Nyheter
Jern
Jeg trives godt i gamle utetrapper med smidd håndløper. Håndløperen er god i hånden. Jeg kan gripe fast og trekke meg opp i dobbeltsteg, og nedover kan jeg legge hånden løst rundt for minimal friksjon. Håndløperen er trukket gjennom stolper med øye, alt i tommetykt rundjern. I hver ende er håndløperen ofte gitt en avslutningskrøll, eller kanskje er det smidd på en liten jernkule. Dimensjoneringen og de nøysomme detaljene vitner om omsorg for våre hender. Litt rust her og der ødelegger ikke gleden. Tvert om, det tørre ruststøvet forteller historie til fingrene mine.
15. oktober 2001
I gamle industribygninger finner du dem også, og på gamle skip var det bratte, hvitmalte leidere. Gode å ta tak i. Selvsagt var det et uendelig vedlikeholdsarbeide. Dekksgutten med malingpøsen var et daglig syn. Stadig nye strøk på et avskallet underlag ga en overflate som ikke kan beskrives. (Den burde finnes på spruteboks!) På første klasse var det kanskje messing. Men skip er ikke lenger som de var.
Heller ikke rekkverk på land. Alt for ofte ser jeg noen redselsfulle klamper av konstruksjoner i kadmert stål, eller er det aluminium? Jeg er engstelig for at de er uforgjengelige, iallfall ekstremt vedlikeholdsvennlige. Dimensjonering og detaljering er grov og lite innbydende, en lett berøring gir gysninger. Konstruksjonene minner om det vi ser vi langs motorveiene (som merkverdig nok heter autovern).
Jeg vil vernes mot disse kalde, innpåslitne detaljene. Jeg trekker meg unna dem. Men egentlig er de jo der for å hjelpe meg, rekke meg en vennlig hånd, kanskje minne meg om å trå varsomt, hindre at jeg trår utfor.
Kjære arkitekt som tegner utendørsdetaljer, tenk på våre hender også der. Din oppdragsgiver kommer sikkert trekkende med nedslående facts om kostnader. Men tap ikke motet, utviklingen er på din side. Hver gang du får nei, rykker du ett skritt nærmere ja. Økt etterspørsel og økt bruk gir lavere priser. For noen år siden gjaldt det kantstein og belegg på gangveier og fortau. Naturstein kom ikke på tale. Asfalt, betong og sement var enerådende. Omvendt nå, natursteinen raser over oss fra alle verdensdeler.
Det er nesten så jeg får litt medfølelse med den kostnadsbevisste oppdragsgiver når jeg ser de musegrå sementsteinene som han hadde råd til. Med sitt snertne, patentbeskyttede mønster gir de et tydelig og for så vidt sympatisk signal om at her har man satt tæring etter næring. Men litt uvøren påkosting på kanter og trinn ville gjort underverker.
Nå er vi altså midt i en ny blomstrende steinalder. Mye vil ha mer, og jeg lengter etter en ny jernalder. Inne og ute håper jeg å finne nette og nøyaktige detaljer, omsorgsfullt tenkt og tegnet, gode for øyne og hender.
Ønskedrømmen tør jeg nesten ikke nevne (vedovner). Det er da rart at vi må ty til Danmark og Sverige for å finne et skikkelig utvalg av ovner? Dovre og Jøtul holder tappert stand i et land hvor det før var jernverk i alle grender. Men produktene er få og trenger sårt en fornyelse. Hvordan er det med kumlokk forresten?
Tidsskrifter har vi for Tre, Stein, Aluminium, Tegl, Glass og Betong. Jeg savner Jernbladet. Det kommer nok snart. For noen tenker som meg allerede. I gården der jeg bor har vi fått ny grind mot gaten. Den er sveiset og smidd, og gir fra seg spennende lyder. En spenstig bøyle låser grinda med en kort skjærende lyd som forteller hele gården at noen er på vei. Inn eller ut?
Heller ikke rekkverk på land. Alt for ofte ser jeg noen redselsfulle klamper av konstruksjoner i kadmert stål, eller er det aluminium? Jeg er engstelig for at de er uforgjengelige, iallfall ekstremt vedlikeholdsvennlige. Dimensjonering og detaljering er grov og lite innbydende, en lett berøring gir gysninger. Konstruksjonene minner om det vi ser vi langs motorveiene (som merkverdig nok heter autovern).
Jeg vil vernes mot disse kalde, innpåslitne detaljene. Jeg trekker meg unna dem. Men egentlig er de jo der for å hjelpe meg, rekke meg en vennlig hånd, kanskje minne meg om å trå varsomt, hindre at jeg trår utfor.
Kjære arkitekt som tegner utendørsdetaljer, tenk på våre hender også der. Din oppdragsgiver kommer sikkert trekkende med nedslående facts om kostnader. Men tap ikke motet, utviklingen er på din side. Hver gang du får nei, rykker du ett skritt nærmere ja. Økt etterspørsel og økt bruk gir lavere priser. For noen år siden gjaldt det kantstein og belegg på gangveier og fortau. Naturstein kom ikke på tale. Asfalt, betong og sement var enerådende. Omvendt nå, natursteinen raser over oss fra alle verdensdeler.
Det er nesten så jeg får litt medfølelse med den kostnadsbevisste oppdragsgiver når jeg ser de musegrå sementsteinene som han hadde råd til. Med sitt snertne, patentbeskyttede mønster gir de et tydelig og for så vidt sympatisk signal om at her har man satt tæring etter næring. Men litt uvøren påkosting på kanter og trinn ville gjort underverker.
Nå er vi altså midt i en ny blomstrende steinalder. Mye vil ha mer, og jeg lengter etter en ny jernalder. Inne og ute håper jeg å finne nette og nøyaktige detaljer, omsorgsfullt tenkt og tegnet, gode for øyne og hender.
Ønskedrømmen tør jeg nesten ikke nevne (vedovner). Det er da rart at vi må ty til Danmark og Sverige for å finne et skikkelig utvalg av ovner? Dovre og Jøtul holder tappert stand i et land hvor det før var jernverk i alle grender. Men produktene er få og trenger sårt en fornyelse. Hvordan er det med kumlokk forresten?
Tidsskrifter har vi for Tre, Stein, Aluminium, Tegl, Glass og Betong. Jeg savner Jernbladet. Det kommer nok snart. For noen tenker som meg allerede. I gården der jeg bor har vi fått ny grind mot gaten. Den er sveiset og smidd, og gir fra seg spennende lyder. En spenstig bøyle låser grinda med en kort skjærende lyd som forteller hele gården at noen er på vei. Inn eller ut?