Arkitektnytt

Men så tok nysgjerrigheten overhånd. For sammen med spørsmålet lå også en invitasjon til å være med på å snu på flisa i trebransjen. Nå var riktignok de spurte kvinnene ingen hvem som helst når vi snakker om tre. De var arkitekter, landskapsarkitekter, anleggsgartnere, tømrere, kunstnere, samt en møbelsnekker og folk fra reklamebransjen – alle med forkjærlighet for tre og erfaring fra å jobbe med materialet. Sammen dannet disse 13 Norges første kvinnelige idéskapingsseminar med lisens til å fornye trebransjen. Ingen enkel oppgave å løse på tre dager. Men med god hjelp fra NTNUs idélaboratorium Oasen kom de overraskende langt på vei.

 

Tre er en viktig nasjonal ressurs også for framtida, og trebransjen må følge med i tiden ved å utvikle ny produksjon og finne nye bruksområder for tre. I Nord-Trøndelag har det resultert i prosjektet Verdiskaping i trebransjen.

– Dette er et utviklingsprosjekt hvor verdiskaping skjer gjennom å koble sammen aktører og gode ideer, sier Per Reidar Ness, seniorrådgiver ved Nord-Trøndelagsforskning og leder for ViT. – Vi trenger mange kloke hoder, og vi ser viktigheten av å bringe kvinnene inn i større grad. For det er ikke til å komme fra at Norges treindustri er dominert av menn på alle arenaer.

– Å benytte seg av kompetansen og kreativiteten til bare den ene halvparten av befolkningen er dårlig ressursutnyttelse. Der alle tenker likt skjer det for lite, mener Kirsti Haagensli, som sitter i styret i Jenter i Skogbruket (JiS). De ble utfordret til å få med jentene.

 

Nyskaping og utvikling hindres ofte av vanetenkning, indre og ytre fordommer og konvensjoner. Idélaboratoriet har utviklet en rekke metoder som hjelper deltagerne til å se forbi disse. – Idéskaping er en prosess, det er ingen som har et ferdig svar på forhånd, forklarer Urd Schjetne fra Oasen. – Vi er som Askeladden som tar med seg ting underveis, og generer ideer ut fra teft og magefølelse. Askeladden har en holdning preget av intuitiv åpenhet, spontanitet, improvisasjon, nysgjerrighet og lyst, forklarer hun.

 

I praksis betyr det at gruppene ut fra inspirasjonsobjekter og bilder som metaforer, samt setninger og ord undersøker nye koblinger og leker med assosiasjoner som kommer. Et bilde av ei balløkke skal pares med ordet vektløshet. Hvilke assosiasjoner settes i sving og kan knyttes til tre?

 

At de ser gjennom litt andre briller i en slik prosess enn menn gjør, er jentene enige om mens de går løs på oppgavene. Plast, papir, bølgepapp, isopor og spon, alle typer materialer utforskes, for ingenting skal være uprøvd i jakten på nye ideer.

 

Sammen med Hege Brende styrer Urd Schjetne prosessen med sikker hånd. Etter en tid kaster hun gruppene ut i morfing og kokkekamp: Her er det om å gjøre å koble sammen elementer som ikke hører sammen til en ny helhet. Morfing er hentet fra data- og animasjonsverden hvor en figur transformeres til noe annet. For de kreative sjelene betyr morfing å ta askeladdobjektene som de har plukket opp i forrige runde, og koble de sammen til produktideer. Her skal gruppens ressurser og bakgrunn opp på det samme matlagingsbordet for å se hva slags rett akkurat de kan komponere med sine ingredienser.

Etter hvert som tiden går tvinges gruppene til å utvikle nye ideer, som kan være både ubrukelige og surrealistiske, men blant det utenkelige kan et potensial for fremtiden nettopp ligge, understreker Urd Schjetne.

 

Tre kreative døgn gir nødvendigvis resultater. Ett vell av ideer, skisser, tanker og produkter er resultatet. Like viktig som konkrete produktideer er selve prosessen. I jakten på nye produkter og markeder er det viktig å bruke mange innfallsvinkler og samle folk med helt forskjellige erfaringer. Det gjelder ikke bare for trebransjen, men i alle situasjoner der ideutvikling er sentral.

– En fantastisk opplevelse, sier Reidun Holthe etter at inntrykkene har sunket litt. – Ideene kom bare av seg selv, mens vi utforsket materialene og drodlet rundt bilder og stikkord. Hele tiden med magefølelsen som et godt korrektiv. Med min tømrerbakgrunn tenker jeg mye på praktiske løsninger og kvalitet på materialene. Slik utfylte vi hverandre alle sammen. 

 

Et annet viktig resultat er nettverksbyggingen som fant sted under seminaret. Landskapsarkitekt Jorunn Munkeby fra Stjørdal er en av de som ser verdien av et slikt nettverk, ikke bare for bransjen, men også for hver enkelt deltager. – Nå har jeg mulighet til å snakke med noen som skjønner hvordan jeg tenker og kan diskutere ideer med dem.

 

Idéskapingsseminaret og nettverksbygginga gir flere kvinner mulighet til å involvere seg i trebransjen. – Nye relasjoner og samarbeidsteam som vi har vært vitne til nå skaper uten tvil bedre produkter. Kvinneblikk har ofte et annet fokus og kan føre til at man endrer litt perspektiv, sier Kjersti Haagensli fra Jenter i Skogbruket.

Hva som skjer videre er mye opp til Verdiskapingsprosjektet.

– Dette beviser at ideene finnes, og at de myldrer bare vi klarer å skape arenaer der aktørene kan møtes og nettverk etableres, sier Per Reidar Ness og fortsetter: – Vi sitter nå med en portefølje av ideer, som kan presenteres for mulige produsenter i tiden som kommer. Vi har dermed lagt et godt grunnlag for videre arbeid.