Nyheter
Ingenmannsland
«Bør det bo mennesker i Norge?» skrev Sigurd Hoel etter en reise gjennom landet. Han syntes det så ufruktbart og tungdrevet ut. Det er jo heller ikke så mange som bor her. Riktignok blir vi stadig flere, men fremdeles er tettheten lav. Vi er smurt tynt utover.
26. mars 2002
Det har naturligvis sine fordeler, men bidrar til dyre løsninger på en rekke områder. «I Norge er ingen konsentrasjon stor nok til å bli rasjonell,» sa en arkitekt som arbeidet med løsninger på fellesskapets behov. Derfor er problemet nå at for mange har råd til de dyre løsningene, og at det er for få som etterspør de billige. Mangt og mye av det som er bakvendt kunne vi råde bot på hvis bare flere fattige hadde klumpet seg sammen.
Det er ikke gjort i en håndvending å rette på dette. «Norge sett fra luften» er en artig bok som tydelig viser hvordan vi helst vil ha det. Ett hus her, et annet der, en skole hist og et aldershjem pist. Også der hvor vi er naboer, vil vi ha avstand. Utsikten er boligens fornemste kriterium. Mellomrommene blir viktige. Der kan vi tilgodese ingenmann. Etter hvert har vi skaffet oss høy kompetanse når det gjelder å planlegge ingenmannsland. Vi er rett og slett ganske gode på det.
På denne måten har ingenmann fått store områder å boltre seg på. Han trenger ikke gå langt før han finner et område som er stort nok. Rett rundt hjørnet er det ofte en liten villmark som ingen eier. Områder hvor han kan plassere det som han har tenkt å erstatte med nytt. Gamle biler og sykler – litt av hvert som det ikke passer å ha i boden. Handlevogner fra nærmeste kjøpesenter kan også plasseres her.
Den egentlige eier av ingenmannslandet er vanskelig å oppspore. Bortsett fra når det gjelder strandarealer. Da melder eieren seg ved minste tegn på at noen prøver å påberope seg den såkalte allemannsretten, som gir hjemmel for fiske, bål, grilling og trialkjøring.
Andre land har mindre areal å rutte med og flere mennesker å ta hensyn til. Da blir det straks vanskeligere å få til ingenmannsland. Både mennesker og virksomheter pakkes tettere sammen, menigheten aksepterer at fotballen og pucken smeller i kirkemuren. Her til lands har vi derimot forståelse for at naboene klager på at skolegården benyttes til lek utenom skoletiden.
Det rare er at det nå faktisk ser ut som det er for lite ingenmannsland i Norge. For å bøte på det har kommunen begynt å stille nye områder til disposisjon. Ingenmann har nå fått tilbud om å spre sin virksomhet langs fortauene, over gjerdet, bak kiosken. Små og store områder preges av opphopning av tilfeldigheter, høl i asfalten, respektløse reparasjoner, skrot og søppel. Kan arkitekter og landskapsarkitekter gjøre noe med dette? Kanskje. Vi prøver med noen enkle forslag:
1. Større tetthet. Mennesker og virksomheter må gnis innpå hverandre. Unorsk, men prøv.
2. Større intensitet i bruk. Kombinasjoner av bruk, variert bruk over tid.
3. Slitesterke materialer og utførelser.
4. Vakre detaljer som innbyr til ivaretagelse og vedlikehold.
5. Pisking av grunneiere og oppdragsgivere som ikke oppfyller bestemmelsene 1–4.
6. Selvpisking for arkitekter og landskapsarkitekter som ikke oppfyller bestemmelsene 1–5.
Selvsagt er det bedre med positive og oppmuntrende virkemidler enn med regler og refs. Det utdeles jo priser over en lav sko for tiden. Et alternativ er derfor å prøve med påskjønnelser til de grunneierne som vedkjenner seg sitt ansvar. Mye taler dessverre for at kostnadene ved en slik premiering vil bli minimale. Hva som enn gjøres, vil det kanskje vise seg feilslått, nytteløst og forgjeves, bli sterkt kritisert, men viktig likevel.
Det er ikke gjort i en håndvending å rette på dette. «Norge sett fra luften» er en artig bok som tydelig viser hvordan vi helst vil ha det. Ett hus her, et annet der, en skole hist og et aldershjem pist. Også der hvor vi er naboer, vil vi ha avstand. Utsikten er boligens fornemste kriterium. Mellomrommene blir viktige. Der kan vi tilgodese ingenmann. Etter hvert har vi skaffet oss høy kompetanse når det gjelder å planlegge ingenmannsland. Vi er rett og slett ganske gode på det.
På denne måten har ingenmann fått store områder å boltre seg på. Han trenger ikke gå langt før han finner et område som er stort nok. Rett rundt hjørnet er det ofte en liten villmark som ingen eier. Områder hvor han kan plassere det som han har tenkt å erstatte med nytt. Gamle biler og sykler – litt av hvert som det ikke passer å ha i boden. Handlevogner fra nærmeste kjøpesenter kan også plasseres her.
Den egentlige eier av ingenmannslandet er vanskelig å oppspore. Bortsett fra når det gjelder strandarealer. Da melder eieren seg ved minste tegn på at noen prøver å påberope seg den såkalte allemannsretten, som gir hjemmel for fiske, bål, grilling og trialkjøring.
Andre land har mindre areal å rutte med og flere mennesker å ta hensyn til. Da blir det straks vanskeligere å få til ingenmannsland. Både mennesker og virksomheter pakkes tettere sammen, menigheten aksepterer at fotballen og pucken smeller i kirkemuren. Her til lands har vi derimot forståelse for at naboene klager på at skolegården benyttes til lek utenom skoletiden.
Det rare er at det nå faktisk ser ut som det er for lite ingenmannsland i Norge. For å bøte på det har kommunen begynt å stille nye områder til disposisjon. Ingenmann har nå fått tilbud om å spre sin virksomhet langs fortauene, over gjerdet, bak kiosken. Små og store områder preges av opphopning av tilfeldigheter, høl i asfalten, respektløse reparasjoner, skrot og søppel. Kan arkitekter og landskapsarkitekter gjøre noe med dette? Kanskje. Vi prøver med noen enkle forslag:
1. Større tetthet. Mennesker og virksomheter må gnis innpå hverandre. Unorsk, men prøv.
2. Større intensitet i bruk. Kombinasjoner av bruk, variert bruk over tid.
3. Slitesterke materialer og utførelser.
4. Vakre detaljer som innbyr til ivaretagelse og vedlikehold.
5. Pisking av grunneiere og oppdragsgivere som ikke oppfyller bestemmelsene 1–4.
6. Selvpisking for arkitekter og landskapsarkitekter som ikke oppfyller bestemmelsene 1–5.
Selvsagt er det bedre med positive og oppmuntrende virkemidler enn med regler og refs. Det utdeles jo priser over en lav sko for tiden. Et alternativ er derfor å prøve med påskjønnelser til de grunneierne som vedkjenner seg sitt ansvar. Mye taler dessverre for at kostnadene ved en slik premiering vil bli minimale. Hva som enn gjøres, vil det kanskje vise seg feilslått, nytteløst og forgjeves, bli sterkt kritisert, men viktig likevel.