Arkitektnytt

 En bys form og arkitektur er ett av samfunnets sterkeste kulturuttrykk. Byer skaper begeistring, men også sinne. Da forfatteren Scott Fitzgerald vendte hjem til New York fra Los Angeles utpå 1920-tallet, utbrøt redaktøren hans:

– Gudskjelov at du er vendt levende tilbake. Hvis ikke Los Angeles er sivilisasjonens rævhull, så har ikke jeg forstand på anatomi.

Woody Allen har også sagt sitt om stygge byer, og om en av dem sa han at den eneste kultur som trives der, den finner du i yoghurt.

Arkitekt Gisle Løkken fra NAF, som ledet møtet i Tromsø rådhus, stilte spørsmål om arkitektene var for passive hva gjelder å sette preg på debatten om Tromsø. Knut Eirik Dahl tilhører ihvertfall ikke denne katagori, og har med sine sentrumsvandringer og debattinnlegg i Byutviklingens År åpnet øynene hos mange innbyggere når det gjelder både å debattere og kommentere utviklingen av byen. Det er mange syn på Tromsø sentrum, og politikerne får ofte høre at de er for lette på handa hva gjelder å slippe til aktører med store pengesekker.

Tre faktorer må være til stede om en by skal leve: beboere, næringsliv og kultur. Den nylig avdøde amerikanske økonom John Kenneth Galbraith (1908-2007) var opptatt av hvordan vekst og maktkonsentrasjon kunne ødelegge et samfunn. Kunsten i kulturlivet var viktigere enn næringslivet.

Fraværende opposisjon
Den politiske opposisjonen til koalisjonen Ap og SV i Tromsø var nærmest fraværende da sentrumsplanen ble satt under debatt. Og resultatene fra kommunevalget peker mot en fortsatt rødt styrt by. Næringsforeningen, som også uteble, ønsker f.eks. ikke flere boliger i sentrum. Samtidig ble det minnet om at det står store kontorareal ledig, og disse kan bli omdannet til boliger.

Flere debattanter minnet om hvordan ungdom, kultur og universitet er elementer som sterkt preget byen. NAF ønsker at Tromsø kommune og dens politikere inntar en mer aktiv rolle. De styrende politikerne har nok å holde fingrene i. Eduardo da Silva (Ap) kan slett ikke sammenliknes med gamle bildekk uten profil. Han så på sentrumsplanen som et godt innspill som burde ha vært framme i valgkampen og etterlyste alles engesjement i denne debatten. I øyeblikket er det Strandgatakvartalet, tegnet av Aconas Torstein Piltingsrud, som vekker interesse. Et 27 meter høyt bygg der byens tiltenkte oljesenter skal ligge, vil rage 20 meter over verneverdig bebyggelse. Kommunen har åpenbart hatt problem med å bestemme seg, og får passet påskrevet av arkitekten: «Tromsø kommunes byggesaksavdeling har laget et saksframlegg som er spekulativt og misvisende.» (Nordlys 4/9-2007)

– Vi har ingen politikk for byutvikling, hevdet da Silva og pekte på behovet for både dialog og kompromiss.

Fylkeskommunen kommer stadig med innsigelser som bremser utviklingen av byen. Derfor må politikerne inn i prosessen. Dialogen med befolkningen kan skje både gjennom arkitektene og pressen.

Gisle Løkken pekte på hvordan Norge mangler arkitekturpolitikk og sa:
– Det er muligens slik at denne typen planer er det beste vi har for øyeblikket, men på lengre sikt må det utvikles et helt nytt vokabular som redskap for byutvikling. Dette dreier seg grunnleggende sett om å skape en arkitekturpolitikk og ha en kontinuerlig arkitektdiskurs.
Torstein Piltingsrud så potensial i planen. Mellom tradisjon og visjon har man i Byutviklingens År talt for både demokrati og åpenhet. Byen må utvise dristighet, men passe seg for vulgaritet. Piltingsrud kom også med klare forslag om å lage studieområde og søkelysprosjekter i sentrum, i tråd med oppsummeringen i Byutviklingens År.

Magister Trine Holm, som har studert planprosesser og byutvikling, hadde en tydelig adresse da hun sa:
– Politikerne har mistet grepet, og den politiske debatt ender lett opp med hvorvidt det skal bygges høyt eller lavt.

Forandringer
Byer endres ofte uten at beboerne legger merke til det. Holm hentet ord fra oslourbanisten Erling Fossen, som har sagt at «aldri har byene opplevd større endringer og politikerne hatt mindre å si». Spørsmålet blir så om debatten om framtidige Tromsø fører til politisk handling. Trine Holm var glad for å registrere at man nå førte en debatt med felles vokabular som man ikke hadde for bare få år siden. Sannsynligvis er dette resultat av den offentlige prosessen rundt ByÅr.
– Vi ønsker politisering av arkitekturen! lød ett av utsagnene.

SV-politikeren Jens Revold, som er sentral i diskusjonen om Tromsøs utbygging, fortalte at en hadde håpet å ha Sentrumsplanen klar før valget. Men så langt har utkastet tjent som et basisdokument.

– Prosjektene blir for sjelden debattert på forhånd, og kommer på dagsorden etterpå, fastslo Revold. Tromsø står foran flere nye prosjekt som offentligheten bør ta stilling til: Kystens hus, utbyggingen av terminalen Prostneset og Polarparken. Da Silva minnet om at ByÅr var et resultat av den politiske avmakt som rådde i byen. Men ByÅr ble noe mer, et konstruktivt og engasjert ønske om en felles urban diskurs – med forventinger om en felles forståelse av framtidens Tromsø.

– Det er behov for et nett av støttespillere når vi skal utforme byens framtid, sa Knut Eirik Dahl, og la til: – En plan er kun et utspill for dialog på veg mot resultat.

På veg mot forandring må en ikke glemme de myke aktørene, barna, fotgjengerne og syklistene. RV-politikeren Jens Ingvald Olsen fastslo at reguleringsplanene måtte tjene fellesskapet. Allmennheten – ikke finansbaronene – må eie byen.

Flere tok fatt i byens sjel og indre liv. Det ble hevdet at et senter for bykompetanse og -forskning kan vise veien videre mellom nybygg og bevaring. Da Silva minnet da om at det ikke fins noen plan for bevaring. Spørsmålet melder seg: Er Tromsø i villrede om sin egen framtid?

Veteranen Odd Steinsvik, som snart har 40 år bak seg som arkitekt i Tromsø, hevdet at intet i Tromsø er forutsigbart: – Vi har tapt Tromsø bys sjel, sa han og minnet om hvordan den vakre utsikten mot sør og Malangs­halvøya er ødelagt.

Byutviklingssjef Erik Øwre etterlyste den brede offentlige debatt om byens framtid, og etterspurte universitetets rolle. Debattleder Gisle Løkken avsluttet slik:
– Et vedtak av planen bør føre til forpliktende oppfølging, og større kraft i planlegging og utbygging.