Arkitektnytt

«Ja fri og bevare meg vel,» sa byråds­leder Lae. «Dette er jo fantastisk for norsk arkitekturpolitikk,» istemte kulturminister Giske.

Tidligere på dagen hadde byrådslederen og kulturministeren i fellesskap bestemt at nok et vinnerprosjekt i en norsk arkitektkonkurranse skulle legges i skuffen. Nok en gang må arkitekter forstå at det enten ble for dyrt, for høyt eller bredt, eller – som byråds­lederen ga som grunn for å droppe vinneren på Vestbanen – «vi var i ferd med å kjøre oss litt fast».

Arkitektene nedlegger betydelig egeninnsats for å delta i konkurranser, mange kontorer benytter årets overskudd til å delta. At ikke alle kan vinne, ja det er en del av gamet, men at det ikke blir noe av i det hele tatt, det sliter på troverdigheten. Det dreier seg om omdømme og respekt for konkurranseinstituttet og de ressursene som nedlegges. Vi bør på ingen måte applaudere en utvikling som bygger på ansvarsfraskrivelse og politisk vingling, men heller markere en klar profil imot. Norge må være et land der konkurranser er til å stole på.

Landsstyret måtte legge bredsida til for å sikre at Statsbygg gjennomførte Snøhettas vinnerprosjekt for ny kunsthøgskole i Bergen. Tilsvarende måtte vi presse på for at Oslo kommune skulle følge opp forpliktelsene til Julien de Smedt i Holmenkollkonkurransen. To profilerte konkurranser hvor vinnerprosjektet var svært nær ved å bli droppet.

«Alt er egentlig i spill,» uttalte direktøren for Nasjonalmuseet i høst da tumultene omkring museet var store. Hvor rett hun hadde, vet hun vel ikke en gang selv. Dessverre synes det nok en gang å være arkitektene som betaler prisen for nye runder i spillet. Hvordan kan da det offentlige bøte på den skaden deres troverdighet nå har fått? Ved å inngå kontrakter med arkitektene som det vil være dyrt å tre ut av. Slik kan de sørge for at det skal mer enn et enkelt pennestrøk til for å skrinlegge vinnerprosjektet i en arkitektkonkurranse.