Arkitektnytt

Det betyr på ingen måte at vi er lønnsledende i bransjen.

Tall hentet fra Afags lønnsstatistikk 2013 viser at interiørarkitekter gjennomsnittlig ligger betydelig lavere enn arkitekter. Et eksempel fra statistikken viser at  arkitekter og landskapsarkitekter utdannet i 2007, ligger gjennomsnittlig over 80 000 kroner høyere i årsinntekt enn interiørarkitekter med samme ansiennitet. Begynnerlønnen for privat sektor ligger cirka 50 000 kroner høyere, og lønnsforskjellene viser seg i større eller mindre grad i alle innrapporterte tall.
 

Lav innrapportering

Tallene fra Afag er imidlertid ufullstendige. Veldig få interiørarkitekter innrapporterer nemlig tall til Afag, og dette gir dårlig grunnlag for statistikk. Av Afags 4200 medlemmer er 228 interiørarkitekter. I 2013-undersøkelsen, som danner grunnlag for lønnsstatistikken, har kun 30 prosent av interiørarkitektene svart. Svarprosenten fra de to andre arkitektfagene ligger på 60. Tallgrunnlaget er altså tynt, men det peker i en tydelig retning. Statistikken styrker inntrykket av at interiørarkitektene er arkitektbransjens lavtlønnsgruppe.
 

Det er tankevekkende at interiørarkitekter vegrer seg for å innrapportere lønnsnivået sitt. Det er nærliggende å tenke at dette skyldes at lønningene er lave i forhold til Afags nivå, og at man ikke ønsker at det blir synliggjort. I så fall blir det naturlig å spekulere i om ikke de innrapporterte tallene faktisk angir et høyere nivå enn det egentlige gjennomsnittet.

 

Kvinnedominans

For å finne årsaken til at interiørarkitektene ligger lavere i lønn enn de øvrige arkitektfagene, er det lett å ty til et svar som gjelder for mange bransjer: Yrket er kvinnedominert.
Det er en kjensgjerning at kvinners lønnsnivå fremdeles ligger lavere enn menns. Lønns-
statistikken viser imidlertid at kvinnedominansen gjelder alle arkitektfagene, ikke kun interiørarkitekten.
 

Derfor er det kanskje mer interessant å se på hvordan det står til med interiørarkitekt-
kontorenes inntjening. Kan det lave lønnsnivået begrunnes med lavere inntjening enn de andre arkitektdisiplinene?

 

Kontorstørrelser og oppdragstyper

Interiørarkitektbransjen karakteriseres av stor bredde både i forhold til kontorers størrelse og oppdragenes omfang og innhold. De største interiørarkitektkontorene i Oslo, med mellom 20 og 30 ansatte, er mellomstore sammenliknet med arkitektkontorene, og små i forhold til de store, tverrfaglige konsulentselskapene. De store kontorene i bransjen har til en viss grad spesialisert seg på noen type prosjekter, som kontorinnredning, hoteller og restauranter, og kan med god og effektiv drift tilby gode betingelser for sine ansatte.
 

Men det er de små kontorene og  enkeltmannsforetakene det er flest av rundt i landet. Og det er mer utfordrende å være fullt fakturerbar i et lite kontor der kontoret skal driftes og administreres av de samme som skal bringe penger inn på oppdrag. De små kontorene kjenner også mer på konkurransen fra fagutøvere med kortere utdanning, som jobber for ned mot halvparten av timeprisen. Her må bransjen og NIL hjelpe oppdragsgivere med å skille mellom fagutøveres kompetanse.
 

De små kontorene har også mange mindre oppdrag i løpet av et år, og til tross for inngåtte kontrakter og omforent forståelse av omfanget i forkant, er det utfordrende å få betalt for alle timer i oppdrag med lavt timeantall. Ikke minst gjelder dette oppdrag for privatpersoner der fakturaen betales ut av kundens lommebok og terskelen er lavere for å klage på timeforbruk. 

 

Offentlig etterspørsel og prisdumping

Tilgangen til prosjekter spiller selvfølgelig en stor rolle for kontorenes inntjening. Til forskjell fra arkitekt- og landskapsarkitektoppdrag er interiørarkitektarbeid stort sett ikke søknadspliktig. Oppdragsgivere er derfor ikke i samme grad avhengig av interiørarkitekten for å gjennomføre oppdrag og interiørarkitekt blir sjeldnere  etterspurt i prosjektutlysninger. For mange offentlige oppdragsgivere blir interiørarkitekten en tilleggskostnad som det kan være vanskelig å argumentere for i trange budsjetter. NIL og bransjen må gi dem argumentene de trenger og kunnskap om merverdien som ligger i interiørarkitektens bidrag i et prosjekt. 
 

De siste årene har vi sett hard konkurranse om de attraktive interiøroppdragene for offentlige oppdragsgivere. Bransjen har dessverre svart med prisdump. Store og prestisjetunge prosjekter som Deichman og Munchmuseet ble vunnet med ekstremt lave timepriser. Interiørarkitektene spenner ben for seg selv når de tilbyr sine tjenester til timepriser som ikke gir bærekraftig drift. Å kunne konkurrere med fornuftige betingelser forutsetter imidlertid at oppdragsgiverne forstår at det er god økonomi i høy kvalitet også når det gjelder interiørarkitektfaget.

 

Synliggjøring av kompetanse

Interiørarkitektenes uttalte kompromissløshet i Arkitektnytt 11/14 handlet dermed verken
om at vi er lite samarbeidsvillige eller grådige, men rett og slett om at vi jobber under utfordrende forhold. Petter Abrahamsen oppsummerte det bra: «Vårt fag selger bare menneskelig arbeidskraft og kompetanse, og det er, som vi alle vet, under sterkt press fra mange kanter.»
 

Med mulig felles fremtid i Norges Arkitekter er interiørarkitektbransjens utfordring å synliggjøre fagkompetanse og vise merverdien av faget. Da først greier vi å heve oss opp på nivå med øvrige arkitektfagene også lønnsmessig.