Ikke helt talentløse
Arkitekturmuseet og Byggekunst samarbeider hvert femte år om å presentere fremragende arbeider i mønstringen «Norsk samtidsarkitektur». Planer og planleggere inngår ikke i utvalget.
Utstillingen «20 under 40», som nå vises i Arkitekturmuseet, tegner bildet av ung norsk arkitektur i dag. Der kan man finne planprosjekter, men de er lite synlige. Også denne mønstring indikerer at det er bygg, og ikke plan, det kommer an på.
Det er de kunstneriske begavelser som offentligheten og arkitektmiljøet etterspør. Planleggerne framstår som sinkene i klassen, de som ikke klarer bedre, men som til nød kan sitte i kommunen og gjøre et kjedelig, men trygt pliktarbeid på vegne av arkitektene som får det til, som av og til kan trenge at noen med estetisk kompetanse dytter prosjektene deres gjennom apparatet.
Gode planer kan likevel hedres. Bergen fikk i 2002 Statens byggeskikkpris for sitt langsiktige arbeid med å forskjønne de offentlige uterom. Byen har også mottatt andre utmerkelser for sitt gode planarbeid.
Eksemplet kan suppleres. Det finnes planpriser som jevnlig deles ut, selv om de ikke er så mange eller så velrenommerte som arkitekturprisene.
Bolig- og byplanprisen
Norsk forening for bolig- og byplanlegging (NFBB) har delt ut Bolig- og byplanprisen i alt elleve ganger siden 1978. Den er i dag den norske planpris som har størst historisk tyngde.
Statuttene ble nylig forandret. Før var regelen at prisen skulle gå til kommuner, men også kunne gis til boligbyggelag og andre organisasjoner. Nå heter det at prisen skal gis til «offentlige, private eller samarbeidende aktører». Planlegging foregår jo i dag med et økt innslag av private aktører på den arena som tidligere var behersket av offentlige instanser.
Bolig- og byplanprisen gikk i 1978 til Karmøy kommune, i 1981 til Ungdommens Selvbyggerlag (USBL) i Oslo, i 1984 til Kristiansand kommune, i 1986 til Stavanger Handelstands forening, i 1988 til «Funksjonalistgenerasjonen fra 30-årene» ved Carsten Boysen, Bernt Heiberg, Frode Rinnan og Erik Rolfsen, i 1990 til Flora kommune, i 1992 til Planavdelingen i Sogn og Fjordane fylkeskommune, i 1996 til Lillehammer kommune, i 1998 til Bærum kommune, i 2002 til Bergen og Omegn Boligbyggelag og Rogaland fylkeskommune, og i 2004 til sivilarkitekt Knut Eirik Dahl for «Spillet om Tromsø». I år ble altså Bolig- og byplanprisen for første gang gitt til en person for et prosjekt.
Bymiljøprisen
I 2002 opprettet Miljøverndepartementet en ny planpris kalt Miljøvernministerens bymiljøpris. Den skal ifølge statuttene inspirere til «en mer bærekraftig by- og stedsutvikling og miljøvennlig praksis». Målgruppen er «kommuner som tar en ledende rolle for byutvikling og forbedring av bymiljøet i samarbeid eller partnerskap med andre aktører gjennom planlegging, gjennomføring og praksis». De andre aktørene kan være «ulike parter innen offentlig politikk og forvaltning, næringslivet eller frivillige organisasjoner». Prisen skal deles ut årlig med vekt på informasjon og formidling rundt prisen og de hedrede tiltak.
Miljøministerens bymiljøpris gikk i 2002 til Kristiansand kommune, i 2003 til Drammen kommune og i 2004 til Årdal kommune. (Se side 18.)
De unevnelige
Planpriser er normalt lite personfokuserte. Det følger av planfagets egenart. Det er samarbeidet mellom flere aktører som avgjør resultatene og framtidsutsiktene.
Planavdelingen i Sogn og Fjordane fylkekommune fikk Bolig- og byplanprisen i 1992 for «Forsøksringen for byggeskikk, bygningsmiljø og tettstadsutforming». Den ble bygd opp av – og rundt – arkitekt Anker Ryhl, en person som utmerket seg ved sin ydmykhet overfor andres bidrag til stedenes utforming. Han husket de andre, og trakk dem fram, noe som inspirerte til skaperglede og tiltakslyst i lokalsamfunnene. Han lot være å framheve sitt eget verk og sin egen person, og gjennom det maktet han å utrette mer enn de fleste.
Det er ofte vanskelig å peke ut vinnerne til priser. Det gjelder i kanskje særlig grad planpriser? De som mest fortjener dem, er trolig vanskeligst å oppdage og hente fram. Anonymiteten er en del av jobben, som sier lite om rikdommen i utfordringene. Hvordan premiere en planleggers «stillferdige» arbeid? Hvem skal tyste?
Vakre Vegers Pris
Vegdirektørens pris for vakre veger gis for «anlegg med gode estetiske kvaliteter tilpasset omgivelsene», men har likefullt planpris-profil.
I år gikk Vakre Vegers Pris til Nedre Strandgate, Elveparken og Bragernestunnelen i Drammen, et enormt veiprosjekt med mange involverte, også landskapsarkitekter og sivilarkitekter fra Statens vegvesen og Drammen kommune samt innleid hjelp fra blant annet Selberg Arkitektkontor AS. Hvem skulle trekkes fram og hedres under høytideligheten i Drammen?
Prisen kan ifølge statuttene «tildeles kommunale tekniske etater, private bedrifter, organisasjoner, Vegvesenets vegkontorer, Vegdirektoratet, andre offentlige etater og enkeltpersoner.» Det skal settes opp en plakett i forbindelse med anlegget, og det skal gis diplom til prisvinneren, og det kan knyttes et reisestipend til prisen.
Denne gang valgte juryen å dele ut hele åtte diplomer og reisestipendier. De gikk i det alt vesentlige til «egne folk» i vegvesenet og kommunen. Selberg Arkitektkontor AS ble ikke spesielt påskjønnet, selv om arkitektkontoret har signert en viktig del av veianlegget. Var det OK for arkitekten og for arkitektstanden?
Svaret avhenger vel av hva slags påskjønnelse det dreier seg om. En arkitekt som signerer verket, kan siden vise til nettopp signaturen. De usynlige aktører i planleggingsprosessen som har stått bak, løftet i flokk eller bare «gjort jobben», blir ikke siden assosiert til verket. I et samfunnsmessig perspektiv kan det være et poeng i å hedre nettopp dem.
