Nyheter
Jubileum
Arkitektnytt er femti år. I løpet av femti år er ni hundre og nittito Arkitektnytt skrevet, redigert, trykket og sendt ut til utakknemlige medlemmer.
21. mai 2002
Jeg blir helt svimmel når jeg tenker på alle tanker som er tenkt, alle ord og setninger som er filt på av en som kanskje har en ørliten mistanke om at stoffet ikke er verdens viktigste, som kanskje til og med vet at arkitekter ikke gidder å lese, iallfall ikke om de nye bestemmelsene i bygningsloven som er litt bedre – eller kanskje er de litt verre – enn de gamle, eller at det er grunn til å være skeptisk til – eller tvert imot ganske tilfreds med – den nye avtalen mellom NPA og NAL.
Jeg tenker på alle presidenter og landsstyremedlemmer, komitéledere og tillitsvalgte som trøstig drar i gang en-veiskommunikasjonen med medlemsmassen, i håp om å få et aldri så lite livstegn fra noen der ute.
For ikke å snakke om en herværende redaktør som i nr. 7 for dette året stiller seks spørsmål i fet skrift til eventuelle lesere. Tydeligvis tror redaktøren at leserne (hvis det altså er noen) gjør seg tanker om bladets innhold. Det kunne for eksempel være interessant å høre om noen syns det er for mye organisasjonsstoff og for lite arkitekturstoff. Eller om balansen mellom Oslo-stoff og nyheter fra andre landsdeler kunne vært bedre. Hvorfor er det ingen fagdebatt i bladet?
Ingen skal påstå at dette ikke er viktige spørsmål. Alle har meninger om disse tingene. For eksempel vil det med stor tyngde kunne hevdes at det er for mye og for lite, at det er dårlig balanse, og fagdebatt ja, nei det er bra. Slikt kan vi tulle med i timevis, på møter og i hyggelig lag, i lunsjpausen på jobben og på kafeen utover i de små timer. Alvorlig talt, dette dreier seg om saker og ting som vi virkelig er engasjert i, som vi vet noe om og har forutsetninger for å kunne uttale oss om. Vi har faktisk svarene på rede hånd. Alle har rett til å ha en mening. Men også til å holde den for seg selv! Redaktøren får bare spørre i vei. Vi holder kjeft.
Redaktøren har i vinter markert jubileet med fem tilbakeblikk. Hvert tiår av bladet har fått sitt resymé: en minnebok i stikkords form. Vi som er gamle nok, trenger ikke mer for å gjenoppleve femti års hendelser i andedammen. Femti år med gjæring, splittelser, samling og fortsatt gjæring i organisasjon, om ro og uro på arkitektskolene, femti år med og uten boligpolitikk, om byutvikling og distriktsbygging, om høyhus og torv på taket, om konkurranser og mangel på nettopp det.
Jeg tenker at i hvert av disse tiårene har det sikkert vært tilbakeholdt kritikk og surmuling om bladets kvalitet. Landsstyrer, redaksjonsutvalg og redaktører har i tur og orden etterlyst debatten, utesket syn på bladet, følt uroen over manglende sting i spaltene, etterlyst stoff fra det vidstrakte land. Store ører er blitt rettet mot stillheten der ute, men bare en sjelden gang er det registrert en beskjeden utblåsing.
Det slår meg at det for så vidt er helt uinteressant hva vi syns om bladet. Det må nemlig lages. For der skrives vår historie. Side for side, hver fjortende dag, mens den skjer.
Derfor skal vi bare være glade for at noen gidder å være redaktører. Odd Stein Andersen, Per Cappelen, Kjell Lund, Håkon Mjelva, Christian Norberg-Schulz, Dag Rognlien og Bente Sand har gjort jobber som ikke mange ville ha. I likhet med sine forgjengere kan heller ikke JC vente seg at noen står frem med konstruktiv kritikk. Ingen kommer løpende med gode forslag.
Oppsiktsvekkende nyheter er det små muligheter for i andedammen. Han må bare ufortrødent fortsette å gjøre en viktig jobb. For en ting er sikkert: Arkitektnytt vil vi ha. Lese det kan vi gjøre i morgen.
Jeg tenker på alle presidenter og landsstyremedlemmer, komitéledere og tillitsvalgte som trøstig drar i gang en-veiskommunikasjonen med medlemsmassen, i håp om å få et aldri så lite livstegn fra noen der ute.
For ikke å snakke om en herværende redaktør som i nr. 7 for dette året stiller seks spørsmål i fet skrift til eventuelle lesere. Tydeligvis tror redaktøren at leserne (hvis det altså er noen) gjør seg tanker om bladets innhold. Det kunne for eksempel være interessant å høre om noen syns det er for mye organisasjonsstoff og for lite arkitekturstoff. Eller om balansen mellom Oslo-stoff og nyheter fra andre landsdeler kunne vært bedre. Hvorfor er det ingen fagdebatt i bladet?
Ingen skal påstå at dette ikke er viktige spørsmål. Alle har meninger om disse tingene. For eksempel vil det med stor tyngde kunne hevdes at det er for mye og for lite, at det er dårlig balanse, og fagdebatt ja, nei det er bra. Slikt kan vi tulle med i timevis, på møter og i hyggelig lag, i lunsjpausen på jobben og på kafeen utover i de små timer. Alvorlig talt, dette dreier seg om saker og ting som vi virkelig er engasjert i, som vi vet noe om og har forutsetninger for å kunne uttale oss om. Vi har faktisk svarene på rede hånd. Alle har rett til å ha en mening. Men også til å holde den for seg selv! Redaktøren får bare spørre i vei. Vi holder kjeft.
Redaktøren har i vinter markert jubileet med fem tilbakeblikk. Hvert tiår av bladet har fått sitt resymé: en minnebok i stikkords form. Vi som er gamle nok, trenger ikke mer for å gjenoppleve femti års hendelser i andedammen. Femti år med gjæring, splittelser, samling og fortsatt gjæring i organisasjon, om ro og uro på arkitektskolene, femti år med og uten boligpolitikk, om byutvikling og distriktsbygging, om høyhus og torv på taket, om konkurranser og mangel på nettopp det.
Jeg tenker at i hvert av disse tiårene har det sikkert vært tilbakeholdt kritikk og surmuling om bladets kvalitet. Landsstyrer, redaksjonsutvalg og redaktører har i tur og orden etterlyst debatten, utesket syn på bladet, følt uroen over manglende sting i spaltene, etterlyst stoff fra det vidstrakte land. Store ører er blitt rettet mot stillheten der ute, men bare en sjelden gang er det registrert en beskjeden utblåsing.
Det slår meg at det for så vidt er helt uinteressant hva vi syns om bladet. Det må nemlig lages. For der skrives vår historie. Side for side, hver fjortende dag, mens den skjer.
Derfor skal vi bare være glade for at noen gidder å være redaktører. Odd Stein Andersen, Per Cappelen, Kjell Lund, Håkon Mjelva, Christian Norberg-Schulz, Dag Rognlien og Bente Sand har gjort jobber som ikke mange ville ha. I likhet med sine forgjengere kan heller ikke JC vente seg at noen står frem med konstruktiv kritikk. Ingen kommer løpende med gode forslag.
Oppsiktsvekkende nyheter er det små muligheter for i andedammen. Han må bare ufortrødent fortsette å gjøre en viktig jobb. For en ting er sikkert: Arkitektnytt vil vi ha. Lese det kan vi gjøre i morgen.