Arkitektnytt

Artikkelen «Mellomrommet» som undertegnede skrev for en publikasjon utgitt i fjor av Fakultet for Design, Kunsthøgskolen i Oslo, var foranledningen til konferansen. Artikkelen – som også er oversatt til engelsk og kalt «Interspace» – har vært diskutert i IFIs styre og utløste ideen om en rundebordskonferanse.

IFI (International Federation of Interior Architects/Designers) hadde sendt invitasjon til en del praktiserende interiørarkitekter samt til spesielt engasjerte lærere i faget. 27 deltagere fra hele verden møtte, inkludert IFIs styre. Fra Skandinavia deltok Petter Abrahamsen (styremedlem i IFI) og jeg, begge fra Norge. Ellers fra Europa deltok to fra Nederland og en fra Tyskland. Fire deltagere kom fra USA/Canada, en fra Syd-Afrika, fem fra Australia, to fra India, en fra Taiwan, tre fra Syd-Korea, to fra Malaysia, tre fra Singapore.

I tillegg deltok Andrew Lam-Po-Tang fra Australia, som ikke er interiørarkitekt, men opprinnelig grafisk designer, nå rådgiver i «business administration». Han ledet konferansen, var lydhør ordstyrer og trakk sammen innleggene til gode konklusjoner.

Målet med konferansen var «to formulate a directive opinion to fuel the world-wide debate on the position of the profession in view of recent development of the education moving towards multi-diciplinarity».  

Åtte deltagere hadde forberedte innlegg/foredrag. Spørsmål som ble drøftet i undertegnedes innlegg, var bl.a. disse: Finnes det et eget fagfelt som er interiørarkitektur – løsrevet fra utøvelsen av praksis som interiørarkitekt? I tilfelle ja, hvilke kjennetegn har det – hva er substansen i den kunnskapen som utgjør dette faget, og hvilke kriterier skal utdanning i faget oppfylle? Er det utøverne av profesjonen som setter standarden? Eller er det utdanningsinstitusjonene selv? Hvis begge, hva skal være styrkeforholdet mellom dem?

Alle innlegg, diskusjoner og resultat av rundebordskonferansen vil bli sammenfattet i en «bok» som legges ut på IFIs nettsider om kort tid, www.ifiworld.org.

Den store og altomfattende konklusjonen kom man ikke frem til etter bare én, om enn nokså intens og lang dag. Av konkrete tiltak som vil bli en konsekvens av møtet, er et (nett)forum for lærere innen vår utdanning, hvor diskusjoner og meningsutvekslinger skal kunne foregå. Vi er en fåtallig gruppe innen våre respektive utdanningsinstitusjoner, og vi trenger et faglig forum for vårt spesialiserte område, spesielt siden utdanningene etter hvert ser ut til å bli mer generelt designfaglige og lite spesifikke. For å kunne hevde eget fag i «konkurransen» med andre designfag trenger vi større styrke, og en tydeligere faglig profil. IFI vil ta initiativ til å opprette et slikt forum for medlemsinstitusjonene.

Så blir det opp til oss medlemmer som arbeider innen utdanning, og andre interesserte fagutøvere, å benytte det. Jeg er overbevist om at dette er noe vi lærere innen dette faget kan få stor nytte og glede av, både i vår undervisning og i vår forskning.

Rundebordskonferansen må betegnes som vellykket. Det var uhyre interessant å høre kolleger fra hele verden lufte sine tanker og visjoner om disse faglige spørsmål, om de hindringer og de muligheter som finnes for å utvikle faget. Og det var befriende å oppleve at synet på fag i seg selv og på profesjonen er så sammenfallende, på tross av kulturelle og geografiske forskjeller. Ulike syn og meninger finnes naturligvis, ikke minst fordi vi kommuniserer på et språk som for flesteparten er fremmed-språket engelsk. Men kjernen i vårt fagfelt er det ingen grunnleggende uenighet om.

Tiden er inne til å meisle ut tydelig for all verden hva som er kjernen i vårt fag, «the body of knowledge of our field», som grunnlag for utdanning, forskning og utvikling.