Arkitektnytt

Amerikaneren Peis dristige og samtidig diskrete utbygging ved den underjordiske inngang via pyramiden til Louvre fra noen år tilbake, og franskmannen Jean Nouvels nye og ganske brutalistiske «musée du quai Branly» like ved Seinen og Eiffeltårnet.

Ligger det den kultiverte amerikaners respekt for «genius loci» bak, mens franskmannen har sikkerhet, dristighet og overbevisning om at kultur alltid må fornye seg?

Forskjellig innhold
Utgangspunktet er selvfølgelig dramatisk forskjellig. Pyramiden er omkranset av slottet, inngangene til samlingene går ned og under bakken. Nouvels grep for «musée du quai Branly» er å løfte museet opp for å gi plass til en vakker park, klemt som det er mellom to veier, den ene Paris’ sterkt trafikkerte elvebredd. Med et ytterst grovt kjennskap til Louvres kunstskatter vil jeg anta at innholdet også er så forskjellig som det kan være. Louvre med det beste av vestlig kultur, Nouvels museum med det som den samme kultur og sivilisasjonsform er i god gjenge med å smadre. Samlingene kommer fra «musée de l’Homme» (etnografisk museum) og «musée national des Arts d'Afrique et d'Océanie».

Voldsom form
Pyramiden er vel kjent og trenger ingen beskrivelse.
Nouvels museum er en aktiv form; bare selve inngangspartiet «når ned» og fanger inn de besøkende. Fra en spasiøs vestibyle snor en rampe seg opp til utstillingsarealene, rundt et «Rundetårn» i glass. Og forsyne meg, for oss som alltid har lurt på hva som kan finnes i museers dype kjellere, her er magasinet! Beskyttet bak panserglass, pent systematisert, all verdens musikkinstrumenter.

Hovedgrepet imponerer, både løftet opp fra bakken og frigjøringen fra den ved stor høyde og en kolossal spennvidde. Og ganske spesielt grepet med glasstårnet fra topp til bunn. Parken lover godt, skjermet av en elegant vegg i glass, den gror til og med opp på fasaden, slik at vi delvis får en «fasadepark».

Den voldsomme formen i bygget og i farger og materialbruk er noe vanskeligere for meg å akseptere. Min oppfatning om at arkitekturen ikke skal legge vekt på å artikulere seg selv, men gi en ramme om det liv som skal leves i en bygning, er i medieverdenens epoke erstattet av behovet for å annonsere bygget i seg selv.

Sterkt inntrykk
Nå er min mening såre uinteressant. Ingen reiser, eller lar være å reise, til Paris på grunn av den. Men de burde reise for å se den utrolige utstilling museet rommer. Det er det vi for få år siden hadde den ufattelige arroganse å kalle «primitiv kunst» (det er nesten som jeg nå ikke tør å bruke ordet) fra hele verden. Altså fra livet rundt på vår mangfoldige klode før vesterlandsk påvirkning smadret andre sivilisasjoner.

Om det kan sies noe godt om imperialisme, må det være at ting ble brakt til Europa og derfor reddet. Mye ble først brakt som kuriositeter, eller som bevis på koloniers barbarisme. Senere fattet en, takket være blant andre Picasso og kubismen, den kunstneriske verdi. Men her er de, og det er vel fare for at det er det eneste sted i verden hvor tingene er bevart. For det er i stor utstrekning organiske gjenstander, i den forstand at de er utført i organisk materiale.

Jeg våger også den påstand at de i sterkere grad enn den kunst vi kjenner i den vestlige verden, er skapt i organisk sammenheng med det liv som ble levd.

Kan vi tolke, enn si forstå, denne kunsten? Selvfølgelig ikke. Det er «brukskunst» og sakral kunst, skapt for å dyrke andre guder, andre verdensbilder enn vårt. Kunst med mening, med symboler utenfor vår fatteevne, av og til røff, av og til i et ufattelig håndverk. Likevel er jeg inntullet i det selvbedrag at jeg aner en nærhet med elementer vi i vår intellektualiserte verden har fjernet oss fra. Et paradoks, men det slo meg at kanskje denne manglende kunnskap var en hjelp til å komme nærmere. (Noe som museet for så vidt ga god hjelp til; all teksting var på fransk.) Aldri har et museum gjort så sterkt inntrykk på meg. Både for det inntrykk det gir i seg selv, men også i vemod over mistet mangfold.

Så er da bygget likevel underordnet sitt innhold?