Nyheter
MINNEORD:
Jane Jacobs
Med den kanadiske byplanteoretikeren og kritikeren Jane Jacobs' død i Toronto i april, 89 år gammel, ble en epoke i urbanismedebatten avsluttet. Men hennes bøker lever videre og meningsutvekslingen fortsetter, bl.a. på grunn av hovedverket ”The Death and Life of Great American Cities”.
22. mai 2006
Jane Jacobs, født i Scranton, Pennsylvania, var ikke selv arkitekt, hun hadde et tverrfaglig studium ved Colombia University i New York bak seg da hun begynte å skrive, totalt ble det et betydelig antall publikasjoner om bybygging og miljøspørsmål, oversatt til mange språk.
Det var ”The Death and Life”, utgitt i 1961, like før Oslo Byplankontor prosjekterte en gigantisk autostrada som skulle skjære seg tvers gjennom hovedstaden og mens man fortsatte drabantbyplanleggingen, som gjorde henne verdensberømt. Og samtidig nedvurdert av mange senfunksjonalister.
To av Jacobs' hjertesaker var motstanden mot bymotorveier og forsvaret for naboskapspregede bydeler. Hun advarte mot byenes spredning (”urban sprawl”), som ødela bykjernene økonomisk, sosialt og som arena for opplevelser. Rivningsraseriet var et annet tema, mens hennes oppskrift ifølge New York Times (NYT) 25. april var ”ever more diversity, density and dynamism – in effect, to crowd people and activities together in a jumping, joyous urban jumble”.
Likner ikke denne resept forbløffende på de nyurbanistiske visjoner som preger vår hjemlige diskurs i dag?
Var Jane Jacobs en postmodernist? En rekke avantgardister antydet det, mens undertegnede mener at hun sto for Den Tredje Veien i byplanarbeidet og arkitekturen, verken ultramodernisme eller kitsch var hennes anliggende. ”Designing a dream city is easy,” siterer NYT, ”rebuilding a living one takes imagination.” Og avisen nevner fire av hennes råd: 1) En gate eller et strøk må tjene flere primære funksjoner. 2) Kvartaler må ikke være for store. 3) Bygninger må variere i alder, tilstand, bruk og husleienivå. 4) Befolkningstettheten må være høy.
Jacobs flyttet fra New York og bosatte seg i Toronto, Canada, på slutten av 1960-tallet, sammen med sin arkitektmann som inspirerte henne faglig. I begge byer deltok hun i folkelige aksjoner mot ”bydøden” og hun tok avstand fra USAs krigføring i Vietnam.
Hennes siste bok het ”Dark Age Ahead”, som ble prisbelønnet, var en humanistisk og økologisk advarsel overfor samfunn som ”er i ferd med å miste sin hukommelse”. I et intervju i Canadian Press i forbindelse med prisutdelingen sa Jane Jacobs, året før hun døde: ”Folk vet godt at framtiden er dyster. De er bekymret, og de har ikke satt ord på det, men de føler det.”
Det var ”The Death and Life”, utgitt i 1961, like før Oslo Byplankontor prosjekterte en gigantisk autostrada som skulle skjære seg tvers gjennom hovedstaden og mens man fortsatte drabantbyplanleggingen, som gjorde henne verdensberømt. Og samtidig nedvurdert av mange senfunksjonalister.
To av Jacobs' hjertesaker var motstanden mot bymotorveier og forsvaret for naboskapspregede bydeler. Hun advarte mot byenes spredning (”urban sprawl”), som ødela bykjernene økonomisk, sosialt og som arena for opplevelser. Rivningsraseriet var et annet tema, mens hennes oppskrift ifølge New York Times (NYT) 25. april var ”ever more diversity, density and dynamism – in effect, to crowd people and activities together in a jumping, joyous urban jumble”.
Likner ikke denne resept forbløffende på de nyurbanistiske visjoner som preger vår hjemlige diskurs i dag?
Var Jane Jacobs en postmodernist? En rekke avantgardister antydet det, mens undertegnede mener at hun sto for Den Tredje Veien i byplanarbeidet og arkitekturen, verken ultramodernisme eller kitsch var hennes anliggende. ”Designing a dream city is easy,” siterer NYT, ”rebuilding a living one takes imagination.” Og avisen nevner fire av hennes råd: 1) En gate eller et strøk må tjene flere primære funksjoner. 2) Kvartaler må ikke være for store. 3) Bygninger må variere i alder, tilstand, bruk og husleienivå. 4) Befolkningstettheten må være høy.
Jacobs flyttet fra New York og bosatte seg i Toronto, Canada, på slutten av 1960-tallet, sammen med sin arkitektmann som inspirerte henne faglig. I begge byer deltok hun i folkelige aksjoner mot ”bydøden” og hun tok avstand fra USAs krigføring i Vietnam.
Hennes siste bok het ”Dark Age Ahead”, som ble prisbelønnet, var en humanistisk og økologisk advarsel overfor samfunn som ”er i ferd med å miste sin hukommelse”. I et intervju i Canadian Press i forbindelse med prisutdelingen sa Jane Jacobs, året før hun døde: ”Folk vet godt at framtiden er dyster. De er bekymret, og de har ikke satt ord på det, men de føler det.”