Innovasjon
Jeg satt i hytteveggen og leste daglig på Arch Daily, Dezeen.com i forventning om at et av våre siste prosjekter kom på nett. Jeg fikk med meg at SANAA fikk Pritzkerprisen før iPhonen gikk i knas i guttegarderoben på et badeland. Men etter tre dager på ski i fjellet kunne tankene flyte fritt i sitt eget tempo uten avbrytelser. Hvordan går det egentlig an å bli så gode som SANAA og de andre store, tenkte jeg, mens det sludda som verst ute.
I andre bransjer er oppskriften for å lykkes blant eliten mer tydelig. Marit Bjørgen sa at 95 prosent er hardt arbeid og fem prosent er talent. Gjelder det for arkitekter også? Mange har sitt gjennombrudd først etter 10 år. Ekspertene på slikt mener at det kreves minimum 10 000 timer trening/øvelse av høy kvalitet med en god veileder/læremester for å nå «eliteserien».
Da NASA skulle lande et fartøy på månen måtte de lage sine egne arbeidsmetoder – de skulle gjøre det umulige mulig. De viste at kreativitet er teknikker og at innovasjon er å sette sammen kjente elementer på en ny måte. Det NASA gjorde var i korte trekk å hente inn all informasjon, lage så mange alternativer som mulig, analysere disse, velge ett eller flere som svarte best på kriteriene, som igjen ble analysert og videreutviklet. Resultatet ble alltid en kombinasjon av flere og framsto som unikt, nytt og innovativt i forhold til alternativene. For oss arkitekter er det kanskje mest interessant å se på det innovasjonseksperter kaller «steps of innovation».
På det laveste trinnet er de som løser oppgaven med utgangspunkt i sitt ego/egen kunnskap, og det de har sett i tidsskrifter. Sannsynligheten for å lykkes med noe innovativt er 1/3. Mulighetene for å lykkes øker dersom man refortolker og analyserer programmet: Hva er det de egentlig spør om? Dersom man inkluderer kunden, eller bruker kompetanse i utviklingen og prosessen, øker sannsynligheten for et kreativt sprang betydelig. Men det som virkelig gir uttelling er «expose the work for random». Det betyr at man lar tilfeldighetene spille inn – ved å teste metodisk også de usannsynlige alternativene og kombinasjonene. Dette er ganske sammenfallende med NASAs strategier.
Hva har dette med SANNA og Pritzkerprisen å gjøre? Ikke annet enn at jeg tror man kan lære å bli god. Vi har en arkitekturpolitikk som begynner å virke, nå må vi følge opp med Akademiet. Vi er gode, men potensialet er så uendelig mye større.