Nyheter
Julefortelling
Norge har gjennomgått utrolige forandringer i de siste tyve årene. Jeg tenker på de hvite bussene som duver av sted i det norske landskapet, natt og dag, gjennom skoger og over fjell, ja ofte gjennom fjellet og ut til fjorden på den andre siden.
10. desember 2001
Eller for eksempel fliser. Best som vi trodde vi skulle trekke vårt siste sukk i en kiste kledd med Respatex, foret med vinyl, viser det seg at Respatex-perioden er over. Snart er det bare på Maihaugen vi kan oppleve den deilige harde og glatte flaten, med de utrolig varierte mønstrene i påfallende kreative fargesammensetninger.
Men nå er det altså fliser. For en liten menneskealder siden uoppnålig for de fleste, nå murer vi oss alle inne i vidunderlige toalettfasciliteter med downlights og gulvvarme. Bad, toalettskål, håndkler, slåbrok og fliser i hvitt, som bussene.
Tollef og Ragnhild ville ikke kjent seg igjen i det nye Norge. Søskenparet bodde øverst i Juvsgrend, den øverste grenda i dalen. De ble nærmere nitti før de trakk seg stille tilbake fra dette livet. Det må være omtrent ti år siden. De fikk med seg at jernbanen nede i dalen ble erstattet av de hvite bussene, og at kommunen ga lån til gamle som ikke hadde vannklosett.
Tollef og Ragnhild hadde i alle år gjort sine nødvendige ærender i stallen, oppe hos Blakken. Ingen snakket om det. Heller ikke vi som var kaffegjester en gang i blant. Som gammel hadde ikke Tollef bruk for hest lenger, da fikk du stallen for deg selv når forretninger skulle utføres. Etter mye velment påtrykk og intens argumentasjon fikk vi overtalt Tollef og Ragnhild til å utvide vindfanget med de nødvendige 3,68 kvm for å få plass til badekar, servant og toalettskål. Tollef ville ha gulvvarme. Skikkelig måtte det være når det endelig skulle gjøres. Han hadde jobbet på anlegget i ungdommen og hadde sans for betong. Stålglattet gulv var bra saker. Mulige tilskudd fra kommunen ble neppe utnyttet. Det ville gått på æren løs. Herligheten ble nok betalt med penger fra kistebunnen.
Dessverre var ikke de velmenende initiativtagere helt à jour med de nylig innførte bestemmelser om behandling av avløpsvann. Det var derfor et sjokk da man fikk se de landskapsmessige konsekvenser av tiltaket. Store deler av bakken utenfor bislaget var veltet opp i ufattelige jord- og steinhauger. I et terreng som fra naturens side var ganske dramatisk, hvor de gamle husene sto trygt på meterhøye bastioner av gråstein, var det utsjaktninger store som tre rom og kjøkken. Enorme kummer var justert på plass. Alt var gjort for å forhindre at avløpsvannet fra to uskyldige gamle skulle forurense Juvsgrend og dalen nedenfor.
Ved neste besøk hadde gravemaskinen jevnet ut det verste. Jobben med å få jord og søle av gummistøvlene før man steg inn visket ut minnet om kløverengen som før smøg seg rundt dørhellen.
Vi ville se på badet. Nåja, vær så god. Gjennom døråpningen så vi inn i toalettrommet. Inn kunne vi ikke komme. Store avskjæringer tett i tett på gulvet. Meterhøye tønner med sagspon. Det var umulig å forsere seg frem til servant, badekar eller toalettskål. Hvorfor? Jo, det var nå dette med strø til sauen da. Varmen i gulvet ga så god tørk på den fuktige sponen. Godt for sauen. Og vondt kunne det være å vende gammel vane med turen opp i stallen. Men nå er alt forandret. Tollef, Ragnhild, hesten og sauen med er borte.
Og på badet er det sikkert kommet fliser. (I stedet for spon, mener jeg.)
Men nå er det altså fliser. For en liten menneskealder siden uoppnålig for de fleste, nå murer vi oss alle inne i vidunderlige toalettfasciliteter med downlights og gulvvarme. Bad, toalettskål, håndkler, slåbrok og fliser i hvitt, som bussene.
Tollef og Ragnhild ville ikke kjent seg igjen i det nye Norge. Søskenparet bodde øverst i Juvsgrend, den øverste grenda i dalen. De ble nærmere nitti før de trakk seg stille tilbake fra dette livet. Det må være omtrent ti år siden. De fikk med seg at jernbanen nede i dalen ble erstattet av de hvite bussene, og at kommunen ga lån til gamle som ikke hadde vannklosett.
Tollef og Ragnhild hadde i alle år gjort sine nødvendige ærender i stallen, oppe hos Blakken. Ingen snakket om det. Heller ikke vi som var kaffegjester en gang i blant. Som gammel hadde ikke Tollef bruk for hest lenger, da fikk du stallen for deg selv når forretninger skulle utføres. Etter mye velment påtrykk og intens argumentasjon fikk vi overtalt Tollef og Ragnhild til å utvide vindfanget med de nødvendige 3,68 kvm for å få plass til badekar, servant og toalettskål. Tollef ville ha gulvvarme. Skikkelig måtte det være når det endelig skulle gjøres. Han hadde jobbet på anlegget i ungdommen og hadde sans for betong. Stålglattet gulv var bra saker. Mulige tilskudd fra kommunen ble neppe utnyttet. Det ville gått på æren løs. Herligheten ble nok betalt med penger fra kistebunnen.
Dessverre var ikke de velmenende initiativtagere helt à jour med de nylig innførte bestemmelser om behandling av avløpsvann. Det var derfor et sjokk da man fikk se de landskapsmessige konsekvenser av tiltaket. Store deler av bakken utenfor bislaget var veltet opp i ufattelige jord- og steinhauger. I et terreng som fra naturens side var ganske dramatisk, hvor de gamle husene sto trygt på meterhøye bastioner av gråstein, var det utsjaktninger store som tre rom og kjøkken. Enorme kummer var justert på plass. Alt var gjort for å forhindre at avløpsvannet fra to uskyldige gamle skulle forurense Juvsgrend og dalen nedenfor.
Ved neste besøk hadde gravemaskinen jevnet ut det verste. Jobben med å få jord og søle av gummistøvlene før man steg inn visket ut minnet om kløverengen som før smøg seg rundt dørhellen.
Vi ville se på badet. Nåja, vær så god. Gjennom døråpningen så vi inn i toalettrommet. Inn kunne vi ikke komme. Store avskjæringer tett i tett på gulvet. Meterhøye tønner med sagspon. Det var umulig å forsere seg frem til servant, badekar eller toalettskål. Hvorfor? Jo, det var nå dette med strø til sauen da. Varmen i gulvet ga så god tørk på den fuktige sponen. Godt for sauen. Og vondt kunne det være å vende gammel vane med turen opp i stallen. Men nå er alt forandret. Tollef, Ragnhild, hesten og sauen med er borte.
Og på badet er det sikkert kommet fliser. (I stedet for spon, mener jeg.)