Internasjonalisering
For et litt for glissent oppmøte ble det presentert en rekke store og små prosjekter fra Griff, NSW, Jarmund & Vigsnes, Niels Torp og Snøhetta fra mange steder i verden – fra Falkenberg over Kaunus til Shanghai. Det mest interessante med presentasjonene var utvalget, bredden og variasjonen i både oppdragstyper og historier, og i begrunnelsene av hvorfor noen velger å jobbe utenlands.
Tida ble dessverre litt for knapp til å gå særlig inn i de utfordringene slike oppdrag ofte stiller. Aktiviteter ute medfører nødvendigvis flere, både praktiske og etiske, problemstillinger enn om en jobber i mer hjemlige omgivelser Eller de blir kanskje rett og slett tydeligere?
For en som er opptatt av å få profesjonalisert det lille som forgår av byutvikling og bosettingsinnsats i utviklingssamarbeid og nødhjelp, og som for tida driver videreutdanning av yngre kolleger i Øst-Afrika, kan det kanskje bli for enkelt å se internasjonal konsulentvirksomhet fra et Sør-standpunkt. Derfra er det vanskelig å betegne det som annet enn en form for ny-kolonialisme.
I landene jeg jobber med utdanning møter jeg dyktig og velutdannet ungdom, som er undersysselsatte og som prøver å fungere i et gammeldags og lite tilrettelagt profesjonelt miljø, og da blir det problematisk å godta at firmaer utenfra kommer og tar de mest lukrative jobbene.
Statistikk kan brukes til mye, og selv om det er klart at arkitektdekningen i de fleste land er mye lavere enn her på berget, blir det et dårlig argument for større innsats ute. Spesielt når vi vet at kolleger mange steder tjener en femtedel av hva vi gjør og ikke har nok å gjøre.
Det ble hevdet av innsatsen fra nordmenn – og det blir mest menn, fordi kvinner ofte ikke får lov til å jobbe på mange av de mest attraktive oppdragstedene – blir bedre og «snillere» enn andres, og at vi er flinkere til å ta hensyn til både folk og kulturer på fremmede steder. Dette forblir selvsagt løse påstander som kanskje bare bør brukes i markedsføringssammenhenger. Det kunne vært nyttig om de store oppdragene kunne sette av litt midler til ekstern evaluering og etterprøving av nettopp slike effekter.
I et etisk perspektiv er det nesten bare argumentene om hvorfor en velger å jobbe ute som kan diskuteres. På møtet kom det fram flere akseptable argumenter: det er mer interessant, det utvider perspektivet både på det personlige og faglige plan og det er penger å tjene. De mer diskutable argumentene handlet om at den norske modellen er bedre enn de andres, at vår andel av utenlandsoppdrag er liten og at vi i globaliseringens tjeneste bare «må ut», billigere flybilletter og at det vi gjør medfører en underlig form for global bærekraftsinnsats.
For ikke så lenge siden vedtok landstyret faktisk å prioritere internasjonalisering, uten at en kan se særlige tegn til at det er fulgt opp. Med mulighetene for å få på plass en arkitekturpolitikk, bør en nok nå også ta tak i ulike forhold knyttet til arkitekters virksomhet utomlands.