Arkitektnytt

Boken er rikt illustrert, ikke minst med arbeidstegninger, og er lett å bruke som oppslagsverk takket være fargekodet kapittelinndeling og tidslinjer for bl.a. designverktøy og vitenskapelige og historiske hendelser. En del lesere vil nok stusse over at Addis refererer til Brunelleschi og flere andre av arkitekturens storheter som ingeniører, men selv mener Addis at skillet mellom begrepene «arkitekt» og «ingeniør» er meningsløs før 1450.

Bokens verdi ligger ikke bare i de inngående beskrivelsene av teknikker og nye framskritt, men også i at Addis setter dem inn i de historiske, sosiale og politiske sammenhenger som gjorde dem mulige. Han analyserer mellom annet den langsomme utviklingen i første halvdel av middelalderen. Etter romerrikets fall ble dets tidligere territorium dominert av føydalherrer og uavhengige bystater. Addis slår fast at et imperium ble basert på rigorøs planlegging og enhetlig teknologi og ingeniørkunst. Uten de store imperiebyene og den infrastruktur som kreves for administrasjon og handel, opphørte også behovet for de massive byggeprosjektene.

Han beskriver også innsiktsfullt hvordan klimaforandringer og tilpasning til naturen ikke er et nytt problem for ingeniørkunsten. 500 år f.Kr. bygde grekerne hus som kunne slippe inn så mye sollys som mulig for å avhjelpe mangelen på brensel.

Addis konstaterer at ingeniørkunsten opp gjennom tidene har blitt betraktet som heroisk, men når han ser mot framtiden, er tonen mer neddempet. Han tror ikke faget vil domineres av nye, store framskritt, men heller bli mer preget av hvordan samfunnet utnytter eksisterende kunnskap.