsø, det var ikke engang vanlig å heise det samiske flagget. Det som opprinnelig var planlagt som et rent idrettsarrangement, ble også oppfattet som en feiring og fikk stor oppmerksomhet, forteller Hætta.

Bygger på samisk markedskultur

Reinkappkjøringa ble starten på det som skulle utvikle seg til en hel rekke aktiviteter og innhold – og en hel Samisk uke hvert år. Flere aktører legger aktiviteter til februaruka, i år var byens rådhus smekkfullt da feiring med taler, musikk og bidos, samisk reinkjøttsuppe, stod på programmet. Hætta og Midnight Sun Marathon sørger for årlig lassokasting, vintermarked og reinkappkjøring. I år la et enormt cruiseskip til i havna, de ringte Hætta for fire år siden for å booke kaiplass til den populære reinkappkjøringa som i år samlet rundt 2500 mennesker langs storgata.

– Disse arrangementene trekker på en historisk samisk tradisjon med utbredt markedskultur og religiøse forsamlinger – og utbredte sportsstevner, der samisk idrett som reinkappløp, lassokasting, men også fotball, scootercross og håndball samler samiske familier og bygder rundt aktiviteter, sier førsteamanuensis Camilla Brattland.

Brattland bemerker hvordan Hætta og Midnight Sun Marathon sitt arbeid både representerer noe nytt, med reinsdyr i full sprint forbi Lindex og salgsboder med samiske håndtverk på Stortorget. Samtidig understreker hun hvordan samlingene omkring handelsmarkeder bygger på tradisjoner som går hundrevis av år tilbake.

 Urbanisering av beiteland

I Kautokeino har andre utfordringer preget sentrum. Planlegger Jenny Mikalsen har gjennom konsulentselskapet Rambøll vært med å utarbeide forslag til en sentrumsplan for Kautokeino. Hun så at det trengtes en annen tilnærming når man jobber med stedsutvikling der reindrift og utmark er grunnleggende næringer.

– Vi oppdaga etter hvert at det her var viktig å nettopp ha plass rundt seg. I boligområdene var det behov for plass til utstyr – skuter, ved, lasso, plass til å tørke skinn og muligheter til å komme til utmarka og vidda. Tomtene har derfor en helt annen størrelse enn urbane boligfelt, sier Mikalsen.

«Den kompakte byen» med sentralisering av funksjoner og knutepunktfortetting som modell for «bærekraftig» steds- og byutvikling, måtte kasseres. Boligområder og tomter som ser romslige ut, har gjerne en funksjon som utfart til reinbeitet, lagring av utstyr eller tørking av kjøtt.

Samisk møteplass som investering i byen

Mikalsen jobber i dag i planavdelingen i Tromsø kommune, og trekker paralleller fra arbeidet i Kautokeino til Tromsø. Selv om situasjonen tilsynelatende er radikalt annerledes i Tromsø, en by i vekst med over 70 000 innbyggere, har Tromsø også en historie med sjøsamisk bosetting og reindrift tett inntil byen. Dette er fortsatt en del av Tromsø, men lite synlig i dagens bysentrum. Reindrift i nærhet til byen blir stadig utfordret med innskrenking av areal og økende bruk av fjellene omkring byen.

På Kvaløya like utenfor byen jobber private og kommunale aktører med å utvikle 400 mål til «Arctic Center», et helårsanlegg med alpinbakke, konferansesenter, hoteller og hyttefelt. Heller ikke dette naturområdet er «tomt». Reiselivsanlegget planlegges midt i område for eksisterende reindrift, kommer i konflikt med samiske kulturminner – og møter motstand fra Sametinget. Planene vekker gjenklang av det Vidar Andersen mener kan være uttrykk for «gigantomani», og står i kontrast til ideene de vil bygge Samisk hus på. Han mener at Tromsø kommune bør innse at det er en investering å bygge en samisk møteplass, som igjen vil gjøre at flere kan trives i byen som samer.

– Grunntanken bak Samisk hus er å samle det samiske miljøet som et sted for alle. Huset vil være et sted for utvikling av det samiske samfunnet i Tromsø, en arena for å utøve vårt språk og vår kultur, slår Andersen fast. Selv etter en flere tiår lang diskusjon ser han optimistisk på mulighetene og mener de er nærmere enn noen gang å etablere et felles samisk møtested i den arktiske hovedstaden, selv uten storslåtte 3D-visualiseringer, sier Andersen.